Jean Racine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Portrett av Racine
Jean Racine på sovjetisk jubileumsfrimerke fra 1989

Jean Racine (født 21. desember 1639 i La Ferté-Milon i Frankrike, død 21. april 1699 i Paris i Frankrike) var en fransk dramatiker som opererte under den fransk-klassiske perioden sammen med andre dramatikere som Corneille og Molière. Denne perioden hadde sin blomstringstid fra 1630 til 1730.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Racine ble født i landsbyen La Ferté-Milon i Frankrike. Moren døde 13 måneder etter at han var født, og faren døde to år senere. Besteforeldrene oppdro ham, og da bestemoren, Marie des Moulins, ble enke, brakte hun Racine, som da var ni år gammel, med seg til klosteret i Port-Royal des Champs nær Paris.[1] Siden en gruppe fromme lærde og lærere hadde grunnlagt en skole der, hadde Racine muligheten å studere latinsk og gresk litteratur, en mulighet som gjorde at han kunne lese de greske tragediene på originalspråket.[1] Skolen var fordypet i den strenge religiøse bevegelsen kjent som jansenismen,[2] som nylig hadde blitt fordømt av kirken som kjettersk.[1][3]

Siden det franske monarkiet mistenkte jansenistene for å være teologisk og politisk nedbrytende, ble Racines livslange forhold til sine tidlige venner og lærere ambivalent, ettersom den ambisiøse kunstneren søkte adgang til det verdslige hoffet.[1] De første stykkene til Racine er preget av hans sterke forhold til jansenismen. Etterhvert river han seg noe løs fra dette før de siste stykkene hans atter blir preget av religionen.[2]

Dramatiker[rediger | rediger kilde]

I Racines verk kan man notere at han var en skarp skildrer av psykologiske hendelseforløp.[2] Han benytter seg av et uttrykksfullt språk, noe man særlig han se i Britannicus (1669), en tragedie om keiser Nero, som likesom mange av Racines verk handler om kvinne i en mannsdominert verden.[1]

Racine dyrket teoretikeren Boileaus Art Poétique (1674) til fingerspissene. Hans teorier bygger på den gamle antikke dramaturgien, henholdsvis fra Aristoteles og Horats. Reglene for det fransk-klassiske dramaet var strenge og skulle overholdes hvis stykket skulle bli karakterisert som godt, og godt måtte det være hvis Ludvig XIV, som dramaets øverste beskytter, skulle like det.

For øvrig var Racine Boileaus favoritt blant dramatikerne, ikke bare fordi Racine fulgte konvensjonene hans slavisk, men også fordi flere av dramaene til Racine bygger på myter fra den greske antikken.[2][1] De er også preget av sterke kvinneskikkelser som i gjennombruddet Andromake (Andromaque 1667). Her benytter han en teknikk fra Commedia dell'arte der alle elsker noen som elsker en annen, men uten den selvfølgelige løsningen på slutten. I kjent tragisk ånd lider personene absolutte skjebner.[2] Hans forkjærlighet for tragiske kvinneskikkelser møter vi også i stykket Fedra (1677). Her viser han hvordan han skiller seg fra de andre fransk-klassiske dramatikerne ved å skildre den indre psyke hos et menneske framfor å framstille dem som endimensjonale.[2]

Racine trakk seg tilbake fra sin karriere som dramatiker 38 år gammel, etter at han hadde kommet inn under kongelig beskyttelse sammen med Boileau som kongelig historieskriver.[1]

Dramatikk skrevet av Racine[rediger | rediger kilde]

  • La Thébaïde (1664)
  • Alexandre le Grand (1665)
  • Andromaque (1667)
  • Les Plaideurs (1668)
  • Britannicus (1669)
  • Bérénice (1670)
  • Bajazet (1672)
  • Mithridate (1673)
  • Iphigénie (1674)
  • Phèdre (1677)
  • Esther (1689)
  • Athalie (1691)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g «Jean Racine». New World Encyclopedia. 4. april 2008. Besøkt 10. november 2015. 
  2. ^ a b c d e f Truls Olav Winther (9. juni 2015). «Jean Racine». Store norske leksikon. Besøkt 10. november 2015. 
  3. ^ «Jansenius and Jansenism». Catholic Encyclopedia. Besøkt 10. november 2015. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]