Romain Rolland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Romain Rolland
Romain Rolland, 1914
Født29. jan. 1866[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Clamecy[5][6]
Død30. des. 1944[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
Vézelay[6]
BeskjeftigelseSkribent,[7][8][9] dramatiker,[8] essayist, historiker, romanforfatter, musikkforsker,[7] prosaforfatter, biograf, musiker, lærer
Utdannet vedÉcole normale supérieure
Lycée Louis-le-Grand[10]
Lycée Saint-Louis[10]
Universitetet i Paris, Sorbonne[10]
EktefelleMarie Romain Rolland (1934–)
FarÉmile Rolland
SøskenMadeleine Rolland
NasjonalitetFrankrike
MorsmålFransk
SpråkFransk[11][12]
Medlem avSovjetunionens vitenskapsakademi
Den tapte generasjon
Det russiske vitenskapsakademi
UtmerkelserNobelprisen i litteratur (1915)[13][14]
Prix Femina (1905)
Grand prix de littérature de l'Académie française (1913)
Periode1902–1944
Debuterte1888
Aktive år1888–
Notable verkJean-Christophe, Q2870231, Péguy, The life of Toistoi, Q52418853
IMDbIMDb
Signatur
Romain Rollands signatur
Romain Rolland på Commons
Nobelprisen i litteratur
1915

Romain Rolland (født 29. januar 1866, død 30. desember 1944) var en fransk forfatter som skrev drama, romaner, essay, kunsthistorie og mystikk. Han ble belønnet med Nobelprisen i litteratur i 1915 «… som en hyllest til den opphøyde idealisme i hans forfatterskap og den sannhet hvormed han har tegnet forskjellige mennesketyper.»[15][16]

Hans berømmelse skyldes først og fremst tibindsverket Jean-Christophe (1904-12), en dannelsesroman om en god europeer, en tysk musiker med trekk fra både Beethoven og Wagner. Han var en pasifistisk talsmann for fred og internasjonalisme i en tid da nasjonalismen blomstret i Europa.[17] Rolland mente at kunsten hadde til hensikt å opplyse folk, og i sine verker angrep han alle former for fascisme og kjempet for sosial og politisk rettferdighet.[16]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Rolland ble født i Clamecy i departementet Nièvre. Hans familie hadde sitt opphav i både rike byfolk og bønder. Da han skrev retrospektivt i Voyage intérieur (1942), betraktet han seg selv som en representant for en «antique species», en gammel rase. Han skrev om sine forfedre i Colas Breugnon (1919).

Han ble akseptert ved École normale supérieure i 1886 hvor han først studerte filosofi, men gikk over til historie hvor han tok sin grad i 1889 og tilbrakte to år i Roma. Her møtte han skribenten Malwida von Meysenbug – som hadde vært en venn av Nietzsche og av Wagner – og hans oppdagelse av italienske mesterverk var avgjørende for utviklingen av hans tanker. Da han vendte tilbake til Frankrike i 1895 mottok han sin doktorgrad på avhandlingen Opprinnelsen til moderne lyrisk teater og for sin dissertasjon om Operaens historie før Lully og Scarlatti. I de neste to tiårene underviste han ved ulike skoler i Paris før han ledet den nylig opprettede musikkskolen Ecole des Hautes Etudes Sociales fra 1902. I 1903 ble han utnevnt til det første professorat i musikkhistorie ved Sorbonne.[18] I 1905 ble han tildelt Prix Femina.

Romain Rolland.

Hans første bok ble utgitt i 1902 da han var 36 år gammel. Gjennom sitt arbeid for et «folkets teater» ga han betydelige bidrag til demokratiseringen av teatrene. Som en humanist omfavnet han indiske filosofer som Rabindranath Tagore og Mahatma Gandhi, og han var påvirket av Indias Vedantafilosofi, hovedsakelig ved verkene til Swami Vivekananda. Han drev også med yoga.

Som en forsagt ung mann likte han ikke undervisning. Han opprettholdt derfor et fjernt forhold til undervisningen, var først og fremst forfatter, og fordi han var overbevist om at litteraturen ville skaffe ham nødvendige om enn beskjedne inntekter sa han opp stillingen ved universitet i 1912.

Romain Rolland var en livslang pasifist. Han var en av få betydelige franske forfattere som beholdt sine pasifistiske og internasjonalistiske verdier. Han protesterte mot den første verdenskrig i boken Au-dessus de la Mêlée (1915), og i 1924 med sin bok om Gandhi, bidro han til den indiske ikkevoldslederens omdømme. De to mennene møttes i 1931. Da Rolland fikk Nobelprisen i litteratur i 1915 ble han selv et innflytelsesrikt navn i Europa. I 1928 grunnla han sammen med den ungarske filosofen Edmund Bordeaux Szekely Det internasjonale biogeniske samfunn for å fremme og utvikle deres felles ideer om sinnet, kroppen og åndens integrering.

Et skrift om de som hadde dødd i Mussolinis fangehull, Die in den Kerkern Mussolinis starben, ble brent under bokbålene rundt om i det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1933. Han flyttet til Villeneuve i Sveits ved breddene av Genfersjøen for å konsentrere seg om skrivingen. Hans liv var forstyrret av helseproblemer og av reiser til kunstutstillinger. Hans reise til Moskva i 1935 var på invitasjon fra Maksim Gorkij, men det ga ham også muligheten til å møte Josef Stalin. Han fungerte samtidig som uoffisiell ambassadør for franske kunstnere til Sovjetunionen. Som pasifist var han forstyrret og plaget av Stalins brutale undertrykkelse av opposisjonen. Han forsøkte å legge fram sine bekymringer for den sovjetiske diktatoren og få løslatt forfatteren Victor Serge. Han ba også om nåde for Nikolaj Bukharin som Lenin i sin tid hadde omtalt som «partiets yndling». I løpet av Serges fengsling (1933–1936) håndterte Rolland utgivelsen av hans skrifter i Frankrike til tross for deres politiske uenighet.

I 1937 kom han tilbake for å bo i Vézelay i Bourgogne som i 1940 ble okkupert av Tyskland. I løpet av okkupasjonen isolerte han seg fullstendig. Han stoppet aldri med sitt arbeid. I 1940 hadde han fullført sine memoarer. Han avsluttet også sin musikalske forskning på livet til Ludwig van Beethoven. Kort tid før sin død skrev han Péguy (1944), hvor han undersøkte religion og sosialisme i sammenheng med sine memoarer. Han døde den 30. desember 1944 i Vézelay.

I 1921 hadde hans nære venn, den østerrikske forfatteren Stefan Zweig utgitt hans biografi. Zweig var en stor beundrer av Rolland som han hadde beskrevet som «Europas moralske bevissthet» i tiden preget av uro og krig i Europa. Zweig skrev omfattende om deres vennskap i sin selvbiografi. Hermann Hesse dediserte sin bok Siddhartha (1922) til Romain Rolland som «min kjære venn».

I 1923 etablerte han korrespondanse med den kjente tyske psykoanalytikeren Sigmund Freud. De beudnret hverandre gjensidig. Rolland forble en inspirasjon for Freuds arbeid og de fortsatte brevskrivningen helt opp mot Freuds død i 1939.[19]

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Sovjetisk frimerke som feiret hundreårsjubileet for Rollands fødsel i 1966.

Rollands mest kjente roman er dannelsesroman Jean-Christophe i ti bind (1904–1912) som første sammen hans interesser og idealer i fortellingen med en tysk musikalsk geni som gjør Frankrike til sitt andre hjem. Verket ble et virkemiddel for Rolland til å uttrykke sine synspunkter på musikk, samfunnsmessige emner og forståelse mellom nasjoner.[20] Jean-Christophe ble filmatisert som fransk TV-serie i 1978 med Klaus Maria Brandauer i hovedrollen.

Hans andre romaner var Colas Breugnon (1919), Clérambault (1920), Pierre et Luce (1920) og hans andre store dannelsesroman L'âme enchantée i sju bind (1922–1933). Rolland skrev også et antall biografier om ulike personligheter.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Romaner
  • Jean-Christophe (1904-12)
  • Colas Breugnon (1919)
  • Clérambault (1920)
  • Pierre et Luce (1920)
  • L'âme enchantée (1922 - 33)
Biografier og sakprosa
  • Vie de Beethoven (1903)
  • Vie de Michel-Ange (1907)
  • Haendel (1910)
  • La vie de Tolstoï (1911)
  • Au-dessus de la mêlée (1915)
  • Les précurseurs (1919)
  • Gandhi (1924)
Drama
  • Aërt (1897)
  • Les loups (1898)
  • Danton (1899)
  • Le triomphe de la raison (1899)
  • Le quatorze juillet (1902)
  • Le temps viendra (1903)
  • Liluli (1919)
  • Le jeu de l'amour et de la mort (1925)
  • Pâques fleuries (1926)
  • Léonides (1928)
  • Robespierre (1939)

Priser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fisher, David James (2003): Romain Rolland and the Politics of the Intellectual Engagement
  • Zweig, Stephan (1921): Romain Rolland: The Man and His Work

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Romain-Rolland, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, «Romain Rolland», CTHS person-ID 111049[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118602330, besøkt 14. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Роллан Ромен, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Deutsche Nationalbibliothek; Staatsbibliothek zu Berlin; Bayerische Staatsbibliothek; Østerrikes nasjonalbibliotek (på de), Gemeinsame Normdatei, Wikidata Q36578, https://gnd.network/ 
  8. ^ a b https://cs.isabart.org/person/13640; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 13640.
  9. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  10. ^ a b c www.association-romainrolland.org, besøkt 3. mai 2020[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11922460q; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11922460q.
  12. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 7922787, Wikidata Q16744133 
  13. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Lång, Helmer (1986): Nobelprisen i litteratur 1901-1985, Oslo, ISBN 82-525-1302-6, s. 89
  16. ^ a b «Romain Rolland (1866-1944)» Arkivert 24. september 2014 hos Wayback Machine., Books and Writers by Bamber Gascoigne, Kirjasto.sci.fi
  17. ^ Breitholz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vestens litteraturhistorie, bind 2. Oslo: Gyldendal, s. 221
  18. ^ Henderson, Robert: «Romain Rolland» Arkivert 16. mai 2008 hos Wayback Machine., Grove Music Online, red. L. Macy (abonnement nødvendig), grovemusic.com
  19. ^ Parsons, William B. (1999): The Enigma of the Oceanic Feeling: Revisioning the Psychoanalytic Theory of Mysticism, New York: Oxford University Press, 23, Questia, 2. april 2007.
  20. ^ Cruickshank, John (1969): «Rolland, Romain» i: Thorlby, Anthony (red.): The Penguin Companion to Literature 2: European Literature. Harmondsworth: Penguin, s. 661.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Romain_Rolland&oldid=23402885»