Jean Racine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Portrett av Racine
Jean Racine på sovjetisk jubileumsfrimerke fra 1989

Jean Racine (født 21. desember 1639 i La Ferté-Milon, Frankrike, død 21. april 1699 i Paris, Frankrike) var en fransk dramatiker som opererte under den fransk-klassiske perioden sammen med andre dramatikere som Corneille og Molière. Denne perioden hadde sin blomstringstid fra 1630 til 1730.

Liv[rediger | rediger kilde]

Racine ble født i landsbyen La Ferté-Milon i Frankrike. Hans mor døde 13 måneder etter at han var født, og hans far døde to år senere. Hans farfedre oppdro ham, og da hans bestemor, Marie des Moulins, ble enke, brakte hun Racine, som da var ni år gammel, med henne til klosteret i Port Royale des Champs nær Paris. Siden en gruppe fromme lærde og lærere hadde grunnlagt en skole der, hadde Racine muligheten – usedvanlig for en foreldreløs fra middelklassen – å studere latinsk og gresk litteratur med fornemme lærere, en mulighet som gjorde at han kunne lese de greske tragediene på originalspråket. Skolen var fordypet i den strenge romersk-katolske religiøse bevegelsen kjent som jansenismen, som nylig hadde blitt fordømt av kirken som kjettersk. Siden det franske monarkiet mistenkte jansenistene for å være teologisk og politisk nedbrytende, ble Racines livslange forhold til sine tidlige venner og lærere ambivalent, ettersom den ambisiøse kunstneren søkte adgang til det verdslige hoffet. De første stykkene til Racine er preget av hans sterke forhold til jansenismen. Etterhvert river han seg noe løs fra dette før de siste stykkene hans atter blir preget av religionen.

Drama[rediger | rediger kilde]

Racine dyrket teoretikeren Boileaus Art Poétique (1674) til fingerspissene. Hans teorier bygger på den gamle antikke dramaturgien, henholdsvis fra Aristoteles og Horats. Reglene for det fransk-klassiske dramaet var strenge og skulle overholdes hvis stykket skulle bli karakterisert som godt, og godt måtte det være hvis Ludvig XIV, som dramaets øverste beskytter, skulle like det. For øvrig var Racine Boileaus favoritt blant dramatikerne, ikke bare fordi Racine fulgte konvensjonene hans slavisk, men også fordi flere av dramaene til Racine bygger på myter fra den greske antikken. De er også preget av sterke kvinneskikkelser som i gjennombruddet Andromake (Andromaque 1667). Her benytter han en teknikk fra Commedia dell'arte der alle elsker noen som elsker en annen, men uten den selvfølgelige løsningen på slutten. I kjent tragisk ånd lider personene absolutte skjebner. Hans forkjærlighet for tragiske kvinneskikkelser møter vi også i stykket Fedra (1677). Her viser han hvordan han skiller seg fra de andre fransk-klassiske dramatikerne ved å skildre den indre psyke hos et menneske framfor å framstille dem som endimensjonale.

Racine trakk seg tilbake fra sin karriere som dramatiker 38 år gammel, mye fordi han ikke følte at hans stykker bidrog i samfunnsutviklingen.

Dramatikk skrevet av Racine[rediger | rediger kilde]

  • La Thébaïde (1664)
  • Alexandre le Grand (1665)
  • Andromaque (1667)
  • Les Plaideurs (1668)
  • Britannicus (1669)
  • Bérénice (1670)
  • Bajazet (1672)
  • Mithridate (1673)
  • Iphigénie (1674)
  • Phèdre (1677)
  • Esther (1689)
  • Athalie (1691)