Det norske litrasystemet i jernbanen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Det norske litrasystemet i jernbanen er et system for å kategorisere rullende jernbanemateriell etter funksjon. Ved å lese av litraet kan man lett finne ut hva slags bruksområde enheten har. Litrasystemet i Norge er ikke ulikt slik det er i andre land.

Norske hovedlitra for trekkraftmateriell[rediger | rediger kilde]

  • Di = Diesellokomotiv
  • Ea = Elektrisk akkumulatorlokomotiv (batteridrevet, ikke i bruk siden 1944)
  • El = Elektrisk lokomotiv
  • Sk = Skiftetraktor (fram til 1942, etter det oppdelt i undertyper)
    • Ska = Akkumulator (batteri)
    • Skb = Bensin (ikke lenger i bruk)
    • Skd = Dieselmekanisk/-hydraulisk
    • Skde = Dieselelektrisk (ikke lenger i bruk)
  • Xd = Dieseldrevet lastetraktor (ikke lenger i bruk)

Litraen følges av et serienummer for typen. For Di, Ea og El er det unike nummerserier som startet på 1, mens øvrige har én felles serie som startet på 201.

Norske hovedlitra for persontogmateriell i dag[rediger | rediger kilde]

Under følger en grov liste over litrasystemet for persontogsmateriell i Norge:

  • A = 1. klasse / Komfort
  • B = 2. klasse / Standard
  • C = Spesialavdeling / HC / Salong / (Komfort)
  • D = Postavdeling (ikke i bruk de senere årene)
  • F = Konduktøravdeling, gjerne med rom for reisegods og ekspressgods
  • M = Motorvogn med førerrom
  • MU = Motorvogn uten førerrom
  • MX = Ekstra motorvogn uten førerrom
  • P = Vogn utstyrt med strømavtager (Pantograf)
  • R = Restaurant / Bistro
  • S = Styrevogn (det vil si vogn med førerplass men ikke motor)
  • WL = Sovevogn

Et komplett litra settes sammen av enkeltlitra slik at sammensetningen beskriver vognens bruksområde. Litraene settes i utgangspunktet sammen alfabetisk, men WL settes alltid først.

Loktrukne personvogner[rediger | rediger kilde]

Etter litrabokstavene følger for personvognene som ikke inngår i et motorvognsett, en tallkode som sier noe om vognens tekniske konstruksjon, men som først og fremst brukes for å skjelne de ulike vognene med lik bokstavlitra fra hverandre. Tallkoden sier følgende om vognes konstruksjon[1]:

  • 1-9 – Midtgangsvogn av metall
  • 10-19 – Sidegangsvogn av metall
  • 20-29 – Midtgangsvogn av tre
  • 30-39 – Sidegangsvogn av tre

Trevognene er i dag forlengst ute av bruk på ordinære driftsbaner, og sidegangsvogner finnes knapt.

Da dette systemet ble innført av NSB i 1970, ble tallkoden innen hver tiergruppe tatt i bruk kronologisk og fortløpende. Senere er vogntyper av samme hovedkonstruksjon samlet udner samme tallkode. For å skjelne mellom de ulike variantene har man derfor innført undertyper som angis med bindestrek og en ny tallkode. I dag er det nesten bare vogner fra den første tiergruppen som er i bruk.

Man kan identifisere tre hovedgenerasjoner med personvogner som er i bruk ved NSB de senere årene, typene 3, 5 og 7. De angis ved basisvognens tallkode. For type 7 har man forsøktå bruke 7-tallet som tallkode for samtlige vogntyper av denne generasjonen. Tallkoden er her brukt bevisst for å samle vogner som passer sammen. Det opprinnelige systemet med å bruke tallkoden fortløpende er derfor forlatt som et slavisk system. De tre generasjonene består av disse enkeltvogntypene[2]

Grunntype 3 5 7
Lansert år 1962 1977 1982
Basisvogntypen B3 B5 B7
Lengde over bufferne i meter 23,5 25,3 26,1
Byggemateriale stål stål aluminium
Største hastighet når ny 120 130 150
Tilhørende loktype ved lanseringen El 16 El 17
Andre vogner i basistypen AB3, BF3, CB1, F3, FR3 BC5, BF14 AB7, BC7, F7, FR7

Motorvognsett[rediger | rediger kilde]

NSB har i dag et svært begrenset antall rene personvogner som trekkes av lokomotiv, i forhold til tidligere. I stedet satses det bredt på motorvogner. Disse har litra som inngår pent i det nevnte systemet, men tallkoden er oppbygd helt annerledes. Her følger tallkoden motorvognens typebetegnelsen slik at alle vogner som brukes i samme motorvognsett, har samme typenummer i litraet. Typenummeret er historisk forankret i et litrasystem fra 1956 der de elektriske motorvognene hadde typenummer på 60- og 70-tallet, og dieselmotorvognene på 80- og 90-tallet. Nedenfor følger eksempler på noen komplette motorvognsett og hvordan de er bygget opp av vogner med ulike ltira, men samme type:

  • Type 69A: BM 69 + BS 69 (2-vogns lokaltogsett lansert i 1970)
  • Type 69E: BFM 69E + B 69E + BCS 69E (3-vogns mellomdistansesett)
  • Type 70: BFM 70 + B 70 + B 70 + ABS 70 (4-vogns IC-sett lansert 1992, brukes i dag mellom Skien og Lillehammer)
  • Type 71: BM 71 + BMU 71 + BFM 71 (Flytoget i opprinnelig 3-vognsutførelse)
  • Type 72: BMa 72 + BP 72 + BC 72 + BMb 72 (4-vogns lokaltogsett lansert 2002)
  • Type 73B: BM 73 + B 73 + BMU 73 + BFM 73 (4-vogns IC-tog, brukes helst på Østfoldbanen)
  • Type 92: BM 92 + BS 92 (2-vogns dieselelektrisk motorvognsett, brukes på Rørosbanen og mellom Trondheim og Steinkjer)
  • Type 93: BM 93 + BCM 93 (Tett sammenkoblet 2-vogns dieselmekanisk mellomdistansesett, brukes på Raumabanen, Rørosbanen og Nordlandsbanen)

Historisk i Norge[rediger | rediger kilde]

Godsvogn litra Gf med bremserhus på Slitu stasjon på 1920-tallet

Det norske litrasystemet av i dag har klare røtter bakover i tid. For persontogsmateriellet har de enkelte litraers betydning endret seg lite siden litraene ble innført en gang i siste halvdel av 1800-tallet. Den gangen var godsvogner innordnet i samme systemet. Godsvogner ble fra 1966 omlitrert til et felles europeisk litrasystem, UIC-litra. For godsvogner var dette viktig og nyttig siden godsvogner i større grad enn personvogner går over landegrensene. Innordning i UIC-litra gjelder for så vidt også personvognene (fra 1970), men der var forskjellen så liten i 1970 at den eneste vesentlige endringen var at spisevogner endret litra fra E til R.

Det komplette systemet for hovedlitra for både person og godsvogner ved norske jernbaner gjeldende fram til 1966/1970 så slik ut:

  • A – 1. klasseavdeling (i perioden ca. 1890 – 1956 bare brukt om sovevogner og særskilte salongvogner)
  • B – 2. klasseavdeling (omlitrert til A i 1956)
  • C – 3. klasseavdeling (omlitrert til B i 1956)
  • D – Postavdeling
  • E – Spiseavdeling (R fra 1970)
  • F – Konduktøravdeling
  • f – Bremserrom/hus på godsvogn (godstogene var håndbremset fram til slutten av 1930-tallet)
  • G – Lukket godsvogn
  • H – Kjølevogn
  • K – Tømmervogn (bolstervogn, en kort vogn der lange tømmerstokekr kunne legges over to K-vogner)
  • L – Høykarmet kassevogn
  • M – Grusvogn (lavkarmet kassevogn)
  • N – Lavkarmet kassevogn med staker, "Nils-vogn"
  • P – Malmvogn
  • Q – Tankvogn
  • R – Vogn for internt bruk (X etter 1970, da R ble spisevogn)
  • S – Melkvogn
  • T – Plattformvogn
  • U – Bulkvogn
  • Z – Sanitetsvogn
  • Ø – Bunntømmingsvogn

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NSB Hovedadministrasjonen. Sirkulære 62/1970
  2. ^ Sando, S. m.fl. (2008). Norske lok og motorvogner 1.1.2008. Oslo: Norsk Jernbaneklubb. s. 148