Ur (geologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Wiktionary-logo-en.png
Wiktionary har ordboksoppføringer om ur (geologi)
Taluskjegler på nordsida av IsfjordenSvalbard
På dette bildet fra Jutulhogget ser en hvordan kornstørrelsen øker nedover i ura

Ur eller talus er avsetninger av relativt grovt materiale ved foten av bratte fjellsider. De dannes ved at fjellsiden forvitrer slik at forvitret fjell faller ned. Vanligvis er det relativt små bergstykker på opptil 100 m³ som faller ned i såkalte steinsprang. Av og til kan store partier gli ut i det som kalles et fjell- eller steinskred. I Norge er frostsprenging den viktigste formen for forvitring, og det går derfor flest steinsprang om høsten og våren.

Helningsvinkelen på ura ligger mellom 35–40° avhengig av størrelsen på materialet og dets indre friksjonsvinkel. Urene er som regel sorterte med det fineste materialet som grus øverst, og det groveste som blokker nederst. Dette skyldes at bevegelsesenergien øker med størrelsen på steinene. Den ytterste blokkranden har en siktevinkel på 25–30° mot toppen av ura.

Dersom fjellsida har få sprekker, vil ura danne et jevnt, sammenhengende dekke. Hvis fjellsida har loddrette sprekker, vil det derimot ofte danne seg skar i disse sprekkene. Der masser raser ut fra et skar vil det avsetningene legge seg i vifteform og danne en taluskjegle, også kalt talusvifte. Bredden på en taluskjegle er ofte det dobbelte av høyden. I mange rasskar går det årlige snøskred, som danner erosjonsrenner på toppen av taluskjeglen.

Mange dyre- og plantearter er knyttet til urer og tilstøtende områder. Dette er omtalt i artikkelen rasmark.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]