Peterskirken

Peterskirken
Område	Vatikanstaten
Bispedømme	Roma bispedømme
Byggeår	18. april 1506
	Arkitektur
Periode	renessansearkitektur; barokkarkitektur
Arkitekt	13 oppføringer Michelangelo; Giuliano da Sangallo; Donato Bramante; Rafael; Giovanni Giocondo; Antonio da Sangallo den yngre; Baldassare Peruzzi; Bernardo Rossellino; Giacomo della Porta; Giacomo Barozzi da Vignola; Pirro Ligorio; Carlo Maderno; Giovanni Lorenzo Bernini
Byggemateriale	sement, marmor
	Beliggenhet
	; Peterskirken; 41°54′08″N 12°27′12″Ø

Peterskirken (italiensk Basilica di San Pietro in Vaticano, «St. Peters basilika i Vatikanet») i Vatikanet er en av Den katolske kirkes patriarkalbasilikaer. Kirken er ikke en katedral; Romas katedral er Laterankirken, da det er dette som er biskopens kirke. Peterskirken er formelt sett et pavelig kapell, og omtales i offisielle kunngjøringer fra Den hellige stol ofte som simpelthen Capella Papale. Tidligere var Peterskirken kristendommens største kirke; men i 1990 innviet paven en enda større kirke i Yamoussoukro, hovedstaden i Elfenbenskysten.

Historie

Kirken er bygget over Caligula og Neros sirkus på Vatikanhøyden. Det var på den arenaen apostelen Peter ifølge tradisjonen ble korsfestet i 64 eller 67, og den første kristne bygningen på stedet skal ha vært et monument reist over graven i det 2. århundre. Rester av en struktur som regnes for å være dette monumentet, er funnet i krypten under kirken.

Konstantins basilika

Den første kirken på stedet ble påbegynt i 324 på ordre fra keiser Konstantin den store. Den ble innviet av pave Sylvester i 326, men byggearbeidene varte til omkring 349. Den var bygget som en romersk basilika, en bygningstype som normalt var brukt til rettsbygninger, men som de kristne raskt tok i bruk til kirker. Den hadde fem skip, og var omkring 91 meter lang.

Sentrum i kirken var monumentet til St. Peter, som sto midt i kirken. Over monumentet var en baldakin båret av fire snodde bronsesøyler. Disse er bevart på de store søylene under kuppelen, og er også inspirasjonskilden til baldakinen over høyalteret.

Foran basilikaen var et atrium. Fasaden var dekorert med en mosaikk som viste symboler for Kristus og apostlene.

Korbuen hadde en mosaikk som viste Konstantin som donerte basilikaen, mens apsis hadde en mosaikk som fremstilte Kristus med St. Peter og Paulus. På veggene var det fresker som viste scener fra Bibelen og portretter av pavene.

Både interiør og eksteriør ble endret av en rekke paver gjennom årene. Går man inn hovedportalen, møter man få meter oppe i midtskipet en stor, rød porfyrstein i gulvet akkurat der Karl den store skal ha stått da pave Leo III plutselig kronet ham til keiser under julemessen 1. juledag i 800. Dette ble Karls siste besøk i Roma. Han hadde ønsket selv å sette kronen på sitt hode, og mislikte at paven hadde kommet ham i forkjøpet da han deltok i messen.

Den nye basilikaen

Tidlige planer

I 1377 vendte paven tilbake til Roma fra Avignon. Før Avignon-perioden hadde pavene bodd i Lateranpalasset, men nå ble Vatikanet offisiell residens for pavene. Under pave Nikolas V ble det klart at kirken var i dårlig forfatning, og paven ba Bernardo Rosselini om å tegne en ny kirke. Arbeidet med å bygge denne startet i 1452, men da Nikolas V døde i 1455 ble arbeidet stoppet i nesten et halvt århundre.

Grunnstensnedleggelsen

Da Julius II ble valgt i 1503 var arbeidet ikke kommet lenger enn at man hadde revet den gamle kirken, og det ble han som la grunnstenen til den nye. Det skjedde den 2. påskesøndag, 18. april 1506. Paven skred i høytidelig prosesjon, ledsaget av kardinaler og prelater, til den 25 fot dype sjakten der fundamentet skulle legges. Sammen med to kardinaldiakoner, en medaljør, og noen murere klatret han ned, med murerspade og mitra. Medaljøren rakte ham 12 nypregede skuemynter; to store av gull av en verdi av 50 dukater, de øvrige av jern. De var preget med pavens hode, og på reversen av den nye basilika slik den var tenkt. Grunnstenen var av hvit marmor, omkring fire håndflater bred, to lang, og tre fingre tykk, med innskriften

«Pave Julius II fra Liguria har i 1506, i sitt tredje regjeringsår, latt gjenopprette denne svært forfalne basilika».

Mengden trengte seg på oppe ved kanten av slukten, og paven, som var redd for at dette ville utløse et jordras, velsignet stenen, og satte den på plass – men i hastverket skjevt. Murerne anbragte samtidig etuiet med myntene samme sted. Derpå gav han velsignelsen og et fullkomment avlat, som kardinal Colonna forkynte på latin. Så skred prosesjonen i bønn tilbake til Vatikanet.

Stedet for grunnsteinsnedleggelsen er under pillaren med loggiaen som inneholder Sankt Andreas' hode.

Arkitektene

Paven ga jobben som sjefsarkitekt til Donato Bramante. Under atten senere paver fortsatte arbeidet. Da Bramante døde i 1511, fikk Rafael, Giocondo da Verona og Antonio da Sangallo jobben. De så at man trengte mer plass, og forlenget kirken. Mens Bramante hadde tenkt seg en form som et gresk kors (+), valgte etterfølgerne form som et latinsk kors (†). Korset var ellers utformet/dekorert av Petersplassen og sidebygningene på den måten at det også umiskjennelig symboliserer en nøkkel eller et nøkkelhull (N-S) sett ovenfra. En nøkkel er St. Peters attributt (han holder nøkkelen til himmelporten) og Vatikanets emblem/segl. Nøkkelen er også et symbol for svar. Alle veier fører til Roma (hvor det finnes svar på alt/det endelige svar).

Den siste av de tre nye arkitektene, da Sangallo, døde i 1546, og Michelangelo tok over. Han gikk til dels tilbake til Bramantes design, selv om han beholdt det lange skipet. Han tegnet også kuppelen, men døde før den ble fullført. Etter ham fulgte Jacopo Vignola, og så i 1573 Giacomo della Porta. Kuppelen ble fullført av Domenico Fontana i 1589. Fasaden var den siste store delen som ble fullført, av Carlo Maderno i 1614. Den siste arkitekten i byggeperioden var Gian Lorenzo Bernini, som ble utnevnt i 1629 og fikk ansvaret for fullføringen av interiøret, og Petersplassen. Hans fremste bidrag inne i kirken er baldakinen over høyalteret.

Den hedenske gravplassen under

Under gravingen som ble igangsatt 29. juni 1626 for å skape et fundament for nettopp denne baldakinen, kom det en del sarkofager til syne. Man hadde gravd seg ned til en hedensk gravplass, og spesiell oppsikt vakte en sarkofag med et relieff på lokket som viste en mann liggende på en sofa med et beger i hånden. På kistens forside stod et epigram, der den avdøde, Flavius Agricola fra bydelen Tibur (Tivoli), bekjente seg til Epikurs lære. I dette skilte han seg sterkt fra sin fromme kone, som var død en stund før ham, og bekjente seg til Isis-troen fra Egypt. Agricolas bramfrie vers forskrekket romerne slik at man i 1626 ikke så annen utvei enn å slenge hele sarkofagen i Tiberen. De sørget for å skrive av epigrammet, slik at det er bevart, men funnet hadde satt en slik støkk i samtiden at utgravningene raskt ble avsluttet. Vel var man særdeles nysgjerrig på hva som kunne befinne seg under Peterskirken, men større makt hadde redselen for hva man eventuelt kunne finne, som kanskje slett ikke ville bygge opp under den vedtatte tradisjonen rundt kirkebyggets fortid. Gaten som i antikken førte fra Tiberen og opp til Montes vaticani, var trolig Via Cornelia. Gateløpet fulgte nåtidens Via della Conciliazione forbi Petersplassen. På venstre side lå Neros og Gaius' arena, mens det på høyre side hadde ligget gravplasser siden første århundre e.Kr. I løpet av annet århundre e.Kr begynte store og forseggjorte gravsteiner å innta området. Det var disse man hadde funnet, syv meter under kirkebygget. Konstantin 1.s ønske om å reise en kirke til ære for apostlene på stedet, gjorde det nødvendig å planere den gamle gravplassen med jord ca. år 322.^[2]

Det gikk mange år før man våget seg på en ny kikk under Peterskirken. Pave Pius XI ønsket imidlertid å bli gravlagt like ved Pius X. Mellom 10. og 20. februar 1939 igangsatte Pius XII en utgravning langs sørveggen av Vatikan-krypten for å skaffe plass til forgjengerens kiste. Atter en gang kom man i kontakt med den hedenske gravplassen, og denne gang sørget Pius XII for at utgravningene fikk pågå i en tiårsperiode som kulminerte i det hellige år 1950. I 1953 ble det iverksatt nye utgravninger som fremdeles pågår. Gravplassen under Peterskirken skiller seg vesentlig fra gravplassen på Ostias hellige øy, ved å romme kristne og hedenske graver fra samme tidsrom. For perioden fra 130 til 300 finner man små mausoléer i murstein. Greske fornavn i kombinasjon med romerske familienavn som Valerii, Caetennii og Popilii viser at dette må være tidligere slaver som, da de ble satt fri, tok sin tidligere eiers familienavn. Ett eksempel er graven til Ostoria Chelidon, der Ostoria er romersk, mens chelidon er gresk for «svale» og kvinnens fornavn. Hennes far, Ostorius Euhodianus, er ført opp som konsul. Den døde kvinnen selv var fint balsamert, kledd i purpur og et svøp innvevd med gull. Noen var som henne gravlagt i kister; andre var kremert og asken oppbevart i en urne. I Valerii-familiens gravkammer er ordene tibi sit skåret inn i gips. Tydeligvis har en slektning ønsket å hedre avdøde med den gjengse romerske velsignelse av de døde, tibi sit terra levis (= Måtte jorden hvile lett på deg). Så har vedkommende kommet i tanker om at dette ikke gir mening for den det bare er aske igjen av, plassert i en urne. Valerii-familien hadde også lagd dødsmasker som lå ved urnene, slik at avdødes ansiktstrekk ble bevart før de forsvant for alltid i kremasjonsilden. For å lette den dødes tilværelse, var noen gravkamre prydet med malerier av yndefulle ånder med valmuer - valmuefrø skulle sikre dem en rolig søvn i graven. Av spesiell interesse er en inskripsjon i veggen over inngangen til en grav, der det står at avdøde Popilius Heracla ønsket at arvingene skulle bygge hans gravkammer ved Vaticano ad circum - Vatikanet ved Neros sirkus.^[3]

Mål og tall

Peterskirken er en av verdens største kirker, med et gulvareal på 21 477 m². Den ytre omkretsen er 1 778 m, og den er 186,35 m lang og 97,5 m bred. Midtskipet er 40 m høyt, og kuppelen 132,5 m. Det er 44 altere (mot den konstantinske kirkens 120), elleve kupler (inkludert hovedkuppelen), 778 søyler, 395 statuer og 135 mosaikkpaneler.^{[trenger referanse]} Bare to kvinner er gravlagt i Peterskirken: Carlotta av Savoia-Lusignano og dronning Christina av Sverige som konverterte til katolisismen og flyttet til Roma, hvor hun døde i 1689.^{[trenger referanse]}

Eksteriør

Fasaden ble bygget 1606–1614 av Carlo Maderno. Trinnene foran den er tegnet av Bernini som en del av Petersplassen. Klokketårnene er en del av den opprinnelige designen, men ble lagt til senere fordi man først hadde problemer med styrken i fundamentene. På midten er Velsignelsesloggiaen, hvor paven står ved spesielle anledninger. Presentasjonen av en ny pave foregår også fra dette stedet.

Buegangen til venstre for fasaden kalles Klokkebuen (dersom man ser opp kan man se klokkespillet) og leder inn i Vatikanstaten. Rett innenfor ligger den tyske kirkegården, Campo Santo teutonico, der blant annet biskop Johannes Olav Smit ligger begravet.

Før jubelåret 2000 ble fasaden totalrenovert og nymalt. Mange har reagert negativt på fargene; man har vært vant til den skittenhvite stenen, og Madernos fargeplan vakte derfor forundring da den ble restaurert.

En revolver i Peterskirken

Den svenske konvertitten Gudrun Ramstad hadde en tilbøyelighet til å forelske seg i katolske prester. Etterhvert ble hun beryktet over hele Norden for dette. Msgr. J.O. Smit som var biskop i Oslo syntes likevel synd på henne og tilbød sjelesorg, som imidlertid også han måtte avbryte av frykt for skandale. I 1928 gikk han av som biskop og flyttet til Roma for å bli domherre i Peterskirken med ansvar for de pavelige seremoniene. Men frøken Ramstad fulgte etter, og etter avsluttet vesper i Peterskirken 24. november 1929 rettet hun en revolver mot Smit. Våpenet var uladd, og Vatikanets eget politi sørget for å få frøken Ramstad hjemsendt. Men et rykte hevder at et skudd virkelig ble avfyrt. Etter våpenbruk i en kirke må kirken innvies på nytt, og dette skal da ha skjedd med Peterskirken – i all hemmelighet.^[4]

Galleri fra innsiden av Peterskirken

Innvendig i Peterskirken
Hovedkuppelen er 132,5 meter høy.
Michelangelo's Pieta
Høyalteret og baldakinen til venstre. Baldakinen regnes som Gian Lorenzo Berninis, den siste av Peterskirken akriktekter, fremste bidrag.