Kongedømmet Italia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Regno d'Italia
Kongedømmet Italia

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen

Kart over Regno d'Italia

Status Tidligere land/nasjon
Hovedstad Roma
Befolkning 25 000 000 (1 861)
32 000 000 (1 900)
Styreform Konstitusjonelt monarki
Statsoverhode *Viktor Emmanuel II (18611878)
*Umberto I (18781900)
*Viktor Emanuel III (19001946)
*Umberto II (1946)
Offisielle språk Italiensk
Statskirke Den romersk-katolske kirke
Eksisterte 18611946
Valuta italiensk lire

Kongedømmet Italia er en betegnelse som har blitt brukt av flere forskjellige stater opp gjennom årene. Før 1861 var det imidlertid ingen konge av Italia hersker over hele halvøya, og det kongedømmet som eksisterte fra Italias samling med utgangspunkt i Kongedømmet Sardinia i 1861 fram til det ble avskaffet i en folkeavstemning i 1946, er det som det oftest refereres til med denne benevnelsen.

Tidlige kongedømmer[rediger | rediger kilde]

Barbariske herskere[rediger | rediger kilde]

De forskjellige barbariske herskerne av Italia etter Vestromerrikets fall i 476; som Odovakar, østgoterne og langobardene, kalte noen ganger riket sitt for Kongedømmet Italia.

Regnum Italicum[rediger | rediger kilde]

Da det langobardiske kongedømmet endte i 772, ble deres territorier sammen med tidligere bysantinske eiendommer i Nord-Italia Kongedømmet Italia på nytt. Dette riket ble også kalt Regnum Italicum, eller på italiensk Regno, og omfattet en av bestanddelene av Det tysk-romerske riket. Regnum Italicum fortsatte å eksistere, ihvertfall i teorien, fram til imperiets fall i 1806 (eller ihvertfall til omorganiseringen av imperiet i 1803). Erkebiskopen av Köln hadde ærestittelen «Erkekansler av Italia». De imperiske herskerne av Italia mistet imidlertid det meste av sin makt etter Huset Hohenstaufens fall midt på 1200-tallet, og rikets reelle betydning opphørte ved freden i Westfalen i 1648. Regnum Italicum besto opprinnelig av hele Italia fra de pavelige eiendommene i nord, men til slutt ble Kirkestatens og Republikken Venezias fastlandsterritorier ansett som ekskludert.

Napoleons Italia[rediger | rediger kilde]

De ulike kongedømmene i Italia under Napoleon rundt 1810

I 1805 ble Napoleons italienske republikk omformet til Kongedømmet Italia igjen, med Napoleon som konge. Hans stesønn, Eugène de Beauharnais, hadde rollen som visekonge fram til Napoleons fall i 1814. Kongedømmet skulle egentlig gått til en av Napoleons yngre sønner når Eugène skulle etterfølges.

Italias samling[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Italias samling

Italias samling (italiensk kjent som «Risorgimento», «gjenoppstrømningen», eller «Unità d'Italia») var den den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på den italienske halvøy ble forent til et kongedømme i det 19. århundre og begynnelsen av det 20. århundre.

De eksakte datoer for starten og avslutningen av Italias samling er uklare. Men det er bred enighet om at prosessen startet ved slutten av Napoleons herredømme og Wienerkongressen i 1815 mens den fransk-prøyssiske krig i 1871 antas som avslutningen. Samlingen var komplett ved traktaten i Saint-Germain etter første verdenskrig da også de siste statene ble med i kongedømmet.

I 1861 ble kongen av Kongedømmet Sardinia proklamert til konge av Kongedømmet Italia, denne gangen som et samlet Italia. Samlingen ble gjennomført med utgangspunkt i Kongedømmet Sardinia og dets konge Viktor Emmanuel fra Huset Savoia. 5. mars 1860 hadde Parma, Toscana, Modena og Romagna avgjort gjennom folkeavstemninger bestemt at de ville gå sammen med Sardinia. Samme år startet Giuseppe Garibaldi en militær aksjon i Sardinias navn for å erobre Sør-Italia. Han erobret kongedømmet De to sicilier og marsjerte til Gaeta, hvor han traff kong Viktor Emanuel.

17. mars 1861 ble kongedømmet Italia proklamert, og dette endte Sardinias separate kongedømme. Sardinia (og spesielt Piemonte) skulle bli de mest dominerende og velstående regionene i Italia.

Kongedømmet 1861 - 1946[rediger | rediger kilde]

Konger[rediger | rediger kilde]

Territorium[rediger | rediger kilde]

Apenninerhalvøya[rediger | rediger kilde]

Apenninerhalvøya og omliggende områder utgjorde kongedømmet det som er dagens Italia. Territoriet utviklet seg under hele samlingsprosessen fram til 1870. Først i 1919 ble imidlertid Trieste og Trentino-Sør-Tyrol en del av Italia. Etter Versaillestraktaten og Saint-Germain-traktaten ble også Gorizia, Trieste og Istria (siste i dag en del av Kroatia og Slovenia) og små områder i dagens Kroatia og en del av Dalmatia en del av kongedømmet. Under andre verdenskrig ble det midlertidig overført ytterligere territorier fra Slovenia og Dalmatia. Etter krigen bøle dagens grenser fastlagt og kongedømmet avsto de tidligere besittelsene.

Kolonier[rediger | rediger kilde]

Italia med sine besittelser i 1940

Utdypende artikkel: Italiensk Øst-Afrika

Kongedømmet hadde også kolonier, protektorater og klientstater. Mange av disse ble okkupert under andre verdenskrig, og kan sees som et krigsbytte som senere gikk tapt som følge av krigens utvikling og at kongedømmet skiftet side underveis. Disse områdene er dagens Eritrea, Somalia, Libya, Etiopia (okkupert av Italia i 1936, og senere inntatt av Storbritannia under andre verdenskrig), Albania, Hellas (okkupert under andre verdenskrig), Kroatia (klientstat under andre verdenskrig), Kosovo (okkupert under andre verdenskrig) og Montenegro (okkupert under andre verdenskrig), og noe mer eksotisk, en 46 hektar område i Kina i Tianjin.

Språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Italiensk

Innen Italia har det alltid eksistert en lang rekke språk/dialekter som har vært svært forskjellige. Det har eksistert et italiensk kunstspråk fra 1600-tallet, som stammer fra og ble benyttet av Dante, Francesco Petrarca, Niccolò Machiavelli, Galileo Galilei og senere Giacomo Leopardi. Dette var et språk som ble Europas operaspråk, men som svært få utenfor den intellektuelle eliten snakket i Italia. Det offisielle språket før samlingen var derfor ved domstolene og i en rekke av områdene latin. Likeens var latin det litugiske språket i kirkene, mens prestene holdt sine prekener på den lokale dialekten.

Foruten de regionale dialektene/språkene, som seg imellom kunne være uforståelige og like fremmede som fransk, katalansk og spansk, ble det snakket fransk og piemontesisk i Piemonte hvor kongefamilien kom fra, slik at i det nye samlede landet snakket både kongehuset og den første statsministeren, Camillo Benso di Cavour bare fransk og piemontesisk. Når disse skulle holde offisielle taler på italiensk, var manuskriptene skrevet i lydskrift, og mange av de senere kjente sitatene fra Cavour ble opprinnelig sagt på fransk, men er senere oversatt.

Styreform[rediger | rediger kilde]

Kongedømmet Italia var formelt et konstitusjonelt monarki. Den utøvende makt lå hos kongen, og utøvet av statsministeren som var utnevnt av kongen. Det to-kammer-parlamentet begrenset kongens makt, og besto av et utnevnt senat og et valgt deputertkammer. Kongedømmets konstitusjon bygget på konstitusjonen i kongedømmet Sardinia. I teorien var statsrådene bare ansvarlige overfor kongen, men i praksis var det umulig for den italienske regjeringen å styre uten støtte i parlamentet.

Medlemmene av deputertkammer ble valgt ved flertallsvalg i enmannskretser hvor en kandidat måtte få mer enn halvpartene av stemmene for å bli valgt. Dersom ikke alle setene ble fordelt ve første valgomgang, ble det holdt en ny runde for de resterende plassene.

Utvikling[rediger | rediger kilde]

Den liberale perioden 1870 - 1914[rediger | rediger kilde]

Etter den italienske samlingen, gikk Italias politisk i retning av liberalismen. Dette kom i kjølvannet av at Camillo Benso di Cavour i 1848 hadde dannet et parlamentarisk gruppe i Kongedømmet Sardinia med navn «Det italienske liberale partiet» (Partito Liberale Italiano). Fra 1860, med Italias samling og etter Cavours død allerede i 1861, bole det liberale partiet delt i to fraksjoner og nye partier, kalt Destra Storica på høyresiden og Sinistra Storica på venstresiden, hvor førstnevnte samlet Cavours støttespillere, og sistnevnte støttespillerne til Giuseppe Garibaldi og tidligere Mazzinians. Begge disse bestod imidlertid av lojale monarkister, mens de mest radikale samlet seg i «Det radikale parti» og republikanerne i Italias republikanske parti. Det liberalkonservative Destra storica ble delt regionalt, men dominerte i årene 1860 til 1876.

Agostino Depretis innledet sin periode som statsminister med å sette ut sin eksperimentelle politiske ide, kalt Trasformismo («transformisme»). Denne tenkningen gikk ut på at regjeringen skulle i sine utnevnelser legge vekt på stor variasjon og velge moderate og kompetente politikere uten å ta hensyn til politisk tilknytning. I praksis viste det seg å bli et autoritært og korrupt system , da Depretis presset distriktene til å stemme for sine kandidater dersom de skulle på fordelaktige posisjoner når han kom til makten. Valgresultatene fra 1876 ga bare fire representanter fra høyresiden, og dette åpnet for at styret skulle bli dominert av Depretis. Ved hjelp av despotisk og korrupt styre klarte Depretis å sikre seg støtte i det sørlige Italia. Blant annet ble det forbudt med offentlige møter, såkalte «farlige elementer» ble satt i indre eksil eller fjerntliggende straffeøyer. Depretis innførte kontroversielle lover, slike som opphevelse av gjeldsfengsel, og gratis og obligatorisk grunnskole.

Trippelalliansen (i rødt) av 1882, med grenser fra 1913
Francesco Crispi fremmet den italienske kolonialismen i Afrika mot slutten av 1800-tallet, men måtte trekke seg etter det ydmykende tapet i slaget ved Adwa
Giovanni Giolitti var statsminister fem ganger mellom 1891 og 1921

I 1887 ble Francesco Crispi statsminister og fokuserte mer på utenrikspolitikk. Crispi arbeidet for å bygge opp Italia som en stormakt og økte militærkostnadene, forsvarte ekspansjonisme og prøvde å vinne Det tyske keiserdømmet på sin side. Italia sluttet seg til Trippelalliansen som også besto av Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1882 og som de formelt var en del av fram til 1915. Crispi la vekt på å utvikle Italia strategisk, og videreførte trasformismo og sto for en autoritær politikk hvor han en gang foreslo å innføre unntakslover for å forby opposisjonspartiene. Til tross for disse autoritære trekkene, sto Crispi også for liberale tiltak som en offentlige helselov fra 1888 og etablerte tribunaler for å ta opp offentlig overgrep på befolkningen.

Fra 2. november 1899 til 7. september 1901 deltok Italia i Åttenasjonsalliansen under bokseropprøret i Kina. På opprørets siste dag, ble et området ved Tianjin overført til Italia av Qing-dynastiet og administrasjonen av dette området ble 7. juni 1902 overtatt av en italiensk konsul.

Giovanni Giolitti dannet sin andre regjering i 1903, etter et kortvarig forsøk i 1892, og ledet landet fram til 1914. Giolitti hadde tidligere arbeidet som offentlig tjenestemann, men ble utnevnt til posisjoner innen Crispis regjeringer. Giolitti ble en av de lengt sittende statsministere i Italia, fordi han mestret mekanismene bak trasformismo gjennom manipuleringer, tvang, overtalelser og bestikkelser for å få støtte. I valgene under hans periode var det ikke uvanlig med valgfusk, og Giolitti favoriserte området som stemte for ham.

I 1911 erklærte Italia under Giolitti krig mot Det osmanske rike i det som er kalt den italiensk-tyrkiske krig, og invaderte Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika, provinsene som utgjør dagens Libya. Krigen varte i et år og endte med at Italia okkuperte området, og ga støtte til de politiske kreftene i Italia som argumenterte for at Italia skulle dominere Middelhavet ved å også okkupere Kongeriket Hellas og Dalmatia langt kysten av Adriaterhavet.

Krigen radikaliserte det italienske sosialistpartiet, og krigsmotstanderne under ledelse av Benito Mussolini oppfordret til vold for å få avsatt regjeringen.

Valgene i 1913 og 1919 ga framgang for sosialistene, katolikkene og nasjonalistiske partier på bekostning av de tradisjonelle liberale og konservative partiene, noe som medførte at det politiske systemet i stadig større grad ble oppdelt og svekket.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den italienske krigslykken snudde da Armando Diaz ble øverstkommanderende

Ved utbruddet av første verdenskrig påberopte Italia seg nøytralitet og hevdet at Trippelalliansen fra 1882 utelukkende var en forsvarsallianse, og ikke kunne iverksettes ved offensive tiltak og denne krigen var igangsatt av Østerrike-Ungarn. Imidlertid forsøkte både sentralmaktene og Trippelententen og få Italia over på sin side og i april 1915 gikk den italienske regjeringen med på å erklære Østerrike-Ungarn krig, mot at de skulle få territorielle gevinster etter krigen. Dette var Trentino-Sør-Tyrol, Provinsen Trieste, Istria og Dalmatia).

I oktober 1917 hadde tyskerne samlet 15 divisjoner. Den 24. oktober startet den tyske Caporetto-offensiven under ledelse av Otto von Below. Den italienske byen Belluno i provinsen med samme navn falt 10. november, og dette var det siste italienske tapet. 8. november ble Armando Diaz utnevnt til ny sjef for generalstaben, etter den egenrådige Luigi Cadorna. Italienerne trakk seg imidlertid ytterligere tilbake fra det nordøstre hjørnet av landet og helt til Piave-elven, ikke langt fra Venezia. Tilsammen trakk de seg 96 kilometer tilbake til en forsvarslinje som i henhold til planer fra 1916 var den siste forsvarslinjen i en krisesituasjon.

Etter ytterligere et år med skyttergravskrig og en vellykket italiensk offensiv sensommeren 1918 falt de østerriksk-ungarske styrkene sammen og startet fredsforhandlinger under slaget om Vittorio Veneto.

Den østerrikske-italienske våpenhvilen i Villa Giusti ble undertegnet 3. november 1918 og ble iverksatt dagen etter. De italienske styrkene benyttet anledningen til å okkupere Tirol og tok over 300 000 østerriksk-ungarske krigsfanger. Saint-Germain-traktaten bygget på avtalen i London fra 1915, og slo fast at områdene Sør-Tyrol, Welschtyrol og Kanaldalen ble overført til Italia, og at Istria også ble ble en del av landet. Imidlertid ble ikke Dalmatia en del av Italia, men i stedet en del av det nyopprettede Kongeriket Jugoslavia.

Den liberale statens sammenbrudd 1918 - 1922[rediger | rediger kilde]

Benito Mussolini (med ordensbånd) og de italienske fascistiske svartskjortene under marsjen mot Roma i oktober 1922

Versaillestraktaten skapte stor misnøye i Italia. Første verdenskrig var den første krigen som Italia kjempet som selvstendig nasjon og som involverte alle italienere fra nord til sør. Avtalene betraktet ikke Italia som likeverdig med de andre allierte. Særlig den amerikanske president Woodrow Wilsons holdninger førte til at den italienske delegasjon måtte forlate avtalens utforming. I kjølvannet av misnøyen og ekko av den russiske revolusjon med en sosial og politisk uro ble mellomkrigsårene preget av streik, opprør og angst for revolusjon.

Utbruddet av første verdenskrig hadde medført at den utvikling som hadde vært i retning av demokratiske strukturer stoppet opp, og tiden rett etter krigsavslutningen var vanskelig. Samtidig vokste det fram politiske krefter som mente at Italia var snytt i krigsoppgjøret. I 1922 utnyttet Benito Mussolini misnøyen og uroen etter første verdenskrig til å ta makten med sin fascistiske bevegelse.

Det fascistiske Italia 1922 - 1943[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Italia under fascismen og andre verdenskrig

Kongen utnevnte Mussolini til ny statsminister 23. oktober 1922, og utviklet en ny type autoritær stat, og forfulgte hensynsløst opposisjonelle. Mussolini dannet en allianse med andre nasjonalister, liberale og populister, Imidlertid presset Mussolini gjennom en ny valglov i 1923, som sikret at det partiet eller de valgsamarbeid som fikk mer enn 25 % av stemmene fikk 2/3 av setene i parlamentet. Etter at fascistpartiet brukte vold og trusler til å nå 25 % grensen ved valgene i 1924, ble partiet enerådende og styrende politiske partiet i Italia.

Rett etter valget i 1924 forsvant opposisjonslederen Giacomo Matteotti plutselig den 10. juni 1924, og ble funnet drept noen dager senere. Dette førte til å begynne med til en parlamentarisk krise, og Mussolini måtte ta avstand fra mordet. Men samtidig ble antifascistiske demonstrasjoner slått ned. Tre menn ble arrestert for mordet, men bare en ble dømt, og bare til en kortvarig fengselsstraff. Den 3. januar 1925 tok så Mussolini «alt politisk, moralsk og historisk» ansvar for mordet i en tale i parlamentet.

Trass i mordet på Matteotti ble Mussolini fremdeles støttet av den etablerte eliten i landet, blant andre av kong Victor Emmanuel III som nektet avskjedige Mussolini som statsminister. I 1927 ble Italia en fascistisk ettpartistat.

I 1929 ble Lateranoverenskomsten inngått, og denne sikret Vatikanet et eget territorium innen Romas grenser. Både i USA og resten av Europa, Mussolinis regime var sett som et moderne forsøk for å unngå bolsjevisme og for få et land til å fungere. Børskrakket i 1929 berørte Italias økonomi i liten grad, i stedet ble 1930-årene ble storhetstid for fascismen i Italia.

I denne perioden ble Italia ofte referert til som Det italienske riket (italiensk: Impero Italiano) eller «Det nye Romerriket» (italiensk Nuovo Impero Romano, latin Novum Imperium Romanum), av fascistene, men disse ble ikke brukt som offisielle betegnelser. Under fascismen var kongedømmet alliert med det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig fram til 1943.

Indre uro fram mot republikken 1943 - 1946[rediger | rediger kilde]

Resultatet fra folkeavstemningen i 1946 viste at monarkiet sto sterkest i sør

Etter at Mussolini ble avsatt i 1943, søkte kongedømmet fredsavtale med de allierte, og de tyske militære styrkene som sto i landet ble en okkupasjonsmakt. I denne perioden ble fascistpartiet forbudt, men Mussolini etablerte en marionett-stat i det til enhver tid tysk-kontrollerte området, under navnet Den italienske sosialrepublikk.

Monarkiets rolle under fascismen førte til en utbredt misnøye med dette, og det ble i 1946 avholdt en folkeavstemning om statsformen.

I et forsøk på å påvirke stemmegivningen, abdiserte kong Viktor Emmanuel III 9. mai 1946. Abdikasjonen hjalp imidlertid ikke på stemmegivningen, da 54 % stemte for å innføre republikk i avstemningen den følgende måneden. Det var beskyldninger om at det hadde vært uregelmessigheter ved avstemningen, men dette ble aldri bevist. valgresultatene viste imidlertid store regionale forskjeller i stemmegivningen, hvor republikken stod sterkest i nord, og tilstrekkelige til å sikre flertall for avskaffelse av kongedømmet.

Huset Savoia ble anmodet om å forlate landet, og kongedømmet var blitt historie.

Victor Emmanuel flyttet til Egypt hvor han døde i Alexandria året etter. Han er begravet bak alteret i byens katolske kirke i Mansheya, viet til Katarina av Alexandria.

Se også[rediger | rediger kilde]