Kleberstein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kleberstein
Kleberstein
Hovedmineral: talk, kloritt, dolomitt
Gruppe: metamorf
Tetthet i g/cm3: 2,85
Bruksområde:
Annet:
Liste over bergarter

Kleberstein er en metamorf bergart som hovedsakelig består av mineralet talk med varierende mengde kloritt og amfibol. Kleberstein er en myk bergart, og kan derfor lett skjæres i med kniv. En annen viktig egenskap ved kleberstein er at den er svært varmebestandig, den egner seg derfor svært godt til bruk i ovner o.l. Den reneste sorten kleberstein er dannet fra serpentin, de mer urene sortene er dannet av gabbroide bergarter. Fargen på kleberstein er grønnhvit til mørkegrønn ofte også med rustfargede felter.

I Norge er det forekomster av kleberstein i alle fylker bortsett fra Vestfold og Vest-Agder.

Kleberstein, utskåret gravminne.

Mange navn[rediger | rediger kilde]

Kleberstein har hatt mange ulike betegnelser. En vanlig betegnelse, som ikke brukes lenger, var grjótstein. Ordet grjótstein er sammensatt av det gammelnorske ordet grjót og ordet stein. Ordet gryte er avledet av grjót, siden den varmebestandige og lett formbare klebersteinen var det foretrukne materialet til vikingtidens kokekar. Ordet grjót ble i norrøn tid særlig brukt på bergarter brukt i husgeråd, slik som kleberstein og skifer. Esja er en annen norrøn betegnelse på kleberstein.

I moderne tid har betegnelsene fettstein, mjukstein, vekstein og grøtstein blitt benyttet istedenfor kleberstein. Den siste – grøtstein – er en moderne variant av grjotstein.

Som alle disse ulike betegnelsene på kleberstein viser, har bergarten noen særegne egenskaper. Noen av betegnelsene viser til hvordan overflaten til bergarten kjennes når man tar på den, nemlig «fettete», «glatt» eller «såpete». Dette skyldes at hovedbestandelen i kleberstein er mineralet talk.


Bruksområder[rediger | rediger kilde]

Fordi steinen er så myk og lett å forme, er den blitt mye brukt.

I førmoderne tid har kleberstein blitt benyttet til ulike former for husgeråd. Kar av kleber er kjent fra yngre bronsealder og frem til slutten av førromersk jernalder. Karene forsvinner trolig deretter i norsk materiale og dukker ikke opp igjen før inngangen til vikingtid (rundt 800 e.Kr), da karproduksjon nærmest kan karakteriseres som masseproduksjon. Karene var en viktig handelsvare for vikingene, og i en utgraving i den gamle vikingbyen York i England har man funnet kokekar hvor man kunne spore kleberen tilbake til bruddene på Bårstad som ligger på Lalm i Vågå kommune på grunn av den spesielle sammensetningen av kleberen der. Kar av kleber utkonkurrerer nesten helt den lokale keramikkproduksjonen i Norge i denne perioden. Kleberstein var en bedre investering, for et ødelagt keramikk-kar måtte kastes, men en sprukken klebersteinsbolle kunne repareres med jernkramper.[1]

Kleberstein ble benyttet i tilvirkning av koke- og forrådskar, spinnehjul, mortere, støpeformer, avlsteiner, smeltedigler og ulike former for lodd og vekter (til fiske eller tekstilarbeide), fra forhistorien og frem til 1800-tallet. Fiskesøkker ble også kalt jarstein. Mange av disse produktene har trolig blitt tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar. Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis på gravminner, særlig i Gudbrandsdalen. Andre viktige bruksområder har vært som byggemateriale i mange av de norske steinkirkene. Blant annet er Nidarosdomen bygd i kleberstein. Stavanger domkirke, Utstein kloster, Moster gamle kirke og Mariakirken i Bergen er også eksempler på byggverk med stort innslag av kleberstein.

1900-tallet har kleberstein særlig blitt benyttet som materiale i gravsteiner og i peiser og ovner på grunn av steinens gode varmelagringsegenskaper. Siden kleberstein tåler sterk oppheting, har den vært et gunstig materiale mht metallarbeide.

Nedlagte brudd[rediger | rediger kilde]

Mange steder er det spor etter førmoderne uttak av kleberstein i bergveggene. Særlig på Vestlandet, Romerike og Gudbrandsdalen har det blitt tatt ut kleberstein i store mengder. Kjente brudd er blant annet Brennepåsen i Sørum og Piggåsen i Fet kommune. Det ligger også et gammelt brudd på Flotmyr ved busstasjonen i Haugesund. Det er et nedlagt brudd på Kvikneskogen, Ved Tynset.

Det er også påvist mange klebersteinsbrudd i Aust-Agder som har blitt utnyttet siden vikingtid. De største av disse ligger på Hisåsen, Sparsås, Horv, Gjennestad, Østre Vimme og Østre Myre.

Kleberstein til Nidarosdomen er brutt ved Øye og Klungen på Øysand i Melhus kommune og rett over kommunegrensa ved Huseby i Skaun kommune. Produksjon av kleber-gryter startet her i vikingtida, eller enda tidligere. I middelalderen leverte bruddene stein til Nidarosdomen og mange andre kirker og klostre i Trondheimsregionen. Etter svartedauden stoppet nesten produksjonen fram til restaureringen av Nidarosdomen startet på 1800-tallet. I perioden 1869–96 ble det tatt ut mer enn 400 m³, men på 1900-tallet overtok andre brudd.[2]

Et av Europas viktigste klebersteinsbrudd lå på Shetland, ved Cunningsburgh 24 km fra Jarlshof. Videre fantes klebersteinsbrudd på øyene Fetlar og Uist, samt andre steder på hovedøyen. Bruddene har ofte navn som Clebber eller Clibber, en forvanskning av norrønt kleberg som betød «vevtynge-stein». Klebersteinskar funnet på datidens britiske boplasser, som York og Dublin, stammer oftest fra Shetland. Dette må ha vært en viktig inntektskilde for øysamfunnet.[3]

Norske klebersteinsbrudd[rediger | rediger kilde]

Idag har klebersteinen igjen blitt etterspurt til bruk i ovner og peiser. Det tas ut kleberstein to steder i Norge, i Målselv i Indre-Troms og Otta og Sel i Gudbrandsdalen. Kleberstein til Nidarosdomen blir idag tatt ut i Målselv.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Richard Hall: Vikingenes vide verden (s. 127), forlaget Krohn Johansen, Larvik 2008, ISBN 978-82-90528-59-6
  2. ^ T. Heldal og P. Storemyr (1997). Geologisk undersøkelse og arkeologisk registrering av de middelalderske bruddene ved Øye, Klungen og Huseby i Sør-Trøndelag. NGU Rapport 97.149. ISSN 0800-3416. 
  3. ^ Richard Hall: Vikingenes vide verden (s. 127)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]