Den napolitanske skole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Den napolitanske skole betegner i musikkens historie en gruppe komponister som var virksomme i Napoli [1] i omtrent 100 år fra rundt 1650. Musikken de skapte fikk stor betydning for operaens utvikling.

Francesco Provenzale regnes som grunnlegger, og Alessandro Scarlatti som den viktigste representanten. Paul Henry Lang skriver i sin Music in Western Civilization (1997) at den moderne opera begynner med Scarlatti.[2]

De tidligste operaene var opere serie med sterkt stiliserte helter, konger etc. og en nøye fastlagt musikalsk rekkefølge der resitativer driver handlingen videre og da capo arier kommenterer handlingen, eksempelvis ved å beskrive en sinnstilstand. En tredelt sinfonia fungerer som overtyre.

Med utgangspunkt i commedia dell'arte-tradisjonen utviklet napolitanerne opera buffa-sjangeren. Til å begynne med var det bare snakk om korte komiske intermezzi i seria-operaene, men etterhvert utviklet buffaene seg til fullstendige operaer.

Rundt 1750 reformerte Niccolò Jommelli sjangeren ved å legge mer vekt på fortellingen og dramaet. Han tok også i bruk kor, balletter og orkesterpassasjer. Den store operareformatoren Christoph Willibald Gluck, som ellers ikke regnes som tilhørende bevegelsen, var påvirket av den napolitanske skolen. Det samme gjelder Wolfgang Amadeus Mozart.

Joseph Schlüter skriver i sin A General History of Music (1865) at i den grad musikk taler til følelsene begynner den moderne musikkens historie med den napolitanske skolen.[3][4]

Representanter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Randel, Don Michael (2003): The Harvard Dictionary of Music, ISBN 978-0-674-01163-2, s. 549
  2. ^ a b c d e f Lang, Paul Henry (1997): Music in Western Civilization, ISBN 978-0-393-04074-6, s. 453
  3. ^ I Robert Tubbs oversettelse fra tysk: «It is with the Neapolitan school...that the History of Modern Music commences—in so far as that music speaks the language of the feelings, emotions, and passions».
  4. ^ Joseph Schlüter (1865): A General History of Music, R. Bentley, s. 47.