Barokkobo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Renessanseskalmeie, barokkobo, moderne obo

Barokkobo er en variant av obo som ble utviklet i musikkmiljøet rundt franskekongens hoff på midten av 1600-tallet, blant annet av Jean de Hotteterre. I dag brukes instrumentet under historisk informerte oppføringer av barokkmusikk.

Med utgangspunkt i skalmeien ble instrumentet utstyrt med en snevrere mensur, sjallstykket ble endret og instrumentet fikk to klaffer for de dypeste tonene. Den viktigste endringen var likevel at det dobbelte rørbladet nå ble holdt direkte mellom spillerens lepper, mens det for forløperen verken ble holdt helt inne i munnen (uten at musikeren dermed berørte dobbeltrørbladet) eller var beskyttet av en beholder.

I barokken ble oboen spilt av blokkfløytistene, da grepene stort sett var like

Som for alle sopraninstrumenter i barokkorksteret spilte oboen svært ofte colla parte med fiolinene.

Etter barokktiden fikk oboen litt om senn flere halvtonehull og ble forsynt med et stadig mer forbedret system av klaffer samt en enda trangere boring, og utviklet seg etterhvert til den moderne oboen. Men samtidig forsvant barokkoboens spesielle klangegenskaper til fordel for en mer bærende lyd og en jevnere intonasjon og lydstyrke.

Se også[rediger | rediger kilde]