Gammelnorsk språkhistorie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Gammelnorsk språkhistorie omhandler det norske språkets utvikling fra vikingtiden, da norsk trer frem som eget språk, til begynnelsen av den mellomnorske perioden.

Den gammelnorske språkhistorien kan deles i tre deler. I den første perioden, fra 800-tallet til omkring 1200 er det til å begynne med ingen, senere små forskjeller mellom gammelnorsk og gammelislandsk. Den andre perioden (ca. 1200 – ca. 1350) viser få endringer. På 1300-tallet fremtrer derimot store forskjeller fra det eldre språket. For eksempel får man alminnelig ll, nn og ss i stedet for rl, rn og rs. Foran f, p m l, r og en konsonant blir i ofte til y. Mellom konsonant og en utlyds-r oppstår en svarabhaktivokal, hvorpå r forsvinner.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Kildene til det gammelnorske språkets historie er av to slag: runeinnskrifter og håndskrifter.

Runeinnskriftene er nesten alle samtidige eller litt eldre enn den gammelnorske litteraturen, men ikke særlig viktige i språklig sammenheng. Man kan nevne en viktig og utførlig innskrift fra Karlevi på Öland i Sverige (omkring år 1000), en på Frösön i Jämtland (omkring 1050), en fra Flatdal i Telemark (omkring 1150) og en fra Årdal i Sogn (1200-tallet).

Håndskriftene, som er skrevet i det latinske alfabetet, er færre i antall enn de islandske, men like gamle. Som de eldste og viktigste kan man nevne:

  • Fra tiden 900–1000 stammer personnavnene i Reichenauer Necrologium.
  • Fra slutten av 1100-tallet og tiden omkring 1200 stammer:
  • Fra tiden fra omkring 1200 til henimot 1250 stammer:
    • Den viktige Homilieboken.
    • Et bruddstykke av den eldre Eidsivatingsloven.
    • Et bruddstykke av den eldre Gulatingsloven (Cod. AM. 315e).
    • Et bruddstykke av Nidaros' bylov (Niðaróss biarkøyiarréttr, Cod. AM. 315g).
    • Et håndskrift av en Olav Tryggvasons saga og en opptegnelse av De ti bud og de ti under i Egypt (Cod. AM. 310).
    • Et bruddstykke av den nevnte Olav Tryggvasons saga (Cod. Ups. Delag. 4–7).
  • Fra tiden omkring 1250 til omkring 1300:
    • Det eneste fullstendige håndskriftet av Gulatingsloven (Cod. 137), skrevet omkring 1250.
    • Det eneste fullstendige håndskriftet av Olavssagaen (Cod. Ups. Delag. 8), skrevet omkring 1250.
    • Hovedhåndskriftet til Barlaams saga (Cod. Holm. 6), skrevet omkring 1250.
    • Annen del av Cod. Ups. Delag. 4–7, skrevet omkring 1250.
    • Hovedhåndskriftet til Kongespeilet (Speculum regale).
    • Et bruddstykke av Kongespeilet (Cod. Reg. n. s. 235g).
    • Tre bruddstykker av den eldre Frostatingsloven (Cod. Me II,2), skrevet omkring 1260–70.
    • Et bruddstykke av Karlamagnussaga.
    • En del av Didrikssagaen (Saga þiðriks konungs af Bern, Cod. Holm. 4), skrevet i slutten av 1200-tallet.
    • Hovedhåndskriftet til Erkebiskop Tomas' saga (Thomas saga erkibyskups, Cod. Holm. 17)
    • En notisbok fra Hoprekstad i Sogn, skrevet på vokstavler.
  • Fra tiden omkring 1300 til omkring 1350 stammer:

Ellers er i språklig sammenheng den store mengden diplomer viktig; disse opptrer fra begynnelsen av 1200-tallet gjennom hele middelalderen, og utgjør etter 1400 nesten de eneste litterære kildene. De er utgitt som Diplomatarium Norvegicum.

Se også[rediger | rediger kilde]

språkstubbDenne språkrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.