Kortbaneflyplass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Kortbaneflyplass er en flyplass med relativt kort rullebane, typisk 800-1500 meter, og begrensede systemer for instrumentert innflygning. Den korte rullebanen gjør at ikke alle flytyper kan ta av og lande på disse flyplassene. De kan kun betjenes av propellfly og mindre jetfly med STOL-egenskaper. Ellers kan de fleste småfly benytte dem.

En Twin Otter er klar for avgang på flyplassen på øya Barra i Ytre Hebridene (2011). Denne flyplassen ligger på stranda og brukes avhengig av tidevannet.

I USA og Canada ble det bygd en rekke såkalte «STOLports» på 60- og 70-tallet. Hensikten med disse flyplassene var å legge til rette for flere direkteruter mellom byområder uten å måtte gå om de store flyplassene og det sentraliserte rutenettet.[1] Disse flyplassene var ikke en særlig stor suksess, og er lite brukt i dag. I Nepal er det også et omfattende nettverk med kortbaneflyplasser som trafikkeres med Twin Otter. På Grønland er de fleste flyplasser kortbaneflyplasser, inkludert i hovedstaden Nuuk. Fly derifra kan ikke gå lenger enn til Island. Det er kun to flyplasser med normal bane, Kangerlussuaq og Narsarsuaq, og de er tidligere amerikanske flystasjoner som er plassert mitt i ødemarken, så bytte av fly vil alltid kreves ved reise fra Skandinavia til byer på Grønland. På Skottlands øyer er det er del lufthavner med ned til 500 meter lange baner. På dem brukes fly av typen Britten-Norman Islander med ti plasser.

Norge[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kortbanenettet i Norge

Kortbaneflyplassene i Norge forbinder mindre byer og tettsteder med stamruteflyplassene, og ble bygget på initiativ fra samferdselsminister Håkon Kyllingmark i perioden fra slutten av 60-tallet og fram til 1987. Hensikten var å bedre kommunikasjoner i distrikter som er vanskelig tilgjengelig med andre transportmidler, hovedsakelig på Vestlandet og i Nord-Norge. Siden de ble bygd i områder med lav befolkningstetthet og ofte vanskelig terreng, ble korte rullebaner og små fly brukt.[2]

I dag utføres ruteflygninger på kortbaneflyplassene på anbud for staten. Widerøe er en stor aktør på det norske kortbanenettet.

Det kommer til å være problem da dagens Dash 8-fly må erstattes etter 2025. Krav til lavere drivstofforbruk (lavere luftmotstand) fører til høyere landingshastighet og dermed krav på lengre bane. Enten må en plantype modifiseres eller må alle kortbaneflyplasser forlenges.[3] Det snakkes om å legge ned noen kombinert med bedre veier, f.eks Mosjøen, Sandane, Vardø og Svolvær. Narvik har blitt nedlagt etter bygging av en stor bru. Avinor planlegger at de flyplasser med minste antall passasjerer må ha trafikk med små 19-seters fly. I Nasjonal transportplan 2022–2033 er det kun Mo i Rana som erstattes med en større lufthavn. I 2022 vil ATR tilby en modifisering av sitt ATR 42 plan med 48 seter som vil kunne bruke 800 meter rullebaner.[4]

Turistreisende (som reiser flere tilsammen) kjører ofte en lang strekke bil til en større flyplass med direkte rute til Oslo eller charter til Syden, fremfor å bruke deres kortbaneflyplass.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]