Reinhard Keiser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Reinhard Keiser
Født 9. januar 1674
Teuchern
Død 12. september 1739
Hamburg
Nasjonalitet Tyskland

Reinhard Keiser (døpt 12. januar 1674 i Teuchern nær Weißenfels; død 12. september 1739 i Hamburg) var en tysk komponist og operaprodusent.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Faren, Gottfried Keiser, var organist i Teuchern fra 1671, men i 1674/75 forlot han familien og byen for ukjent mål, og moren, Agnes Dorothee von Etzdorff, datter av en forarmet adelsmann, oppfostret sannsynligvis sine to sønner som alenemor.[1] Keiser fikk fra 1685 en grundig musikalsk utdannelse ved den velrenommerte Thomasschule zu Leipzig. Lærere var blant andre Johann Schelle, sannsynligvis også etterfølgeren Johann Kuhnau, som var Johann Sebastian Bachs umiddelbare forgjenger i kantorposten ved Thomasskolen.[1]

I 1693 oppførte Keiser sin antatt første opera Basilius in Arkadien i Braunschweig, og ble året etter utnevnt som Cammer-Componisten ved byens nye operahus. I 1697 slo han seg ned i Hamburg og oppførte operaene Mahumet II og Der geliebte AdonisOper am Gänsemarkt. Han ledet operahuset fra 1703 til 1709, og komponerte i denne tiden de fleste av sine sceneverk. Keiser fikk store økonomiske problemer, antakelig var hans egen livsstil medvirkende. Johann Mattheson kommenterte at Keiser opptrådte «mer som en spradebasse enn en musiker».[2]

3. januar 1712 giftet Keiser seg med Barbara Oldenburg, hun var en av tidens kjente sangerinner. Operahuset gikk overende i 1718 og de nye eierne sa opp Keiser som musikalsk leder. Fra sommeren 1719 til november 1720 var han i Stuttgart og medvirket ved en rekke musikalske arrangementer, men ved hoffet i Württemberg foretrakk man italienske musikere, og Keiser fikk ikke fast stilling her.

I august 1721 vendte han tilbake til Hamburg, men etter noen måneder reiste han videre til København, hvor han allerede i 1704 forgjeves hadde forsøkt å få status som adelig. Denne gangen lyktes det ham å bli utnevnt til titulær kongelig dansk kapellmester, og han oppførte operaen Ulysses. Etter flere reiser fram og tilbake mellom København og Hamburg. slo han seg ned Hamburg for godt i 1723. Her fortsatte han å skrive operaer for Gänsemarkt og dominerte spilleplanen sammen med den nye direktøren, Georg Philipp Telemann. I 1728 ble han tilslutt kantor i Hamburgs domkirke, og hans sene verk består derfor hovedsakelig av kirkemusikk.

Keisers fødehus i Teuchern er innredet som et museum til hans minne.

Musikk og betydning[rediger | rediger kilde]

Keiser utmerker seg med en frodig melodisk fantasi, og dristige orkestreringer og en allsidighet i uttrykksformer som strekker seg fra foredlede slagermelodier til virtuose bravurarier med lange og komplekse koloraturer.

Operaen var Keisers foretrukne sjanger, men han skrev også franske baletter, kammermusikk, kirkemusikk, kantater og oratorier.

Keisers samtidige regnet ham som den mest betydelige tyske operakomponisten rundt århundreskiftet 1600–1700. I Johann Matthesons musikerbiografi Grundlage einer Ehrenpforte (1740) omtales han som intet mindre enn «der größeste Opern-Componist von der Welt» («verdens største operakomponist»).

Selv om Keiser ikke skapte noen ny tysk nasjonal operaform, hevet han den tyske operakunsten til et nytt og høyere nivå. Så lenge han var aktiv i Hamburg, var byen sentrum for den tidlige tyske operakulturen og et mål for kunstinteresserte tilreisende. Ved siden av å pleie den hjemlige musikktradisjonen, fulgte man nøye med på utviklingen innen italiensk og fransk opera, og var raske med å ta opp de nye trendene.

Viktige operaer[rediger | rediger kilde]

Om ikke annet er angitt, var uroppføringene i Hamburgs Oper am Gänsemarkt

  • Basilius (Der königliche Schäfer oder Basilius in Arkadien) (sannsynligvis Braunschweig, 1693)
  • Cephalus und Procris (Braunschweig, 1694)
  • Der geliebte Adonis (1697)[3]
  • Janus (Der bei dem allgemeinen Welt-Frieden von dem Großen Augustus geschlossene Tempel des Janus) (1698)
  • Iphigenia (Die wunderbar errettete Iphigenia) (1699)
  • Herkules und Hebe (Die Verbindung des großen Herkules mit der schönen Hebe) (1699)
  • La forza della virtù oder Die Macht der Tugend (1700)
  • Störtebeker und Jödge Michels (2 seksjoner, 1701)
  • Die sterbende Eurydice oder Orpheus (2 seksjoner, 1702)
  • Claudius (oppført tidlig i 1703)[4]
  • Nebukadnezar, König zu Babylon (satt opp under operasesongen 1703-04)[4]
  • Salomon (oppført under operasesongen 1703-04)[4]
  • Almira (Weissenfels, juli 1704)[4]
  • Octavia (oppført i august 1705)[5]
  • Die kleinmütige Selbst-Mörderin Lucretia oder Die Staats-Torheit des Brutus (1705)
  • Masagniello (1706)
  • Der angenehme Betrug (1707)
  • La forza dell'amore oder Die von Paris entführte Helena (1709)
  • Desiderius, König der Langobarden (1709)
  • Der durch den Fall des großen Pompejus erhöhete Julius Caesar (1710)
  • Der hochmütige, gestürzte und wieder erhabene Croesus (1710, revidert versjon 1730)
  • L'inganno fedele oder Der getreue Betrug (1714)
  • Fredegunda (opera) (1715)[6]
  • L'Amore verso la patria oder Der sterbende Cato (1715)
  • Das zerstörte Troja oder Der durch den Tod Helenens versöhnte Achilles (1716)
  • Die großmütige Tomyris (1717)
  • Jobates und Bellerophon (1717)
  • Ulysses]] (København 1722)
  • Bretislaus oder Die siegende Beständigkeit (1725)
  • Der lächerliche Printz Jodelet (opera) (1726)
  • Lucius Verus oder Die siegende Treue (1728)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Biografi på bach-cantatas.com
  2. ^ «mehr als ein Cavallier, denn als Musicus»
  3. ^ innspilling: Ihlenfeldt CPO
  4. ^ a b c d Burrows, Donald (1996). Handel. New York: Oxford University Press. s. 17. ISBN 0-19-816649-4. 
  5. ^ Burrows, Donald (1996). Handel. New York: Oxford University Press. s. 19. ISBN 0-19-816649-4. 
  6. ^ innspilling: Hammer, Naxos

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]