Den napolitanske skole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Den napolitanske skole betegner i musikkens historie en gruppe komponister som var virksomme i Napoli [1] i rundt 100 år fra og med fra 1650. Musikken de skapte fikk stor betydning for operaens utvikling.

Sitat Det er med den napolitanske skole... at historien til moderne musikk begynner — i den grad som musikk snakker språket til følelsene, sinnsbevegelsene, og lidenskapene. Sitat
– Joseph Schluter (1865) [2]

Francesco Provenzale regnes som bevegelsens grunnlegger, og den aller viktigste komponisten var Alessandro Scarlatti, og med ham «begynte moderne opera».[3] Andre kjente navn var Nicola Porpora, Leonardo Vinci (barokkkomponisten, ikke renessansemaleren), Francesco Feo, Leonardo Leo og Johann Adolf Hasse.

De tidligste operaene var opere serie med sterkt stiliserte helter, konger etc og en nøye fastlagt musikalsk rekkefølge med resitativ for handlingen, da capo arie for tilstandsbeskrivelser. En tredelt sinfonia fungerte som overtyre.

Skolen introduserte også opera buffa, til å begynne med bare korte komiske avbrudd i (intermezzi) i opere serie. Opera buffa utviklet seg fra Commedia dell'arte.

Senere operakomponister som var påvirket av den napolitanske skolen var blant annet Christoph Willibald Gluck og Wolfgang Amadeus Mozart.

Medlemmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Randel, Don Michael (2003): The Harvard Dictionary of Music, ISBN 978-0-674-01163-2, s. 549
  2. ^ Schluter, Joseph (1865): A General History of Music, R. Bentley, s. 47.
  3. ^ a b c d e f Lang, Paul Henry (1997): Music in Western Civilization, ISBN 978-0-393-04074-6, s. 453