NSB type 49

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
NSB type 49a
NSB type 49a
NSB type 49 nr. 463 «Dovregubben» på Oppdal stasjon.
Informasjon
Type 49
Produsent HamJern, Thune og Krupp
Byggeår 1935–1936 og 1940–1941
Antall bygget 7 stk
Operatører Norges Statsbaner
Tjenesteår 1935 - 1957
Nummerering 463–465 og 470–473
Spesifikasjoner
Lengde 22 000 mm
Høyde 4 300 mm
Tjenestevekt 151,5–153,1 tonn
Akselrekkefølge 1'D2'-2'2'
Sporvidde 1 435 mm
Drivhjuldiameter 1 530 mm
Kullbeholdning 8,4 tonn
Vannforråd 27,2 tonn
Heteflate 256,0
Arbeidstrykk 17,0 kg/cm²
Sylinderdiameter 465/720 (49c: 440/650) mm
Topphastighet 90/45 km/t

NSB Type 49, også kjent som «Dovregubben», var en norsk damplokomotivtype som ble konstruert for at ett lok skulle erstatte to lok av type 30 og holde høyere hastighet i de sterke stigningene over Dovrefjell. Type 49 betegner høydepunktet og slutten på norsk damplokomotivproduksjon. De var teknisk avanserte, sterke og raske, men med en meget komplisert konstruksjon og ble derfor aldri helt driftssikre. De tre første lokomotivene var prototyper, men ble satt i ordinær drift nesten med en gang og uten tilstrekkelig prøvekjøring. De var befengt med mange 'barnesykdommer' og stod mye på verksted før krigen. De fire neste lokomotivene ble levert i 1940-41. Under krigen måtte NSB gjøre andre prioriteringer enn å holde avanserte lokomotiver i drift. Etter 1945 ble lokene satt i stand for igjen å trekke Dovrebanens hurtigtog over høyfjellet, og i 1950-årene fungerte de stort sett tilfredsstillende. De ble benyttet i persontogene mellom Otta og Trondheim, Ht. 401/402 og Ht. 405/406 (Dagtogene på Dovrebanen, Ht. 401/402, ble forøvrig ved stor trafikk kjørt hver dag, men ble ikke satt inn i daglig helårsrute før i 1951). Kjørelengden for de 7 lokomotivene økte derfor markant fra 1951. Fra 1948 gikk «Dovregubbene» vanligvis i dagtoget fra Trondheim til Dombås mens de i nattoget gikk til Otta. De ble avløst av diesellokomotiver av type Di 3 som hadde lavere ytelse. I de store stigningene på Dovrebanen klarte type 49 å holde en hastighet på 70 km mens Di3 bare klarte 38 km. Men Di3 var mer økonomisk i drift.[1]

Lokomotivet kom i tre utgaver, 49a (1935), 49b (1936) og 49c (1940-41). De ble produsert av Hamar Jernstøberi, Thunes mekaniske verksted og Krupp i Essen. I tillegg til de syv leverte lokomotivene, ble syv nybestilte maskiner ødelagt under andre verdenskrig i et bombeangrep under produksjon i Tyskland. Fire lokomotiver under bygging på Hamar ble aldri fullført, men endte som reservedeler for de 7 eksisterende maskinene. Disse 11 lokomotivene var tenkt brukt på den nye Sørlandsbanen og ville trolig fått betegnelsen type 49d. Type 49c nr. 470 og 471 overvant under produksjon hos Krupp i begynnelsen av krigen mange av de barnesykdommene som de tre første maskinene slet med, og etter krigen hadde de sammen med 49c nr 472 og 473, bygget av Thune, i gjennomsnitt et dobbelt så høyt årlig kilometerløp. (Mellom 1951 og 1957 kjørte for eksempel nr. 463 152.829 km mens nr. 470 kjørte hele 407.762 km). Nr. 464 ble hensatt 16. september 1953 etter en sylinderskade, mens de øvrige ble tatt ut av drift i 1957. Lok 470 var det siste i bruk, og det ble hensatt 4. september 1957. Lok 464 ble utrangert 20. juni 1958, mens de øvrige ble utrangert 16. desember samme år. Alt i alt står «Dovregubben» som en stor bragd i norsk lokomotivproduksjon selv om de langt fra var vellykkede driftsteknisk.

Lokomotivene fikk numrene 463, 464, 465, 470, 471, 472 og 473. Offisielt ble kun nr 463 gitt navnet «Dovregubben» med et navnskilt på tenderen, men alle lokomotivene ble raskt kjent under samme navn. Lokomotiv nr. 470 står utstilt på Norsk Jernbanemuseum.

Tekniske data[rediger | rediger kilde]

  • Lengde[2]:
    • 49a: 22,0 m
    • 49b: 22,0 m
    • 49c: 22,3 m
  • Maskinens vekt:
    • 49a: 87,2 t
    • 49b: 92,7 t
    • 49c: 88,6 t
  • Tenderens vekt:
    • 49a: 17,4 t
    • 49b: 17,4 t
    • 49c: 18,4 t
  • Akselanordning: 1'D2'-2'2'
  • Største tillatte hastighet forover: 90 km/h
  • Drivhjuldiameter: 1,53 m

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bjerke, T. m.fl (1987). Damplokomotiver i Norge. Oslo/Lillehammer: Norsk Jernbaneklubb. ss. 198–202
  2. ^ Tekniske spesifikasjoner for norske damplokomotiver

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]