Impresjonisme (musikk)

Klassisk musikk
Middelalderen	(476–1400)
Renessansen	(1400–1600)
Barokken	(1600–1760)
Galant	(1720–1770)
Klassisismen	(1730–1820)
Romantikken	(1815–1910)
Impresjonismen	(1875–1925)
Nyklassisisme	(1910–1960)

Impresjonisme er i musikksammenheng et begrep brukt på en periode innen musikk fra sent 1800- til tidlig 1900-tall. Begrepet er knyttet til impresjonisme i kunst, det vil si en kunstretning som vektla lyse farger og å fange stemninger og lyssettinger ved å male dem rett på lerretet i stedet for å bruke skisser. Øyeblikket blir viktigere enn formen, og konturene ble ofte droppet. Også symbolismen innen litteratur, især poesi, var viktig. Symbolistiske dikt skulle ikke forstås, men oppleves, og det fantes ingen presis forklaring av et symbolsk dikt.

Claude Debussy var toneangivende i definisjonen av impresjonisme innen musikk, enda han selv mislikte uttrykket og anså seg selv nærmere symbolismen enn impressjonismen. Navnet «impresjonist» fikk Debussy, som Claude Monet før ham, som en fornærmelse, i Debussys tilfelle av Paris-konservatoriet. Der het det at Debussy hadde «en overdreven sans for musikalsk koloritt som lett får ham til å glemme betydningen av linjene og formens presisjon. Det ville være svært ønskelig at han tok seg i akt mot denne vage impresjonismen, som er en av de farligste fiendene av sannheten i kunstverkene».

Impresjonist eller ikke, Debussy var opptatt av å gi sitt inntrykk av en handling heller enn å komme med en betydningsfull tittel fra programmusikken. I tillegg ble akkorden verdifull i seg selv, og ikke som del av en harmonisk struktur. Maurice Ravel var elev av Debussy, og ivaretok arven. Også Paul Dukas og Aleksandr Skrjabin regnes blant impresjonistene.