Aasmund Olavsson Vinje

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Aasmund O. Vinje)
Hopp til navigering Hopp til søk
Aasmund Olavsson Vinje
Portrett av forfatter Aasmund Olavsson Vinje.jpg
Født6. april 1818
Vinje
Død30. juli 1870 (52 år)
Gran
Beskjeftigelse forfatter, dikter, journalist og jurist
Nasjonalitet Norge
PeriodeNasjonalromantikk, poetisk realisme

Aasmund Olavsson Vinje (født 6. april 1818 i Vinje i Telemark, død 30. juli[1] 1870 på Gran på Hadeland) var en norsk forfatter og journalist.

Han regnes[av hvem?] som Norges første moderne journalist. Olav Vesaas beskriver Vinje som en individualist uten sterk tilknytning til et bestemt samfunnslag, og ifølge Vesaas var han «åndsaristokratisk» anlagt og stolte ikke helt på folket, men oppholdet i det klassedelte Storbritannia skal ha beveget Vinje i en mer demokratisk retning.[2]

Vinje var en av de første etter Ivar Aasen selv som aktivt tok i bruk det norske landsmålet som Aasen hadde utviklet, og den første som gjennomgående brukte landsmål (nynorsk skriftspråk) også i prosa. Han var en foregangsmann innen norsk journalistikk[trenger referanse] og er opphav til dikt som «Våren», «Ved Rondane», «Kunnskap skal styra rike og land», barnesangen «Blåmann» og mange flere. Da radioprogrammet Ønskediktet ba lytterne om å stemme fram det mest elskede kjærlighetsdiktet i norsk litteratur, vant Vinje med «Den dag kjem aldri» fra syklusen Storegut. Diktet kan synges på tradisjonelle folkemelodier som brukes på nystev. Komponisten Edvard Grieg har tonesatt flere Vinjedikt. Han lykkes ikke som forfatter i stort format blant annet dramaet Olaf Digre og den ufullførte romanen Elsk og Giftarmaal.[klargjør][2]

Vinje skapte sin lyrikk i overgangstida mellom Henrik Wergelands død i 1845 og det såkalte moderne gjennombrudd, og plasseres gjerne[av hvem?] litteraturhistorisk som en representant for (den poetiske realismen). Vinje beskrives som «en eiendommelig, vittig og rik natur» og en utmerket folketaler som skapte liv og lyst, men bak skjemtet lå alvor.[3]

I Christiania ble han involverte i det intellektuelle miljøet kalt «Det lærde Holland». I Christiania vanket han sammen med «innvandrede ungkarer» som Paul Botten-Hansen, Ivar Aasen, Knud Knudsen, Ole Vig, Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson.[trenger referanse] Ernst Sars var også en venn og ble gjerne med Vinje på fjelltur.[2] Vinje var brutal i sin kritikk av dramaet Brand skrevet av vennen Ibsen. Jan Inge Sørbø beskriver Vinje som en stor sosiolog i sin samtid, på linje med Eilert Sundt. Vinje var omstridt i sin samtid og ble beskrevet som karakterløs.[4]

Bakgrunn og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Slekt[rediger | rediger kilde]

Aasmund Olavssons farfar, Aasmund Torjussen, kom fra garden Vå på Rauland i Vest-Telemark, men solgte garden og var siden bruker på forskjellige garder i Vinje og Mo i Vest-Telemark. Han giftet seg i 1782 med Ingeborg Asbjørnsdatter. Aasmund og Ingeborg hadde to sønner. Den yngste Olav Aasmundsen (født 1786 på garden Ljostad) ble i ung alder utskrevet som soldat, og var med både i Napoleonskrigen i 1808 og krigen i 1814. Mens han var hjemme, arbeidet han som gardsgutt rundt om i Vinje. 11. november 1813 giftet han seg med Thorbjørg Gjermundsdatter (født 1787) fra Gøytilsgrenda i Eidsborg. På dette tidspunktet bygslet han parten Uppistog Vinje.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Aasmund Olavsson Vinje var yngste barn av Olav Aasmundsson og Thorbjørg Gjermundsdatter. Aasmund hadde ei eldre søster, Margit som var fire år eldre.[5] Da Aasmund var rundt seks år gammel, flyttet familien til «Plassen» eller «Plassevja», en husmannsplass under garden Vinje som faren Olav Aasmundson tidligere hadde ryddet. Aasmund Olavsson Vinje vokste opp på Plassen. De materielle kår var ringe, og armoden tidvis stor, men litteratur og kultur var likefullt høyt verdsatt i heimen.[trenger referanse] Aasmund O. Vinje lærte å lese ni år gammel.

Som guttunge ble Vinje satt til å gjete. Han var glad i dyra, og hadde stor sans for geitene. Kyrne regnet han nærmest som familiemedlemmer, og grisen gav ham visst forutsetninger for å tilegne seg filosofi.[trenger referanse]

Han mistet moren 10 år gammel. Om dette forteller A. O. Vinje siden: «Jeg fikk bryst til jeg var omtrent 6 år, og derved således svekket min mor, at hun trolig av dette i forbindelse med en sterk forkjølelse fikk tæring og døde i mitt 10. år.» I 1831 giftet faren seg igjen, og snart hadde Aasmund en halvbror ved navn Olav.

Høsten 1834 ble han konfirmert med «utmerket godt» i kristendomskunnskap, og presten ville ha ham til omgangsskolelærer i heimbygda. Vinje tok da hjelpeseminaret i nabokommunen Kviteseid og oppnådde det beste avgangsresultat i skolens historie. Det var prosten Søren Schive i Tinn som uteksaminerte ham.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Aasmund Olavsson Vinje

Etter oppholdet i Kviteseid der han var i et halvt års tid, ble han omgangsskolelærer i Smørklepp og Grungedal, de øverste grendene i Vinje.[2] Han holdt skole bare om vinteren og hadde en årslønn på 13 spesidaler. Om somrene lå han dels på setrene med buskap; dels tok han på seg gardsarbeid i bygda. Dessuten skaffet han seg inntekter ved å brenne brennevin. Det solgte han uten hensyn til loven om brennevinssalg. På denne måten klarte han å legge til side noe kapital. I tillegg fikk han en morsarv på 12 spesidaler. Etter vel fem års virke som skolemester hadde han klart å spare omkring 100 spd.[trenger referanse]

Til Asker seminarium[rediger | rediger kilde]

Aasmund O. Vinje hadde tenkt å utvandre til Amerika, men presten A. E. Smitt overtalte ham våren 1841 til å begynne på seminariet i Asker. Han fikk tilbud om et lån på 50 spesidaler.[2] Vinje slo til, og samme sommeren gikk han til fots til Asker Seminarium, som på den tid ble bestyrt av K. Gislesen. Ved siden av skolearbeidet leste han atskillig utenom pensum, og i jula 1842 besøkte han for første gang Christiania. I juli 1843 tok han eksamen med karakteren «Udmærket godt».[trenger referanse]

Lærer i Mandal[rediger | rediger kilde]

Han søkte klokkerpost i Vinje, men en annen søker gikk foran, til tross for at han vikarierte i den en stund. Han begynte da igjen å tenke på Amerika.[trenger referanse] Han dro til Christiania i håp om å tjene som klokker hos emigrantpresten J. W. C. Dietrichson, men stillingen var alt besatt. På veien forhørte han seg om en skolelærerpost i Skien, og i Kristiania søkte han om å bli lærer ved asylet; men begge steder fikk han avslag fordi han hadde for gode papirer.[trenger referanse] Familien rådet ham til å søke en timelærerpost ved Mandal Borgerskole. Den fikk han i februar 1844 og tiltrådte 1. mars samme år. Ved siden av skoletimene, som skaffet ham en lønn på omtrent 120 spd. årlig, ga han privat undervisning.[trenger referanse] Samtidig fulgte han, som elev, undervisningen i de høyere klassene, og hans medlærere ga ham fri undervisning i tysk, fransk og latin. Han leste også mye på egen hånd, f. eks. Kant, Fichte og Hegel.[trenger referanse] Han mente han var for gammel til å studere, tok sikte på sjømannslivet og forsøkte å gå til sjøs våren 1846. Han ble imidlertid snart satt i land som ubrukelig.[trenger referanse]

Vinje tok da til å interessere seg for handel og lærte seg blant annet bokføring.[2] 25. januar 1847 hadde han skaffet seg handelsbrev i Kristiansand. Planen var å drive tømmer fra Åseral, men det ble det aldri noe av. Trolig tok han borgerbrev først og fremst for å få stemmerett. Allerede ved ankomsten til Mandal var han blitt kjent med Søren Jaabæk som hadde vakt politiske interesser hos ham. Disse to ble snart nære venner; Vinje ga Jaabæk undervisning i tysk, og Jaabæk anbefalte Vinje til valgene 1847.[trenger referanse] 5. august 1847 ble han valgt til 4. valgmann for Mandal sammen med Jaabæk og to andre bønder.[trenger referanse]

I Mandaltida begynte han å skrive i byens avis, og i juli 1847 skreve han i «Morgenbladet» en kritikk over sogneprest K. O. Knutzens «Christelige Fortællinger».[2] Etter dette fikk han høre at biskopen hadde uttalt at han aldri kunne bli forfremmet.

Kort tid etter ble han gjort overflødig ved skolen i Mandal og seilte til Kristiania med 10 spd. i lomma for å friste lykken.

Artium og embetseksamen[rediger | rediger kilde]

Han hadde tenkt å begynne å lese til examen artium, og hans venner, Jaabæk og G. Michelsen, hadde lovet å hjelpe ham med et lån, men da de ikke kunne skaffe pengene straks, besluttet han å søke døden i den slesvigske krig. Han har selv opplyst at han ikke lyktes i å treffe advokat Dunker som registrerte de frivillige. I slutten av juli 1848 overhørte han odelstingsforhandlingene om lov om almueskolevæsenet fra Stortingsgalleriet. Om denne skrev han et oppsett i «Morgenbladet», og redaktøren A. B. Stabell oppfordret ham til å fortsette med å skrive der mot betaling, slik at han for alvor kunne ta fatt på artiumslesningen.

Inntekten fra avisen og det lån han fikk fra Mandal, satte ham i stand til å begynne på «Heltbergs studentfabrikk» i 1848. Her kom han sammen med Henrik Ibsen, Frithjof Foss, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Ved siden av skolegangen dyrket han sine litterære og politiske interesser. I 1850 fikk han examen artium med haud, dimittert av stud. philol. T. J. Lie.

Studier[rediger | rediger kilde]

Han ble opptatt av teoretiske synsmåter under studiet av naturfagene til anneneksamen, som han besto med haud i juni 1851. Han leste Treschow, historie, klassikerne og, med spesiell begeistring, Goldschmidt. Siden ble det jusstudier, og 15. desember 1856 tok han juridisk embetseksamen med laud, og 28. april 1857 ble han autorisert som overrettssakfører, men fortsatte sitt gamle levevis. Hans juridiske virksomhet innskrenket seg til å føre høyst to eller tre rettssaker som ansatt hos advokat J. C. Lous.

Journalistikk[rediger | rediger kilde]

Vinje var så smått begynt på en journalistsk løpebane i Mandaltida, og fram til våren 1850 skrev han fast i «Morgenbladet», men kom i strid med redaktøren av politiske og personlige grunner, og forlot bladet. Han hadde en personlig stil som Ludvig Holberg og den amerikanske nyjournalistikken, der reporteren selv deltar i historien.[4]

Alt høsten 1849 hadde Jaabæk vurdert Vinje som en frafallen fra bondepartiet. Nå var det arbeiderbevegelsen som opptok ham. I mai 1850 hjalp han Harro Harring med å skrive i hans blad «Folkets Røst» og ble medredaktør i dets etterfølger «Tiden». Han var medunderskriver på protesten mot Harrings utvisning fra riket 29. mai 1850, men da han erfarte at regjeringen var totalt likegyldig, vendte han seg bort fra alle partier og valgte å være tilskuer til kampen.

Vinje var Christiania-korrespondent for Drammens Tidende. Selv var han knapt i Drammen og sendte sine artikler med post eller telegraf. Artiklene ble skrevet på dansk og var ikke signert, men det var allment kjent at Vinje sto bak. Der han skrev i alt 700 artikler om mange forskjellige tema, også utenrikspolitikk blant annet fra Krimkrigen trolig basert på engelske og franske tidsskrifter. Han sluttet i Drammens Tidende da han i 1858 begynte å gi ut Dølen på landsmål, og beklaget overfor leserne av Drammens Tidende at han vanæret sin norske hånd ved å skrive dansk.[2]

Vinje ble etterhvert kritisk til unionen med Sverige. Han skrev entusiastisk om tekniske fremskritt som telegraf og jernbane, og var selv på første turen da Hovedbanen åpnet i 1854. Vinje beundret de ledende politikerne som Anton Martin Schweigaard og Fredrik Stang.[2]

Daniel Braut i Arne Garborgs Bondestudentar omtaler Vinje som en villmann som skrev «flirande og ravgali» i bladet sitt. Garborg møtte selv aldri Vinje.[2]

«Andhrimner»[rediger | rediger kilde]

Hans første venner i Christiania var Ibsen og Paul Botten-Hansen. Sammen med dem utga han det satiriske bladet «Andhrimner»[2] etter kokken i Valhall fra norrøn mytologi. Forbildet for bladet som også ble kalt «Manden», var den dansk-jødiske dikter Goldschmidts «Corsaren». Særlig nært ble vennskapet med Botten-Hansen, i den kretsen som kaltes med det Holberginspirerte navnet «Westphalerne».

Landsmålet og Dølen[rediger | rediger kilde]

Fra midten av 1850-årene vanket han mye hos proprietær Johan Brandt på Haugerud i Vestre Aker. 185257 omgikkes han med Ole Vig, som la seg etter å fornorske skriftspråket. Dette inspirerte Vinje til å ta i bruk særnorske ord og vendinger i skrift, og i 1853 forsøkte han å skrive en salme på målføret fra heimbygda (han hadde blant annet forlatt Christiania sommeren 1853 på grunn av utbrudd av kolera[2]). Vinje var kritisk til «Bogmaalet» og mente telemarksdialekten sto nærmest «Oldnorsk» av alle bygdemål.[2] Han kunne imidlertid ikke gammelnorsk, og syntes ikke han hadde gode nok forutsetninger for å skrive Ivar Aasens landsmål.[trenger referanse] Vinje hadde stor respekt for Aasen og det arbeidet han gjorde.[2]

Etter embetseksamen begynte han å høre forelesninger i gammelnorsk hos Rudolf Keyser. På samme tid ga seg igjen i kast med filosofiske og naturvitenskapelige studier. Han drøftet språkspørsmålet med Aasen, og i oktober 1858 var han rede til å gå i gang med vekebladet «Dølen». Resten av livet levde han for dette bladet, som han for det meste skrev selv, hjulpet av Aasen og unge studenter. Etter to år måtte han riktignok inntil videre oppgi «Dølen» på grunn av økonomiske tap, og fordi bladarbeidet lot til å være til hinder for å få de juridiske postene han hadde søkt.

Med det sterkt personlige vekebladet Dølen fra 1858 satte Vinje et skille i utviklingen av norsk journalistikk. I Dølen var han sin egen herre. Mange av diktene hans er offentliggjort i Dølen. I blant kom bladet ut uregelmessig, men så kunne det komme en hel bok, slik som Ferdaminni frå sumaren 1860 (Ferdaminne), et høydepunkt i Dølens historie. Dølen hadde pause mens Vinje var på sin reise til Trondheim i forbindelse med kroningen av Karl XV.[2] Dølen fyller samlet fire bind i en utgave fra 1970–73 med tresnitt av Terje Grøstad.

Som journalist er Vinje kjent for sitt berømte «Tvisyn». Han kunne på en gang se både retten og vrangen på «livsens vev», som han gjerne sa, eller han kunne le med ett øye og gråte med det andre.

Vinje hadde stor glede av å bruke norske ord og satte fremmedord i parentes bak for eksempel «Flogvit (Geni)» og «Tverrdømi (Paradox)».[2]

Ivar Aasen understreker at Vinje hadde mot til å kjempe for en god sak, selv om det skulle skape ubehageligheter for ham selv, og skriver blant annet:

«Han var ikke plaget af denne Frygstsomhed og Blyhed, som ofte er til Besvær for unge Mænd af Bondestanden, naar de komme ud i en videre Kreds; tvertimod optraadte han i Skrift og Tale med en saadan Djærvhed, at det af og til vagte Ængstelse hos hans Venner og Uvilje paa visse andte Steder. Hans Virksomhed blev derfor forskjellig bedømt og tildeels behandlet med Spot og Ringeagt; men man kan ikke sige at hans Modstanderes Stridsmaade var bedre end hans egen» (Ivar Asen: Skrifter i Samling b. II, 1912, s.210).

Vinje skrev til sammen rundt regnet 250 dikt. Av disse var mer enn halvparten refleksjonslyrikk. Det øvrige er sentrallyrikk og naturlyrikk. Men grensene mellom de ulike kategoriene kan imidlertid være flytende.

Døme på refleksjonslyrikk:

Kunnskap skal styra Riki og Land,
og Yrkje skal Baaten bera,
og Ingen maa vera ein Styresmann,
som ikkje ein Mann kan vera. (I Dølen 3. april 1859))

Døme på sentrallyrikk:

Det fyrste du hever at gjera Mann,
det er at døy,
naar ikkje lenger du elska kann
den fagre Møy. (I Dølen 10.09. 1859)

Døme på naturlyrikk:

No ser eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg imin fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna svalar;
og Gullet ligg på Snjo, som fyrr det laag
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer meg tankefull, men endaa fjaag.
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda. (Av «Ved Rundarne» i Ferdaminni fraa sumaren 1860)

[6]

Aasens minnedikt[rediger | rediger kilde]

I det diktet Aasen skrev til minne om Vinje, taler han om gutten fra "Vinje-grend" som strebet mot «større ljos», om hans kunnskapstørst og formidlingsglede, og avslutter med å spå om at Vinjes "song" (lyrikk) vil leve blant folk.

Det mål han ræddest fyre skam
og seg i skuggen smette,
det bar han fritt i ljoset fram
og rett mot urett sette.
Men år og dagar gingo fort,
og nær mun enden vera.
Han tyktest hava litet gjort
mot alt han vilde gjera.
Eit stig på vegen fram var nått,
og betre hug var vaknad,
då seig han ned og tagnad' brådt,
og vida vardt han saknad.
No stend eit minne på hans grav,
og mange var dei hender,
som beining til det minne gav
i landsens vide grender.
Eit annat minne er hans song,
som vidt ikring vil finnast;
og millom folket mangein gong
vil namnet Vinje minnast

(Sitert etter Ivar Aasen: Millom bakkar og berg I utval ved Magne Myhren)

Folkelig væremåte[rediger | rediger kilde]

Karikaturen «Vinjefurua» av Theodor Kittelsen, 1907

Vinjes korthugne stil fikk Bjørnson til å skrive om hans «Punktumraseri» og «Hakkemadstil» (i Morgenbladet 15/1854).

Svak økonomi og omflakkende liv[rediger | rediger kilde]

Vinje, som kom fra små kår, hadde ofte økonomiske problemer. I slutten av 1850 var det riktig ille, men det rettet seg noe da han fra nyttår 1851 ble fast korrespondent for «Drammens Tidende». Til slutt tjente han 300 spd. om året, og ved siden av skrev han ofte i andre blader, forfattet leilighetssanger for betaling og opptrådte som taler både i og utenfor hovedstaden. Han talte på hesteskuer, landbruksutstillinger og i andre offentlige forsamlinger.

Vinje førte i noen år en omflakkende tilværelse, hjulpet av sine venner. Sommeren 1860 gikk han nesten uten penger til fots gjennom Østerdalen over Dovre til Trondheim, og tilbake gjennom Romsdal og Gudbrandsdalen. Det er denne turen han har beskrevet i sine Ferdaminni. 24. november 1860 fikk han 250 spd. av offentlige reisestipender for å gjøre en studiereise til England og Skottland, hvor han skulle sette seg inn i de lokale kommunale innretninger og rettstilstand. Stipendet var imidlertid for lite til at han foreløpig kunne bruke det. Han besluttet da å lære et håndverk. I mars 1861 dro han til sin yngre halvbror, som var ølbrygger ved Charlottenberg i Sverige, for å lære ølbrygging. Etter noen måneder vendte han tilbake, og den følgende vinteren bodde han som gjest hos en engelskmann, Eardley John Blackwell (opprinnelig fra Richmond), i Vågå i Gudbrandsdalen, hvor han studerte engelsk språk og litteratur. I februar 1862 tok han avskjed da han klarte å bli uvenner med engelskmannen. 8. mars kunngjorde han så at han ville gjenoppta arbeidet med «Dølen».

Da han 6. juni 1862 fikk et tilleggsstipend på 100 spd. av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og 20. april 1863 enda 80 spd. fra samme selskap, kunne han i juni 1862 delta i studentertoget til København, og straks etterpå reiste han til England og Skottland. Han vendte først tilbake i juli 1863, etter å ha vært en måned i Paris. I 1863 skrev han A Norseman’s View of Britain and the British, som ble oversatt til norsk ti år senere.

Høsten 1863 dro han til Stockholm, hvor han en tid var gjest hos statsminister Sibbern, og oppholdt seg der hele vinteren. I slutten av februar 1864 besøkte han Uppsala.

Han måtte for en tid oppgi arbeidet med «Dølen» som påførte ham økonomisk tap. 23. mars 1864 søkte han forgjeves en referentpost ved Kristiania Stiftsoverret. På denne tid kom han imidlertid inn i kretsen omkring menn som Ernst Sars, W. Werenskiold og H. Ross, ble kjent med Comtes sosiologi og Spencers utviklingsfilosofi. Særlig ble han en god venn av Sars. Sammen med gikk de hver sommer fra 1864 en fottur i Jotunheimen, og sammen bygde de i 1868 en hytte ved Bygdin, Eidsbugarden.

Fra 1. mars 1865 ble Vinje ansatt som ekstraskriver i Justisdepartementet. Han tjente nå 250 spesidaler i året og kunne ta opp igjen «Dølen» og diktningen. Da han i februar 1868 angrep regjeringens unionsforslag og skrev at regjeringen Stang ble styrt fra Stockholm, ble han 24. februar gitt øyeblikkelig avskjed fra departementsposten.[2] Noen stortingsmenn fremsatte 2. juni 1869 forslag om at han skulle gis en årlig forfatterlønn på 400 spd., men dette forslaget ble ikke tatt under behandling. Vinje drev likevel utrettelig på med «Dølen».

Gav navn til Jotunheimen[rediger | rediger kilde]

I barneårene i Telemark var Vinje gjetergutt i skog og fjell og fikk et nært forhold til dyr og natur. Han var ikke redd for å ta beina fatt, delvis fordi han ikke hadde råd til annen transport, men også fordi han hadde glede av det. Han syntes han fant «seg sjølv» når han kunne legge byen bak seg for kortere eller lengre tid:[trenger referanse]

«Fraa Byen det berer.
Eg lyfter paa Hatt,
Gud veit no den Dagen,
naar dit eg kjem att'.» (Fra innledningsdiktet til Ferdaminni)

Vinje ble svært glad i det fjellområdet som han kalte Jotunheimen, og som siden er blitt det offisielle navnet. Det er hentet fra norrønt og betyr kjempenes bosted. Vinje uttalte ofte at når han var død, ville hans sjel sette seg på toppen av Falketind. Det er grunnen til at Vinjehodet i granitt ved Eidsbugarden hotell er vendt mot Falketind. Det er kunstneren Ståle Kyllingstad som har hogd ut dette.[trenger referanse]

Forsøkte å bli politiker[rediger | rediger kilde]

Vinje var med å stifte Den Norske Turistforening 21. januar 1868, og 24. mars samme år deltok han ved opprettelsen av «Det Norske Samlaget» som hadde til formål å utgi litteratur på landsmål. 31. mars 1868 skaffet han seg stemmerett i Aker ved å bygsle jordlappen «Dølerud», som ble utparsellert av gården Store Ullevål. Han oppnådde ingen stemmer verken ved valgmannsvalget for Vestre Aker 28. april eller ved stortingsvalget for Akershus 6. mai samme år, men ble til gjengjeld valgt inn i Akers representantskap ved kommunevalget 10. juli 1869.

Ekteskap, sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Sjo på Granavollen, der Vinje tilbrakte sine siste dager.
Søsterkirkene på Gran, hvor Vinje er gravlagt.

20. juni 1869 giftet han seg med Rosa Constance Sophie Kjeldseth (f. 28. oktober 1836) som hadde latt seg skille fra lensmann i Rendalen, A. T. Enevoldsen. Hun var søster av redaktør G. O. Kjeldseth. Det var vanskelig å finne noen prest som ville vie en fraskilt. Men sognepresten i Vestre Aker, Anton Wilhelm Fangen, tok på seg oppdraget. Sommeren samme år gjorde Vinje sin siste fottur i Jotunheimen sammen med Ernst Sars. I november og desember holdt han syv foredrag i Bergen over estetiske og historisk-filosofiske emner, og i de første månedene av 1870 holdt han foredrag i Tønsberg og Larvik. 19. mars opptrådte han for siste gang i en større forsamling, da han talte for Bjørnsons gjenvalg som formann i Det Norske Studentersamfund, men i løpet av møtet ble han kastet ut av motstanderne.

12. april 1870 døde hans kone etter å ha født en sønn. Tapet tok voldsomt på Vinje. I et par måneder måtte han bo hos sin halvbror ved Kongsvinger. Kort etter at han hadde vendt tilbake, ble han innlagt på Rikshospitalet, men han lengtet til fjells, og 26. juli forlot han sykehuset. Han kom ikke lenger enn til GranHadeland. Der fant han «eit hus» som ville «hysa han» på garden Sjo hos sin venn, pastor Anton Christian Bang. På den måten ble ordene fra «Ved Rondane» oppfylt:

Eg finner vel eit hus som vil meg hysa
når soli heim til notti vil meg lysa.

Om morgenen 30. juli ble han funnet død; det viste seg at han hadde hatt en kreftsvulst i underlivet.

A.O. Vinje er gravlagt ved Søsterkirkene på Gran, der det er reist et gravminne med portrettbyste i bronse. Hvert år på 17. mai er det tradisjon å hylle Vinje med tale og kransenedlegging ved Vinjemonumentet på Gran.

Minnesmerker[rediger | rediger kilde]

Dyre Vaas statue av Vinje ble reist på Sogn studentby i Oslo i 1968.

Utgivelser[rediger | rediger kilde]

Tidsskrift[rediger | rediger kilde]

Bøker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Midttun, Olav, A. O. Vinje (2. utgave, 1966), s. 120
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q Vesaas, Olav: Villmann, døl og reporter. Prosa, nummer 2, 2018.
  3. ^ Broch, Chr. og M. Seip: Norsk litteraturhistorie, Oslo: Marius Lunds forlag, 1940.
  4. ^ a b Sørbø, Jan Inge: Ein reisande i vers og satire. Dag og Tid, 6. april 2018, s.2
  5. ^ Aasmund Olavsson Vinje i Store norske leksikon
  6. ^ Jf. Leif Mæhle 2009: Diktarar på leiting : Litterære studiar og artiklar

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Skard, Sigmund: Vinje og antikken
  • Haarberg, Jon 1985: Vinje på vrangen, Universitetsforlaget, Oslo
  • Villmann, vismann og veiviser : en essaysamling om A. O. Vinje / redigert av Lars Roar Langslet og Jon H. Rydne ; illustrert av Terje Grøstad ; utgitt i samarbeid med Bergens riksmålsforening. Oslo, Cappelen 1993. ISBN 82-02-14070-6Les i fulltekst
  • At føle paa nationens puls : åtte artiklar om Aasmund O. Vinje / red.: Eli Glomnes, Øyvind T. Gulliksen, Olav Solberg. Oslo, Novus 1992. ISBN 82-7099-196-1Les i fulltekst
  • Mæhle, Leif, 2009: «Lyrikaren Aasmund Olavsson Vinje» i Diktarar på leiting. s. 49-76, Novus.
  • Norsk forfatter-leksikon 1814–1880, 2. bd, 1888.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Aasmund Olavsson Vinje – originaltekster av og om forfatteren
Wikiquote Wikiquote: Aasmund Olavsson Vinje – sitater