Røros Kobberverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 62°34,6248′N 11°23,4750′Ø

Klokke fra Røros Kobberverk

Røros Kobberverk ble offisielt startet i 1644. Verket var fra starten av et partisipantskap fram til 1910 da det ble omgjort til aksjeselskap. Verket fikk virkelig kjenne nedgangen i verdensmarkedet etter første verdenskrig, og stod stille i rundt fem år på 1920-tallet. Fra midten av trettitallet var verket så godt som statseid. Smeltehytta ble nedlagt etter en brann i 1953. Kobberverket gikk konkurs og driften opphørte ved årsskiftet 1977/78, 333 år etter etableringen.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Området tilhører Trondheimsfeltet og består av kambosilurske avsetningsbergarter som er sterkt omdannet (metamorfosert) ved den kaledonske fjellkjedefolding. Under fjellkjedefoldingen ble det dannet flere skyvedekker og synklinaler. Røros tilhører Meråker-dekket.

I tillegg til kambrosilurske skifre som fyllitt, finnes vulkanske dypbergarter og intrusiver. Metallforekomstene er dannet ved reaksjon mellom vulkanske og omkringliggende bergarter.

Starten[rediger | rediger kilde]

Røros Kobberverk startet i en tid hvor aktiviteten i bergverksindustrien var høy. Krigene som herjet kontinentet gjorde at edle metaller måtte skaffes til veie for å finansiere disse. Christian IV sendte ut et skrift våren 1644 der han lovet belønning til de som fant forekomster av metaller, men også harde straffer til de som ikke meldte fra. Det besynderlige for Røros sitt vedkommende, var at det var denne sommeren/høsten at forekomstene kom fram i offentligheten. Faktum er at det i militære dokumenter fra 1632 nevnes et kompani soldater i Herjedalen (som da var norsk) som blir oppfordret å søke jobb ved de «rørosiske gruber» etter endt tjeneste. Men den offisielle starten skjer ved Mutingsbrevet fra 28. august 1644.

På 1630-tallet var et av de største funn av kobber gjort i bygda Kvikne i Tynset kommune. Dette ga grobunn for Kvikne Kobberverk, som ble et av landets største på 1600-tallet. De første personer en leser om ved verket på Røros, kom nettopp fra Kvikne, blant andre den første direktøren, Lorents Lossius. Han fikk med seg sin svigerfar, presten i Meldalen Anders Olsen Bruse, og sognepresten på Tynset Hans Lauritzen, og startet det første partisipantskapet med ansvar for driften av Røros Verk.

Den første tida gikk det dårlig. Det var dårlige forekomster i den gruva som var i drift. Denne bar forøvrig navnet «Freyes Glück», i dag Lossiusgruva i Rauhåmmåren. Ifølge Peder Hiort skal gruva bare ha vært i drift i noen måneder, men det sår man i dag tvil om. Starten kom for alvor ved funnet av Storwartz-feltet, og gruva som i dag er kjent som Gamle Storwartz, «Auf die Fortuna». Denne ga stort nok utbytte til at selskapet var mer eller mindre sikret.

Olavsgruva var verkets nest siste gruve og ble drevet i perioden 1936 til 1972. Olavsgruva er den eneste Rørosgruva som fortsatt er mulig å besøke ved guidet omvisning.

Privilegieområdet Circumferensen[rediger | rediger kilde]

I 1646 skrev kong Christian IV ut et privilegiebrev til Røros kobberverk som ga dem enerett på mineraler, skog og vassdrag innenfor et område avgrenset av en sirkel med radius på fire gamle norske mil med senter i Røros smeltehytte, rundt 45 km i dag. Dette privilegieområdet ble benevnt Circumferensen. I dette området kunne bøndene bli pålagt, «mot enkel betaling», å selge sine produkter og varer til kobberverket og utføre transportarbeid for kobberverket. Privilegiene til kobberverket betydde også inntekt for bøndene i distriktet. I hele regionen, også utenfor Circumferensen, hadde gårdene inntekter fra både transportarbeid og kull- og vedproduksjon til kobberverket.

Utsnitt av Anvilles Nordenkart som angir Femund som grensevann mellom Norge og Sverige.
Området som tilfalt Norge etter grenseavtalen i 1751

Riksgrensen mot Sverige[rediger | rediger kilde]

Da de norske landskapene Jemtland og Herjedalen, samt bygdene Idre og Særna ble avstått til Sverige i 1645 ble Røros grensebygd. Og da hele Trondhjems len måtte bli avstått i 1658 ble Røros svensk, men allerede i 1660 ble Røros sammen med resten av lenet tilbakeført til Danmark-Norge. Riksgrensen mot Sverige ble derimot ikke nøyaktig fastlagt før grensetraktaten av 1751. Den svenske posisjonen var at riksgrensen skulle dele Femunden på langs, med hele østre bredd beliggende i Sverige. Fra norsk side ble det blant annet argumentert for at Kobberverket med Femundshytten behøvde store områder for hogst av trevirke og at grensen måtte trekkes lenger øst. Så ble det, Femundsmarka og de vestre delene av Sylane tilfalt Norge, et areal på ca 1350 km2.

Gruver[rediger | rediger kilde]

Gruvene kan fordeles i ulike geografiske gruvefelt, med angivelse av viktigste driftsår.

  • Storwartsfeltet:
    • Christian Quintus: 1691-1770, forsøksdrift 1900-1905, NGU-ID 1640-047.
    • Gamle Storwartz: 1645-97, NGU-ID 1640-045.
    • Gamle Solskinn: 1673-1730, 1870-89, 1905-17, NGU-ID 1640-079.
    • Hestkletten: 1659-1756, forsøksdrift sammen med Quintus 1900-1905, NGU-ID 1640-048.
    • Myrgruven: 1694, sammen med Quintus får år etter.
    • Nyberget: 1650-1717, sammen med Nye Solskinn 1861-90.
    • Nye Storwartz: 1708-1919, ca. 1927-46, NGU-ID 1640-046.
    • Nye Solskinn: 1854, 1861-90, NGU-ID 1640-078.
    • Olavsgruva (Kronprins Olav gruve): 1937-72, NGU-ID 1640-065.
  • Feragen: Område bestående av flere mindre kromgruver:
    • Leikgruven skjerp, NGU-ID 1640-034.
    • Lergruven skjerp, NGU-ID 1640-033.
    • Skardgruven: 1938-39 (Engzeli Kromgrube), NGU-ID 1640-032.
  • Andre gruver i Røros:
    • Clausberget: 1652-93.
    • Klinkenberg: 1668-1892.
    • Lossiusgruven (Freyes Glück): Kobberverkets første gruve, drevet kun noen måneder 1644-45. NGU-ID 1640-027.
    • Slettmo: forsøksdrift 1902-05, 1915-18, NGU-ID 1640-050.
  • Andre gruver i Holtålen:
    • Fromgruven: (1789-1914?) begrenset drift, privatdrevet 1720-45, Kobberverket 1790, NGU-ID 1644-014.
    • Hersjø: 1670-99, hvorav privatdrevet 1670-87 og 1693-99, NGU-ID 1644-005.
    • Killingdal gruver: nordre gruve 1677-92, søndre 1791-1809. Drevet av A/S Killingdal Grubeselskap 1891-1986, NGU-ID 1644-011.
    • Kjøli gruve: forsøksdrift 1766-69. Sporadisk drift av ulike selskap 1773-98, 1857-68, 1895-1919, kommunal drift på 1930- og 40-tallet, NGU-ID 1644-029.
    • Rødhammer gruve: forsøksdrift 1777-80, 1791, 1818, 1824, NGU-ID 1644-033.
    • Rogngruven: (1774-1908?) 1855-70, NGU-ID 1644-015.
    • Storhøgda: 1777-79 (1909?), NGU-ID 1644-013
  • Gruver i Midtre Gauldal:
    • Fløttum gruve: forsøksdrift 1888-92, 1904-10, 1915-17, NGU-ID 1648-013.
  • Gruver i Tydal:
    • Allergot: 1815-35, NGU-ID 1665-007.
    • Grønskard: rekke gruver og skjerp, drevet 1741-72 av Selbu verk, 1801-28 av Kobberverket, NGU-ID 1665-005.
    • Våråviken: forsøksdrift 1822-24, NGU-ID 1665-009.
  • Ikke verifisert:
    • Tufsingdalsgruva: 1712
    • Hesjedalsgruven (Pålsgruven): 1750-1830, 1918
    • Gauldalsgruven: 1774-79, 1915
    • Abrahamsgruve (Jakobs gruve): skjerp
    • Fossgruven (Os): 1808-12, 1906-20
    • Oscar II/Mosenggruven (Os): 1882
    • Mein/Mennagruven (Holtålen): 1883-1890
    • Kårslåtten (Holtålen): 1916-17
    • Storvollen (Holtålen): 1855-70, 1906-09, 1916-18.
  • Ikke verifiserte kromgruver:
    • Gjetsjø
    • Gjetberget
    • Rødtjern

Smeltehytter[rediger | rediger kilde]

Smeltehyttene var essensielle i kobberfremstillingen, her gjennomgikk kobbermalmen en lang og omstendelig smelteprosess før det ferdige produktet, dvs. kobberbarrer var klare for eksport. En hensiktsmessig lokalisering var en avveining av tilgang på råstoffer som malm, ved/kull og vann(kraft), hvorav de to førstnevnte var mulig å transportere – den siste ikke. Smeltehyttene ble følgelig alltid plassert ved en elv som kilde for vann og kraft.

Røros Kobberverks viktigste smeltehytte lå ved Hitterelva og Bergstaden vokste opp omkring denne. Etter få års drift var imidlertid skogen borte over et stort område rundt Bergstaden. Kostnadene og arbeidet med å frakte ved og kull til smeltehytten økte i takt med avstandene, og det ble etter hvert både billigere og enklere å frakte malmen til steder med bedre tilgang på ved og kull. Kobberverket bygget følgelig nye smeltehytter der det fremdeles fantes skog. Driftstida for disse hyttene varierte, enkelte var ute av drift noen år for så å bli tatt i bruk igjen.

Smeltehytter med driftstid:

  • Røros hytte, 1646-1953
  • Nøren hytte, 1654-1672
  • Galåen hytte, 1660-1671
  • Feragen hytte, 1661-1692
  • Tolgen hytte, 1670-1871
  • Tamlaget hytte, 1659-1690
  • Dragås hytte, 1727-1834
  • Femundhytten, 1743-1822
  • Drevsjømo hytte, 1813-1834
  • Lovise hytte, 1748-1879
  • Eidet hytte, 1834-1887
  • Ormhaugen hytte, 1855-1867

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker / Kilder[rediger | rediger kilde]