Bærums Verk (bedrift)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Verksgata på Bærums Verk, til venstre et hjørne av hovedbygningen fra 1764

Koordinater: 59°58′N 10°28′Ø Bærums verk, egentlig I/S Bærums Verk har siden 1889 tilhørt familien Løvenskiold som ble medeier gjennom giftermål i familien Wedel Jarlsberg. Bedriften har omfattet skogbruk, sag og høvleri, trevarefabrikk, jernstøperi og ovnsfabrikk. I dag inngår også byggevarekjeden Maxbo. Bærums Verk hovedgård har vært hjemmet til bedriftseieren.

Eiere:

Bærums verk historie[rediger | rediger kilde]

I 1603–04 ble det funnet jernmalm i «Vestre Bergum», dvs. i området ved Kirkerudåsen og Eineåsen, en forekomst som så meget lovende ut. Kong Christian IV sluttet i 1610 kontrakt på åremål med Paul Smelter, kongens bergverksmann, som på egen bekostning skulle bygge smeltehytte i Bærum. Den første hytten ble bygget på Vøyen, hvor 33 mann var i virksomhet, og noen år senere ble det bygget en smeltehytte ved Gommerud gård. Paul Smelter foreslo at jernhyttene i Bærum skulle samles og utbygges til et virkelig jernverk. Til verkets drift ble 3–4 gårder innkjøpt i 1615. Dette var et brudd med den gamle driftsmåten og gjorde Bærums Verk til det ledende jernverk i Akershus, og jernhyttene i Christiania og Aker ble nedlagt for på denne måten å gi verket i Bærum skikkelig driftsgrunnlag. Kongen drev verket frem til 1624, hvoretter Jernkompaniet fortsatte frem til 1640. Herman Krefting d.e. satt i ledelsen for Jernkompaniet fra 1624 til 1635. Verket ble i denne perioden drevet meget dårlig, og etter at en stor flom i 1638 ødela dammer og driftsbygninger, ble verket lagt ned i 1641.

Marselis og Krefting[rediger | rediger kilde]

Nederlenderen Gabriel Marselis ble eier i 1641 og flyttet jernverket fra Vøyen gård og Spikerbrukfallet til det sted det ligger i dag. I 1643 lot han bygge en dobbelt masovn som leverte renere jern. Produksjonen var stangjern, spiker, kanoner og kuler. I 1664 overtok familien Krefting verket og drev det helt frem til 1769. I 1664 kjøpte Johan Krefting verket. Da han døde i 1674, drev enken Anniche (født Felber) verket i de neste 26 årene. Deres sønn, Herman Krefting d.y., overtok etter moren i 1701. Men også han døde tidlig i 1713, og igjen måtte en enke overta driften. Anna Krefting (født Vogt) eide og drev verket fra 1712 til 1766. I hennes tid ble verket regnet som det største i Norge, og det hadde stor betydning for landet i krigsårene frem til 1721 (Den store nordiske krig). I 1762 brant hovedbygningen på Bærums Verk, som da hadde stått siden 1678. I en alder av 79 år startet Anna Krefting gjenoppbyggingen, og den nye bygningen stod ferdig i 1764. Etter Anna Kreftings død i 1766 solgte arvingene verket til et interessentskap, som drev det til 1773.

Conrad Clauson[rediger | rediger kilde]

Gravstøtte over professor Martin Vahl støpt på Bærums Jern Verk. Assistens Kirkegård (København).

I 1773 overtok den 18-årige Conrad Clauson driften av Bærums Jernverk. Han hadde allerede fått god skolering i bergverksdrift i utlandet, og verket fikk nå sin kanskje viktigste periode. Nye driftsformer ble innført, noe som bl.a. førte til at masovnen kunne brenne hele året. Tidligere ble den blåst ned når det ikke var nok vann i Lomma. Conrad Clauson utvidet også verket ved å anlegge Fossum bruk ved Bogstadvannet. Han laget en ny og bedre verksskole, som var påbegynt i Anna Kreftings tid, og han ansatte fast skoleholder i 1773. Conrad Clauson døde ung, bare 31 år gammel, og hans enke drev verket videre i noen år, før det i 1791 ble solgt til Peder Anker, eier av Bogstad.

Peder Anker[rediger | rediger kilde]

Peder Anker var eier av både Bogstad-godset og Bærums Verk. I tillegg var han general-veiintendant og Norges første statsminister i Stockholm fra 1814 til 1821. Under høykonjunkturen i 1790-årene bygget Peder Anker en masovn (mulltømmerovn) på Fossum og en stangjernshammer i Maridalen. Han tok også opp igjen de gamle gruvene ved Sognsvann for å få god malmblanding. Han anla en vei fra Bærums Verk over Fossum, forbi Sognsvannsgruven til Maridalshammeren, kalt Ankerveien etter ham. Veiene ble sentralnerven i den mektige industrivirksomheten til Peder Anker. I 1820 kjøpte han Hakadals Verk, og sammen med sin svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, som senere drev jernverkene, bygget han vei fra Maridalshammeren til Hakadals Verk, den såkalte Greveveien. Bedriften besto nå av masovn og stangjernshammer ved Bærums Verk, Fossum, Maridalen og Hakadals Verk. I 1820 kjøpte Peder Anker dessuten Moss Jernverk.

Wedel Jarlsberg og Løvenskiold[rediger | rediger kilde]

I 1824 ble grev Herman Wedel Jarlsberg eier av jernverkene, og ved hans død i 1840 ble driften overtatt av sønnen, baron Harald Wedel Jarlsberg. Han var utdannet marineoffiser og var den siste som drev jernproduksjon på Bærums Verk etter den gamle metoden. Han var også ordfører i Bærum kommune i flere perioder. Masovnen fra 1767 var i drift til 22. mai 1874, da den blåste ned for siste gang. Virksomheten ble lagt om til jernstøperi med tilhørende mekanisk verksted. Den nedre delen av masovnen ble stående som en del av støperibygningen, og er i dag – til tross for ombygging – bevart som et minne fra jernverkstiden.

I 1889 ble verket omdannet til et interessentskap bestående av baron Harald Wedel Jarlsbergs arvinger, og drevet av svigersønnen Carl Otto Løvenskiold, som på den tiden var statsminister. Senere ble verket gjort om til aksjeselskap og inngår i dag i Løvenskiold–Vækerøkonsernet. Støperiet ble nedlagt i 1964 og driften omlagt til trevareindustri, blant annet produksjon av dører. Mye er bevart av det gamle jernverksmiljøet. Store deler av Verksgata med hovedbygningen (verksgården) fra 1764 og arbeidsboligene fra 1700-tallet, samt vertshuset fra 1640 og skolebygningen fra 1900-tallet er bevart. Bærums Verk hovedgård ble bygget av baron Harald Wedel Jarlsberg i 1848 og er i dag bolig for verkets nåværende eier, Carl Otto Løvenskiold med familie.

En større boligutbygging i 1980-årene innledet en ny fase i Bærums Verks historie. Stedets fredede bygninger ble satt i stand og supplet med ny prisbelønnet begyggelse og tatt i bruk som et handels– og håndverkssenter. En videreutvikling av handelsstedet Bærums Verk fant sted i 1997, da verkets gamle produksjonslokaler ble bygget om. Det pittoreske jernverksområdet er i dag et godt besøkt senter for handel, håndverk og historie.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]