Kleberstein
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Kleberstein | |
 |
|
| Hovedmineral: | talk, kloritt, dolomitt |
| Gruppe: | metamorf |
| Tetthet i g/cm3: | 2,85 |
| Bruksområde: | |
| Annet: | |
| Liste over bergarter | |
Kleberstein er en metamorf bergart som hovedsakelig består av mineralet talk med varierende mengde kloritt og amfibol. Kleberstein er en myk bergart, og kan derfor lett skjæres i med kniv. En annen viktig egenskap ved kleberstein er at den er svært varmebestandig, den egner seg derfor svært godt til bruk i ovner o.l. Den reneste sorten kleberstein er dannet fra serpentin, de mer urene sortene er dannet av gabbroide bergarter. Fargen på kleberstein er grønn-hvit til mørke-grønn ofte også med rustfargede felter.
I Norge er det forekomster av kleberstein i alle fylker bortsett fra Vestfold og Vest-Agder.
Innhold |
[rediger] Mange navn
Kleberstein har hatt mange ulike betegnelser. En vanlig betegnelse som ikke brukes lenger har vært grjótstein. Ordet grjótstein er sammensatt av det gammelnorske ordet grjót og ordet stein. Ordet grjót ble i norrøn tid særlig brukt på bergarter brukt i husgeråd, slik som kleberstein og skifer. Ordet gryte er avledet av grjót, siden den varmebestandige og lett formbare klebersteinen var det foretrukne materialet til vikingtidens kokekar. Esja er en annen norrøn betegnelse på kleberstein.
I moderne tid har betegnelsene fettstein, mjukstein, vekstein og grøtstein blitt benyttet istedenfor kleberstein. Den siste – grøtstein – er en moderne variant av grjotstein.
Som alle disse ulike betegnelsene på kleberstein viser, har bergarten noen særegne egenskaper. Noen av betegnelsene viser til hvordan overflaten til bergarten kjennes når man tar på den, nemlig «fettete», «glatt» eller «såpete». Dette skyldes at hovedbestandelen i kleberstein er mineralet talk.
[rediger] Bruksområder
Fordi steinen er så myk og lett å forme er den blitt mye brukt.
I førmoderne tid har kleberstein blitt benyttet til ulike former for husgeråd. Kar av kleber er kjent fra yngre bronsealder og frem til slutten av førromersk jernalder. Karene forsvinner trolig deretter i norsk materiale og dukker ikke opp igjen før inngangen til vikingtid (rundt 800 e.Kr), da karproduksjon nærmest kan karakteriseres som masseproduksjon. Kar av kleber utkonkurrerer nesten helt den lokale keramikkproduksjonen i Norge i denne perioden. Kleberstein var en mye bedre investering, for et ødelagt keramikk-kar må kastes, men en sprukken klebersteinsbolle kan repareres med jernkramper. [1]
Kleberstein ble benyttet i tilvirkning av koke- og forrådskar, spinnehjul, mortere, støpeformer, avlsteiner, smeltedigler og ulike former for lodd og vekter (til fiske eller tekstilarbeide), fra forhistorien og frem til 1800-tallet. Fiskesøkker ble også kalt jarstein. Mange av disse produktene har trolig blitt tilvirket som sekundære produkter av ødelagte kar. Kleberstein er lett å bearbeide og ble utskåret på kunstferdig vis i på gravminner, i Gudbrandsdalen. Andre viktige bruksområder har vært som byggemateriale i mange av de norske steinkirkene. Blant annet er Nidarosdomen bygd i kleberstein. Stavanger domkirke, Utstein kloster, Moster gamle kirke og Mariakirken i Bergen er også eksempler på bygg med stort innslag av kleberstein.
På 1900-tallet har kleberstein særlig blitt benyttet som materiale i gravsteiner; dessuten, mye på grunn av steinens svært gode varmelagringsegenskaper, i peiser og ovner. Pga at kleberstein tåler sterk oppheting, har den vært et gunstig materiale mht metallarbeide.
[rediger] Nedlagte brudd
Mange steder er det spor etter førmoderne uttak av kleberstein i bergveggene. Særlig på Vestlandet, Romerike og Gudbrandsdalen har det blitt tatt ut kleberstein i store mengder. Kjente brudd er blant annet Brennepåsen i Sørum og Piggåsen i Fet kommune. Det ligger også et gammelt brudd på Flotmyr ved busstasjonen i Haugesund.
Det er også påvist mange klebersteinsbrudd i Aust-Agder som har blitt utnyttet siden vikingtid. De største av disse ligger på Hisåsen, Sparsås, Horv, Gjennestad, Østre Vimme og Østre Myre.
Et av Europas viktigste klebersteinsbrudd lå på Shetland, ved Cunningsburgh 24 km fra Jarlshof. Videre fantes klebersteinsbrudd på øyene Fetlar og Uist, samt andre steder på hovedøyen. Bruddene har ofte navn som Clebber eller Clibber, en forvanskning av norrønt kleberg som betød «vevtynge-stein». Klebersteinskar funnet på datidens britiske boplasser, som York og Dublin, stammer oftest fra Shetland. Dette må ha vært en viktig inntektskilde for øysamfunnet. [2]
[rediger] Norske klebersteinsbrudd
Idag har klebersteinen igjen blitt etterspurt til bruk i ovner og peiser. Det tas ut kleberstein to steder i Norge, i Målselv i Indre-Troms og Otta og Sel i Gudbrandsdalen. Kleberstein til Nidarosdomen blir idag tatt ut i Målselv.
[rediger] Eksterne lenker og henvisninger
- ^ Richard Hall: Vikingenes vide verden (s. 127), forlaget Krohn Johansen, Larvik 2008, ISBN 978-82-90528-59-0
- ^ Richard Hall: Vikingenes vide verden (s. 127)
