Ørnulv Ødegård

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Ørnulv Ødegård (født 12. april 1901 i Kristiania, død 23. februar 1983 i Oslo) var en norsk professor i psykiatri og overlege, samt direktør ved Gaustad sykehus i Oslo i årene 1938 til 1972.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ødegård vokste opp i Kristiania og tok examen artium ved Aars og Voss' skole i 1919, og ble cand.med. i 1925. Han ble en av tre leger ved Universitetets psykiatriske klinikk på Vinderen da dette åpnet i 1926, sammen med professor Ragnar Vogt og Haakon Sæthre.

Forskning[rediger | rediger kilde]

I årene 1927 til 1930 var han på forskningsbesøk i USA, både i Baltimore og i Minnesota, hvor han samlet grunnlagsmateriale til sin medisinske doktorgrad innen epidemiologi, med tittelen Emigration and Insanity som han avla i 1932. Denne er en psykiatrisk epidemiologisk undersøkelse av utvandrede nordmenn til Minnesota, og prøver å forklare hvorfor psykoser var betydelig mer utbredt blant immigrantene enn hos de som var født i området. Arbeidet var et foregangarbeid med hensyn til bruk av kontrollgrupper, og hadde en forsiktig konklusjon om en årsak var at de som valgte å emigrere var dårligere sosialt tilpasset hjemme, mer enn selve påkjenningene ved selve emigrasjonen og tilpasningen i det nye landet.

Etter doktordisputasen arbeidet han en periode i Helsedirektoratet og bygget opp et sentralt register over alle kjente norske psykosetilfeller hos pasienter innlagt på norske psykiatriske sykehus etter 1916. Dette dannet grunnlaget for både hans og andres forskning fram til registeret ble avviklet i 1989.

Gaustad sykehus[rediger | rediger kilde]

I 1936 ble han ansatt som lege ved Gaustad sykehus, og overlege og direktør fra 1938. Fra 1951 ble han utnevnt til professor. Han arbeidet også internasjonalt med standardisering av psykiatriske diagnoser innen Verdens helseorganisasjon.

han gikk av med pensjon i 1972, men fortsatte sitt forskningsarbeid. Han fokuserte særlig på forholdet mellom arvelige faktorer og miljøfaktorer ved utvikling av sinnslidelser.

Saken mot Hamsun[rediger | rediger kilde]

Ødegård ble 12. november 1945 sammen med Gabriel Langfeldt utnevnt til psykiatrisk sakkyndig i rettssaken mot Knut Hamsun under landssvikoppgjøret. Selv om Langfeldt var tydeligere i offentligheten, er konklusjonene i erklæringen om Hamsun er minst like mye Ødegårds som Langfeldts. Ødegård sto også for konklusjonen om at Hamsun hadde «varig svekkede sjelsevner» og forsvarte denne i faglige fora og i sin undervisning når han fikk spørsmål fra studentene, men presiserte også at «varig» i rettspsykiatrisk terminologi betyr «langvarig» og ikke «livsvarig», samt at «sjelsevner» er noe mer enn «intelligens».

Ødegård gjennomførte også en psykiatrisk observasjon av Sverre Riisnæs etter dennes arrestasjon og fram til rettssaken mot Riisnæs ble åpnet i 3. juni 1947.

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Lobotomi[rediger | rediger kilde]

Ødegård innførte lobotomi på Gaustad sykehus som det første sykehuset i Norge i 1941. Han fortsatte med dette lenge etter at andre og bedre behandlinger var tilgjengelig. Dette har ført til store lidelser for en rekke pasienter, minst 2500 pasienter ble lobotomert i Norge i perioden 1941 til 1974.[1] Lobotomi som behandling i Norge baserte seg på Ødegårds forskning. I denne forskningsperioden var dødsraten på de oppererte opp mot 38% noe som stiller sterke spørsmål til Ødegårds behandlings og forskningsetikk. [1]

Diagnostisering av krigsbarn.[rediger | rediger kilde]

I etterkant av verdenskrigen var Ødegård sakkyndig for Sosialdepartementet i det regjeringsoppnevnte Krisgsbarnutvalget som skulle se på hva man skulle gjøre med de såkalte krigsbarna eller «tyskerungene». Her diagnostiserte han såkalte «tyskertøser» som «mindre begavede og asosiale psykopater». Dette gjorde han på bakgrunn av det han kalte «alminnelige erfaring» og 35 innleggelser ved Gaustad sykehus i løpet av hele krigen. Han skrev at sykdomstegnene var arvelige og at de etter all sansynlighet ville gå igjen hos barna, også om de i utgangspunktet ikke viste tegn til «sjelelige defekter»: ”For åndssvakhetens vedkommende har man temmelig pålitelige tall for risikoens størrelsesorden. Hvis moren er åndssvak og faren normalt begavet, vil 50 til 60 % av barna bli åndssvake. Hvis faren også er åndssvak, øker risikoen til 85 – 90 %, og det er vel en mulighet for at de tyske soldater som har fraternisert med norske kvinner delvis har vært inferiøre – særlig må en anta at dette gjelder de som ikke har sørget for å hindre besvangring.” sitat fra Ødegårds uttalelse 10.8.1945.[2][3] Denne uttalelsen var med på å institusjonalisere og vitenskapeliggjøre den forfølgelsen barn av norske mødre og tyske soldater ble utsatt for i etterkant av krigen.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Emigration and Insanity, doktoravhandling, 1932
  • Personlige faktorer i den kroniske alkoholisme, 1933
  • Samlivets naturlære, 1934
  • Mentalhygiene (medforfattere Haakon Sæthre og Alex Brinchmann), 1941
  • Unge tilbakefallsforbrytere, 1941
  • Nazisme og mentalhygiene, 1946
  • Den rettspsykiatriske erklæring om Knut Hamsun. Gyldendal 1978 (medforfatter Gabriel Langfeldt)
  • Inbreeding and schizophrenia (medforfatter L. F. Saugstad), i Clinical genetics nr. 4/1986, Oxford 1986, s. 261–275

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Aktuelt fra Arkivverket». www.arkivverket.no. Besøkt 2. mars 2016. 
  2. ^ «Uhørte stemmer og glemte steder». institusjon.bymuseet.no. Besøkt 2. mars 2016. 
  3. ^ NRK. «Tyskerungene - barn av de forhatte». NRK. Besøkt 2. mars 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]