Gammelnorsk språkhistorie
Gammelnorsk språkhistorie omhandler det norske språkets utvikling fra vikingtiden, da norsk trer frem som eget språk, til begynnelsen av den mellomnorske perioden.
Den gammelnorske språkhistorien kan deles i tre deler. I den første perioden, fra 800-tallet til omkring 1200 er det til å begynne med ingen, senere små forskjeller mellom gammelnorsk og gammelislandsk. Den andre perioden (ca. 1200 – ca. 1350) viser få endringer. På 1300-tallet fremtrer derimot store forskjeller fra det eldre språket. For eksempel får man alminnelig ll, nn og ss i stedet for rl, rn og rs. Foran f, p m l, r og en konsonant blir i ofte til y. Mellom konsonant og en utlyds-r oppstår en svarabhaktivokal, hvorpå r forsvinner.
Kilder[rediger | rediger kilde]
Kildene til det gammelnorske språkets historie er av to slag: runeinnskrifter og håndskrifter.
Runeinnskriftene er nesten alle samtidige eller litt eldre enn den gammelnorske litteraturen, men ikke særlig viktige i språklig sammenheng. Man kan nevne en viktig og utførlig innskrift fra Karlevi på Öland i Sverige (omkring år 1000), en på Frösön i Jämtland (omkring 1050), en fra Flatdal i Telemark (omkring 1150) og en fra Årdal i Sogn (1200-tallet).
Håndskriftene, som er skrevet i det latinske alfabetet, er færre i antall enn de islandske, men like gamle. Som de eldste og viktigste kan man nevne:
- Fra tiden 900–1000 stammer personnavnene i Reichenauer Necrologium.
- Fra slutten av 1100-tallet og tiden omkring 1200 stammer:
- To legendebruddstykker (Cod. AM. 655).
- Tre bruddstykker av den eldste Gulatingsloven (Cod. AM. 315f).
- Fire bruddstykker av den eldre Gulatingsloven.
- Fra tiden fra omkring 1200 til henimot 1250 stammer:
- Den viktige Homilieboken.
- Et bruddstykke av den eldre Eidsivatingsloven.
- Et bruddstykke av den eldre Gulatingsloven (Cod. AM. 315e).
- Et bruddstykke av Nidaros' bylov (Niðaróss biarkøyiarréttr, Cod. AM. 315g).
- Et håndskrift av en Olav Tryggvasons saga og en opptegnelse av De ti bud og de ti under i Egypt (Cod. AM. 310).
- Et bruddstykke av den nevnte Olav Tryggvasons saga (Cod. Ups. Delag. 4–7).
- Fra tiden omkring 1250 til omkring 1300:
- Det eneste fullstendige håndskriftet av Gulatingsloven (Cod. 137), skrevet omkring 1250.
- Det eneste fullstendige håndskriftet av Olavssagaen (Cod. Ups. Delag. 8), skrevet omkring 1250.
- Hovedhåndskriftet til Barlaams saga (Cod. Holm. 6), skrevet omkring 1250.
- Annen del av Cod. Ups. Delag. 4–7, skrevet omkring 1250.
- Hovedhåndskriftet til Kongespeilet (Speculum regale).
- Et bruddstykke av Kongespeilet (Cod. Reg. n. s. 235g).
- Tre bruddstykker av den eldre Frostatingsloven (Cod. Me II,2), skrevet omkring 1260–70.
- Et bruddstykke av Karlamagnussaga.
- En del av Didrikssagaen (Saga þiðriks konungs af Bern, Cod. Holm. 4), skrevet i slutten av 1200-tallet.
- Hovedhåndskriftet til Erkebiskop Tomas' saga (Thomas saga erkibyskups, Cod. Holm. 17)
- En notisbok fra Hoprekstad i Sogn, skrevet på vokstavler.
- Fra tiden omkring 1300 til omkring 1350 stammer:
- Deler av Hauksbók (Cod. AM. 544, 675).
- Syv bruddstykker av håndskriftet Jǫfraskinna, som inneholder norske kongesagaer (Cod. Holm. 9, Cod. AM. 325, VIII,3).
- Et håndskrift av det politiske stridsskriftet Oratio contra clerum Norvegiæ (Cod. AM. 114a), avskrevet av Ivar klerk omkring 1325.
- Den store lovsamlingen Codex Tunsbergensis (Cod. Reg. n. s. 1642), til dels nedskrevet mellom 1320 og 1360.
Ellers er i språklig sammenheng den store mengden diplomer viktig; disse opptrer fra begynnelsen av 1200-tallet gjennom hele middelalderen, og utgjør etter 1400 nesten de eneste litterære kildene. De er utgitt som Diplomatarium Norvegicum.
Se også[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Norsk språkhistorie, oversikt hos Store norske leksikon
- Ordet og skriften: skriftbruk i Norge, artikkel hos Norgeshistorie.no