Snøugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Snøugle
Snøugle
Vitenskapelig(e)
navn
:
Bubo scandiacus
[Nyctea scandiaca]

Linnaeus, 1758
Norsk(e) navn: snøugle
Hører til: hubroer,
ugler,
fugler
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
Utryddet Utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Nasjonal rødliste (Norge): [2]
Regionalt utryddet Regionalt utryddet i vill tilstand Kritisk truet Sterkt truet Sårbar Nær truet LivskraftigStatus iucn3.1 reg-VU-no.svg

VU — Sårbar

Habitat: åpne områder langs kysten, på tundraen, og i fjellområder over tregrensa
Utbredelse: arktiske strøk rundt hele den nordlige halvkule
Utbredelseskart for snøugle

Snøugla (vitenskapelig navn Bubo scandiacus, tidligere Nyctea scandiaca) er ei ugle som holder til i arktiske strøk. Størrelsen på bestanden er ikke kjent, men det er en sjelden art. De største populasjonene befinner seg i Sibir og Alaska. Norden befinner seg helt i utkanten av utbredelsesområdet. Snøugla er kledd i hvit fjærdrakt, og av vekst er den en av de største ugleartene. Den har et fantastisk syn og kan se en mus som beveger seg på mer enn én kilometers avstand. Arten ble klassifisert av Carl von Linné i 1758, og det vitenskapelige navnet refererer til Skandinavia.

Snøugle

Bestand[rediger | rediger kilde]

På grunn av at snøugla beveger seg over store områder er det vanskelig å tallfeste bestanden, men det er ingen tvil om at det er en sjelden art, og at de største populasjonene befinner seg i Sibir og Alaska. Bestanden varierer trolig i takt med bestanden til det viktigste byttedyret, som er lemen. Dette gjelder spesielt i Norden, der man kan oppleve en «invasjon» av snøugler fra Russland i gode lemenår.

Det antas at det hekker opp mot 1000 par i Russland, i Nord-Amerika noen flere. I Finland, Sverige, Norge og Island kan det hekke noen titalls par til sammen i gode lemenår, andre år kan Norden være helt uten hekkende snøugler.

Voksne snøugler har få naturlige fiender, men kan bli tatt av rev eller ulv. Reirene kan bli plyndret av rev eller måker som er ute etter egg og kyllinger.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Snøugla er en av de største ugleartene. Fullvoksne fugler måler cirka 50–65 cm og veier 1–2,5 kg. Hunnfuglene veier i snitt cirka 2,3 kg og er noe større enn hannfuglene som har en gjennomsnittsvekt på rundt 1,8 kg. Vingespennet er på omtrent 1,5 meter.

Hannen har en helt hvit fjærdrakt, eller hvit med enkelte svarte flekker. Hunnens fjærdrakt er hvit med mørkebrune flekker. Hun er helt hvit bare øverst på brystet, i nakken, og i fjeset. Flekkene er avlange, ligger horisontalt og gir drakten et spraglete utseende som gir fuglen god kamuflasje når den ligger blant framskutte steiner på bakken. Fjærdrakten dekker også føtter og klør. Ungfuglene har kraftigere flekker enn de voksne fuglene, og kan være nesten helt brune. Når de klekkes er ungene dekket av hvit dun, som blir gråere etter noen dager.

Klørne er krumme, 25–35 mm lange, og er nesten skjult av fjær. Nebbet er smalt og krumt, og omtrent dekket av fjær. Fargen på nebbet er svart.

Fjærene ytterst i vingen har en ujevn ytterkant. Oversiden av vingene har en hårlignende mikrostruktur. Den reduserer støyen fra luften når luften passerer over vingen. Dette gjør at snøugla kan fly svært stille, for menneskeøret praktisk talt lydløst.

Øynene er store og gule. Størrelsen gir dem god lysfølsomhet i mørket, noe som gir snøugla godt nattsyn. Mange tror at uglene er blinde i dagslys, men det er ikke tilfelle, de ser like godt om dagen som om natta. I motsetning til øynene til mange andre fuglearter som er rettet mot sidene, er øynene til snøugla forovervendte. Dette gjør den god til å bedømme avstander. Snøugla kan ikke bevege øynene i øyenhulene, men til gjengjeld kan den dreie hele hodet 270 grader til hver side. Det ytre øret er lite utviklet og vanligvis dekket av fjær. Det betyr ikke at den hører dårlig, tvert imot har den god hørsel og kan lokalisere byttedyr som er skjult av snø eller vegetasjon kun ved hjelp av hørselen.

Snøugla er stort sett stille, men har en revirsang som kan beskrives som er et kort, dumpt og litt stønnende «hooh», og som blir gjentatt med noen sekunders mellomrom. Revirsangen kan høres opp til 10 km unna. Snøugla har også en varsellyd. Hannens varsellyd er et bjeffende «kræk-kræk-kræk», hunnens er grovere og høyere i tonen. Et gjennomtrengende og fløytende skrik «siiuue» brukes av både hunnen og de tiggende ungene.

Den eldste viltlevende snøugla som er registrert ble cirka 10 år gammel, den eldste i fangenskap ble 28 år.

Adferd[rediger | rediger kilde]

Snøugla trives best i åpne områder opp til et par hundre meter over havet. Enkelte steder, spesielt i Norge, kan den også hekke i åpne fjellområder opp til omtrent 1000 meter over havet. I motsetning til de fleste andre ugleartene er snøugla dagaktiv. Egentlig er den mest aktiv i grålysningen og i skumringen, men den lever i arktiske strøk der det er lyst døgnet rundt i sommermånedene og har måttet tilpasse seg disse forholdene.

Snøugla beveger seg over store områder i arktiske strøk. Den har ingen faste trekkruter, men befinner seg der hvor det er best tilgang på mat. Den vandrer ikke bare i forbindelse med hekkingen, men kan leve et nomadeliv hele året. Normalt vandrer den i øst–vestretning, men i år med liten lemenbestand kan den også trekke sørover. Da kan den bevege seg over store avstander på jakt etter mat. Det er spesielt ungfuglene som trekker langt, og de som trekker lengst sørover i Europa kommer så langt syd som til Danmark, Shetlandsøyene og Hebridene. I Amerika er snøugla sjelden sør for Canada, men enkelte streiffugler har blitt observert i Texas og Florida. I Asia har snøugla blitt observert så langt sør som i Kina.

Når snøen går om våren har snøugla en tendens til å oppholde seg på de siste snødekte områdene så lenge som mulig. Det er usikkert om det er på grunn av at den lyse fargen gir best kamuflasje mot snøen, eller om det er fordi den foretrekker å være på de kjøligste stedene. I varmt vær regulerer den kroppstemperaturen gjennom åndedrettet, eller ved hjelp av vingene. Et tykt dunlag dekket med fjær over hele kroppen, også på beina, gir snøugla en god varmeisolering. Den opprettholder en kroppstemperatur på 38–40°C selv når lufttemperaturen kommer ned mot -50°C. I sterk vind hender det likevel at den søker ly bak en stein eller en snøskavl.

Snøugla lever alene utenom hekketiden. Den er sky, og vanskelig å komme innpå. Når den er på gjesteopptreden langt syd for hekkeområdene er den mindre sky enn nordpå, der den kan lette på flere hundre meters avstand hvis man prøver å nærme seg. Ungenes forsvarsmekanisme ved rovdyrangrep er å spille døde, stivne og se ut som at de har vært døde lenge. Dette er et forsvar mot reven, som foretrekker levende bytte. Snøugla kan være svært aggressiv hvis den må forsvare redet.

Mat[rediger | rediger kilde]

Snøugla er et rovdyr. Den spiser helst lemen. Når det er mangel på lemen kan den også ta andre gnagere som fjellmarkmus, markmus, og hare. Den spiser også fisk, og forskjellige fuglearter som for eksempel rype. I hekkesesongen kan den ta egg fra andre fuglearter, blant annet svaner. I nødsfall spiser den også åtsler. En voksen fugl trenger tre–fire lemen per dag for å dekke matbehovet. Dette tilsvarer sju–tolv mus. Ved god tilgang på mat kan den spise mye mer, i løpet av en enkelt dag er den i stand til å spise inntil ti–tolv lemen, og i løpet av et år kan en snøugle sette til livs 1600 lemen.

Selv om snøugla er dagaktiv og jakter mest i dagslys kan den også jakte om natta. For det meste jakter den ved å sitte på en topp hvor det er god utsikt og speide etter byttedyr, men den kan også se etter bytter når den flyr lavt over terrenget. Den er nesten helt lydløs i flukten, selv vingeslagene lager svært lite lyd. Når den har fått øye på et bytte kan den fange det på bakken, ta det i lufta, eller snappe det opp fra vannflaten. Der bakken er dekket av snø eller tett vegetasjon bruker snøugla hørselen til å lokalisere byttedyret før den stuper ned og graver det fram.

Snøugla har ikke tenner, små bytter slukes hele. Større byttedyr fraktes vekk og rives opp i mindre deler som slukes enkeltvis. Den har sterk magesyre som bryter ned byttet, men rask fordøyelse så den rekker ikke å fordøye bein, hår og fjær. Av dette danner den harde kuler – gulpeboller – som den gulper opp igjen og spytter ut. Ungene fores med kjøttstykker som er fri for bein og fjær.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Snøugle hunn med unge

Snøugla blir kjønnsmoden i 2 års alderen. Den lever normalt i et monogamt parforhold hele livet. Hekkingen, som varer fra mai til september, foregår på tundraen eller i vidstrakte og småkuperte fjellområder over tregrensa. Snøugla bygger ikke reir, men graver en liten grop i bakken som den legger eggene i. Eggene blir lagt i mai–juni. De legges over en periode på to–tre uker, og det blir derfor stor forskjell mellom ungene i ett og samme kull.

Snøugla er svært spesialisert, og hekker bare der hvor det er god tilgang på lemen. Normalt legger hunnen 5–8 egg, men antallet avhenger av hvor god tilgang det er på mat. I år med mange smågnagere kan hun legge opptil 12 egg, men i år med lite lemen kan snøugla helt la være å legge egg. Det er bare hunnen som ruger ut eggene og mater ungene. Hannens oppgaver er å skaffe maten, og å holde vakt mot rovdyr. Hvis egg eller unger står i fare for å bli angrepet viser begge foreldrene seg som fryktløse forsvarere, og forsvarer reiret selv mot så store rovdyr som ulv. Eggene klekkes etter en rugetid på 30–35 dager. Ungene beveger seg utenfor reiret så snart de kan gå når de er 12–20 dager. De lærer å fly når de er cirka 35 dager gamle. Deretter trenger de et par ukers trening før de blir gode flygere. Snøugla tar seg av ungene til de er omtrent 10 uker gamle.

Fredning[rediger | rediger kilde]

Snøugla er fredet i Norge, og har vært det siden 1965. Den er regnet som en sårbar art, men ikke direkte utrydningstruet. En av de største truslene mot snøugla er faunakriminalitet. På grunn av at det har vært mulig å selge utstoppede snøugler til høye priser har det vært drevet ulovlig jakt, og snøugla har vært nær ved å bli utryddet i Europa.

I Alaska er det tillatt å skyte ubegrenset med snøugler forutsatt at de skal brukes til å lage mat eller klær, felling for salg er ikke tillatt.

Andre arter[rediger | rediger kilde]

Det finnes over 200 arter ugler. Ti uglearter lever og hekker i Norge, det er haukugle, hornugle, hubro, jordugle, kattugle, lappugle, perleugle, slagugle, snøugle og spurveugle. I tillegg har enkeltindivider av dverghornugle, kirkeugle og tårnugle blitt observert i Norge noen ganger.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Verdens dyreliv. Damm forlag, 2002. ISBN 82-496-0037-1
  • Jacobsen, Karl-Otto. Snøugle (Bubo scandiacus) i Norge : hekkeforekomster i perioden 1968-2005. NINA, 2005. (NINA rapport ; 84). pdf-versjon
  • Steen, Adolf. Snøugla i samisk tro og tradisjon. Kristiansand 1959.
  • Er også en brevugle i Harry Potter-bøkene av J.K. Rowling

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ BirdLife International 2004. Nyctea Scandiaca. In: IUCN 2006. 2006 IUCN Red List of Threatened Species. Besøkt 5. september 2007.
  2. ^ Artsdatabanken 8. mai 2007 Bubo scandiacus. Besøkt 5. september 2007.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Bubo scandiacus – bilder, video eller lyd