Katastrofen på Le Mans i 1955

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Katastrofen på Le Mans i 1955 er den verste ulykken i motorsportens historie. Den skjedde under 24-timersløpet på Le Mans den 11. juni 1955, da en kollisjon medførte at store vrakdeler fra en racerbil ble kastet inn i en folkemengde. Åttitre tilskuere og føreren Pierre Levegh omkom, mens ytterligere 120 ble skadet.[1]

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

Den 49 år gamle franskmannen Pierre Levegh var blitt ansatt som fabrikksfører for Mercedes-Benz samme år. Blant grunnene til at Mercedes valgte han var den besluttsomhet og viljestyrke han hadde vist under løpet i 1952, da han kjørte i 23 timer i strekk, til tross for at teamet hadde en fører som kunne ha avløst han. Han gikk glipp av seieren fordi han, med bare 45 minutter igjen av løpet, på grunn av utmattelse glemte et girskifte, noe som førte til at en råde i hans Talbot-Lago sviktet.

Mercedes-Benz stilte i 1955 opp i verdensmesterskapet for sportsvogner for første gang, og med sin nye 300 SLR hadde teamet kjørt inn til seier i Mille Miglia. 300 SLR hadde et karosseri framstilt av en ultralettvekts magnesium-legering kalt Elektron. Dette karosseriet reduserte vekta på bilen og ga dermed forbedret ytelse. I motsetning til rivalen Jaguar D-Type hadde bilen imidlertid ikke de nye skivebremsene, men benyttet i stedet mindre effektive trommelbremser. Bilens høye ytelse tvang Mercedes-ingeniørene til å montere en stor luftbremse bak føreren, som kunne heves for å øke luftmotstanden og redusere hastigheten på bilen raskt nok for de fleste forhold.

Sikkerhetstiltak som er i vanlig bruk i dag var relativt ukjente i 1955. Selve Le Mans-banen var stort sett uendret siden 24-timersløpet første gang ble kjørt i 1923, da bilenes topphastighet lå rundt 100 km/t. Innen 1955 hadde topphastighetene økt til over 300 km/t.[2] Bilene hadde ikke sikkerhetsbelter, ettersom førerne mente det var bedre å bli kastet ut av bilen i en kollisjon i stedet for å bli sittende fast i en brennende eller ødelagt bil.[1]

Ulykkens forløp[rediger | rediger kilde]

Hvordan ulykken skjedde

Pierre Levegh, med startnummer 20, begynte løpet bak rattet på sin Mercedes-Benz 300 SLR. Leveghs partner var amerikaneren John Fitch, som skulle overta rattet senere i løpet. Foruten Mercedes og Jaguar var også Ferrari, Aston Martin og Maserati blant favorittene i løpet, og det var kamp om topplasseringene fra første stund. Løpet var ekstremt raskt, og nye banerekorder ble satt flere ganger.[1]

Kl. 18.26, etter rundt 2 1/2 times racing, nærmet løpet seg slutten av runde 35. Da de kjørte ut på pit-langsiden ledet Mike Hawthorn løpet i sin Jaguar, foran Fangios Mercedes. Mellom de to lå Levegh, som lå en runde bak og på sjetteplass i løpet. Foran Hawthorn på banen lå Lance Macklins i en langsommere Austin-Healey 100, som Hawthorn passerte på venstre side. Like etter la Hawthorn merke til et signal fra depotet på høyre side av banen om å stoppe for å fylle drivstoff, og for å unngå å kjøre en runde til bremset han brått og svingte mot høyre inn foran Macklin. De nye skivebremsene i Hawthorns Jaguar gjorde at han bremset mye raskere enn de andre bilene, som hadde mindre effektive trommelbremser. For å unngå Hawthorn måtte Macklin bremse hardt og svinge mot venstre mot midten av banen og inn foran Levegh, som lå like bak han.[1]

Macklin hadde ikke lagt merke til at Levegh og Fangio nærmet seg raskt bakfra. Fangio lå på andreplass i løpet, og skulle til å passere Levegh med en runde.[1] Da Macklin skjente inn foran han hadde Levegh ingen tid til å reagere, og traff Macklins Austin-Healey bakerst til venstre i rundt 240 km/t. Den skrå bakenden på Austin-Healeyen virket som en rampe og Leveghs Mercedes ble slynget opp i luften og fløy mot banens venstre side, hvor den traff toppen av den lave jordvollen som skilte tilskuerne fra selve banen.

Leveghs 300 SLR traff haugen med stor hastighet og med en slik vinkel at den ble kastet videre i en kollbøtte. Dette førte til at enkelte deler av bilen, som allerede var blitt skadet og løsnet av kollisjonen, ble slengt bort fra bilen i svært høy hastighet. Dette gjaldt blant annet panseret og frontakslingen, som begge løsnet fra chassiset og fløy inn i og gjennom folkemengden på hovedtribunen. Panseret halshugde tettpakkede tilskuere som en flyvende giljotine.[3] Ettersom fronten av chassiset var ødelagt, og dermed også de viktige motorfestene, ble også den tunge motorblokka revet løs og virvlet inn i folkemassen. Tilskuere som hadde klatret opp på bordene for å få bedre utsikt til banen sto plutselig i de dødelige vrakdelenes bane.[1] Levegh ble også kastet ut av bilen og knuste hodeskallen da han landet og døde umiddelbart.

Da vraket av bilen saktnet etter saltoen sprakk drivstofftanken som var montert bak i bilen. Den påfølgende brannen hevet temperaturen på de gjenværende delene av Elektron-karosseriet til over antenningstemperaturen, som på grunn av det høye innholdet av magnesium var lavere enn for andre metallegeringer. Karosseriet begynte å brenne med hvitglødende flammer, og sendte fresende glør ut på banen og inn blant tilskuerne. Redningsarbeiderne, som var helt ukjent med hvordan man skal bekjempe en magnesiumbrann, spylte vann på flammene, noe som intensiverte brannen voldsomt. Bilen brant i flere timer.

Fangio, som kjørte bak Levegh, unngikk såvidt Macklins sterkt skadede Austin-Healey, som nå skrenset over mot høyre side av banen. Macklin traff deretter pitmuren og ble slengt tilbake mot venstre og tvers over banen igjen. Han traff barrieren ved den nå brennende Mercedesen, hvor ytterligere en tilskuer ble truffet og omkom. Macklin overlevde ulykken uten alvorlige skader.[1]

Offisielle tall fastslo at totalt antall omkomne var 84 (83 tilskuere pluss Levegh), og med ytterligere 120 skadede. Andre har estimert tallene til å være betydelig høyere.[1]

Fullføringen av løpet[rediger | rediger kilde]

Minneplakett på Le Mans

Løpet fortsatte videre, offisielt for å hindre at tilskuere som forlot området skulle sinke ambulansene. Styret i Daimler-Benz innkalte til et krisemøte ved midnatt på forespørsel fra John Fitch.[4] Styret var oppmerksom på det følelsesmessige aspektet ved tyske biler i et fransk løp bare ti år etter andre verdenskrig, og bestemte seg for å trekke seg fra løpet i respekt for ofrene. Åtte timer etter ulykken, mens de ledet løpet, trakk Mercedes-teamet bilene til Juan Manuel Fangio / Stirling Moss og Karl Kling / André Simon. Mercedes inviterte også Jaguar til å trekke seg, men de avslo.[1]

Mike Hawthorn og Jaguar-teamet, under ledelse av motorsportssjefen Lofty England, kjørte videre, og Hawthorn vant løpet sammen med teamkameraten Ivor Bueb. Franske aviser trykte senere bilder av Hawthorn og Bueb som feiret seieren med den vanlige champagnen, men omtalte dem med forakt.[1]

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Bisettelsesgudstjenester for de døde ble holdt neste dag i katedralen i byen Le Mans.

Den offisielle granskningen av ulykken kom fram til at ingen av førerne var ansvarlig for krasjet som startet det hele, og at det kun var en «racing incident». Skylden for de omkomne tilskuerne ble lagt på utilstrekkelige sikkerhetsstandarder for banedesign, noe som førte til at motorsport ble midlertidig forbudt i Frankrike, Spania, Sveits, Tyskland og andre land, fram til banene kunne bli oppgradert til en høyere sikkerhetsstandard. Forbudet i Sveits ble ikke opphevet før i 2007.[5][6]

Resten av 1955-sesongen i sportsvogns-VM ble fullført, men de to gjenværende løpene, RAC Tourist Trophy i Storbritannia og det italienske Targa Florio, ble ikke kjørt før i september og oktober, flere måneder etter ulykken. Mercedes-Benz vant begge disse løpene og sikret seg konstruktørmesterskapet for sesongen.

Meningene blant de øvrige førerne om hvem som hadde skylda for ulykken var sterkt delte, og meningsforskjellene har vedvart helt til i dag. Leveghs partner i løpet, John Fitch, ble en framtredende talsmann for økt sikkerhet og arbeidet aktivt for utvikling av sikrere biler og racerbaner. På Le Mans-banen ble hovedtribunen og pitområdene revet og gjenoppbygget kort tid etter.[1]

Etter at de hadde vunnet Targa Florio, det siste løpet i 1955-sesongen, kunngjorde Mercedes-Benz at de ikke lenger ville delta i fabrikksponset motorsport, for å konsentrere seg om utvikling av produksjonsbiler. Dette selvpålagte forbudet mot baneracing varte til 1980-tallet. Jaguars fabrikksteam ble også lagt ned et par måneder senere og kom ikke tilbake til Le Mans på over tretti år. To førere, Juan Manuel Fangio og Jaguars Norman Dewis, kjørte aldri på Le Mans igjen.[1]

Macklin hadde ansett Hawthorn som en venn, men da han leste Hawthorns selvbiografi Challenge Me The Race i 1958 ble han forbitret over at Hawthorn fraskrev seg alt ansvar for ulykken uten å påpeke hvem som hadde forårsaket den. Ettersom Levegh var død antok Macklin at Hawthorn impliserte at det var han (Macklin) som var ansvarlig, og han anla søksmål mot Hawthorn for ærekrenkelse. Saken var ikke avgjort da Hawthorn ble drept i en bilulykke i 1959.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l Deadliest Crash:the Le Mans 1955 Disaster, TV-dokumentar på BBC Four, sendt 16. mai 2010
  2. ^ «The SLR Phenomenon - Past and Future». Black Falcon Media Group OY. Besøkt 15. september 2012. 
  3. ^ «Crash and carnage at 150 mph – This is how the worst racing accident happened». Ewilkins.com. 27. juni 1955. Arkivert fra originalen 20. juli 2011. Besøkt 17. september 2012. 
  4. ^ Intervju med John Fitch i 2009, i anledning hans 92-årsdag.
  5. ^ «Switzerland lifts motor racing ban», duemotori.com, 6. juni 2007
  6. ^ «Welcome back Switzerland», grandprix.com, 6. juni 2007
  7. ^ «Lance Macklin». Daily Telegraph. 4. september 2002. Besøkt 17. september 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 47°56′59,5″N 0°12′26″Ø