Aleksandr Solzjenitsyn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Aleksandr Solzjenitsyn
Aleksandr Solzhenitsyn 1974crop.jpg
FødtAleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn
11. desember 1918
Kislovodsk i Russland
Død3. august 2008 (89 år)
Russland Moskva i Russland
Hjertesvikt
Gravlagt Donskoi-gravlunden
Ektefelle Natalja Aleksejevna Resjetovskaja (1940-1957)
Natalja Dmitrijevna Svetlova (1973-2008)
Barn Ignat Solzhenitsyn
Utdannet ved Det sørlige føderale universitet
Beskjeftigelse forfatter og historiker
Nasjonalitet Sovjet-Russland, Sovjetunionen, statsløshet, Russland, ingen
Språk Russisk
Medlem av Den sovjetiske forfatterforeningen, Serbias vitenskaps- og kunstakademi, Det russiske vitenskapsakademi, American Academy of Arts and Sciences, Bayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser
8 oppføringer
Nobelprisen i litteratur (1970), Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen, 2. klasse av Fedrelandskrigens orden, Templetonprisen, Røde stjerne-ordenen, Medaljen for erobring av Köningsberg, Lomonosov-gullmedaljen (1998), Stjerneordenen
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1970

Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Александр Исаевич Солженицын, i eldre norsk transkripsjon Aleksandr Solsjenitsyn; født 11. desember 1918, død 3. august 2008) var en russisk forfatter og historiker. Han gjorde verden oppmerksom på Stalins slave- og konsentrasjonsleirer (GULag) gjennom sine verdensberømte bøker En dag i Ivan Denisovitsj' liv og Gulag-arkipelet. En dag i Ivan Denisovitsj' liv er basert på forfatterens egne erfaringer fra straffeleirene. Det var for øvrig hans eneste bok som ble utgitt i Solzjenitsyns hjemland i sovjettiden.

Solzjenitsyn tjenestegjorde som kaptein i artilleriet under krigen. Etter å ha sett sovjetiske soldaters brutale fremferd i Polen og Tyskland, skrev han diktet Prøyssiske netter. Han ble arrestert i februar 1945 for å ha kalt landets leder Josef Stalin «han med barten» i et brev til en venn. I juli 1945 ble Solzjenitsyn dømt til ti år i fangeleir, også kalt GULag. Han hadde vært positiv til Sovjet-systemet og kommunismen før erfaringene fra GULag.

Kjente verker som for eksempel I første krets og Kreftavdelingen gjorde at han oppnådde stor anseelse, han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1970.[1] Solzjenitsyn ble fratatt sitt statsborgerskap og levde i eksil fra 1974, først i Tyskland, hvor han bodde hos vennen Heinrich Böll, deretter Sveits og til sist i Vermont i USA. Før han hadde tatt stilling til bosted var han i Norge, og vurderte å slå seg ned der. Etter Sovjetunionens sammenbrudd vendte han tilbake til Russland i 1994. Han holdt frem med sitt virke som regimekritiker også av det nye styret i Russland.[2] Under Putins styre ga han uttrykk for russisk nasjonalisme og avfeide holodomor som oppdiktet.[3][4]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Solzjenitsyn ble født i Kislovodsk (som nå heter Stavropol kraj) i Russland. Hans mor, Taisija Solzjenitsyn, var ukrainsk.[5][6] Faren hans hadde jobbet mye og tjent en del penger og eide en del land, blant annet en herregård i Kuban i Nord-Kaukasus.[7][8] Under første verdenskrig dro Solzjenitsyns mor til Moskva for å studere, der møtte han Solzjenitsyns far, mens han var en offiser i Den røde armé.[9] Solzjenitsyns familiebakgrunn ble skrevet ned i en bok kalt August 1914, og senere i noen noveller med navnet Красное колесо (på norsk: Røde hjul).[10][11]

Under andre verdenskrig var Solzjenitsyn kommanderende i et batteri i Den røde armé.[12] Han var mye involvert ved frontlinjen, og ble skadd to ganger. En serie med verk ble publisert senere i livet hans, blant annet novellen Люби революцию! (på norsk: Elsk revolusjonen!), som går over hans opplevelser i krigen og hans voksende tvil ovenfor sovjetregimet.[13]

Mens han var en offiser i artilleriet i Østpreussen, så han flere andre russiske soldater som drev med krigsforbrytelser mot de lokale innbyggerne. For det meste var det soldater som voldtok unge jenter til de døde. Noen tiår senere ga han ut et dikt som het «Prøyssiske netter», som fortalte om disse hendelsene.[14]

Tobindsverket To Hundre År Sammen (2001/2002) handler om jøders rolle, liv og virke i Russland fra 1795 til 1995, der forfatteren beskylder jødene for ansvar for blant annet revolusjonen, noe som tidligere var et tabu. Dette skapte raseri blant mange jøder og historikere.[15] Verket er i praksis sensurert i den vestlige del av verden.[trenger referanse] Bortsett fra Tyskland og Frankrike er ikke dette verket oversatt til engelsk eller andre språk i vesten eller utgitt i noen vestlige land.[trenger referanse] Etter utgivelse av boken August 1914 (1985) ble han også kritisert for antisemittisme.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Nobel Prize in Literature 1970». www.nobelprize.org. Besøkt 6. oktober 2015. 
  2. ^ Holm, Kerstin (5. august 2008). «Alexander Solschenizyn: Das Gewissen des neuen Russlands». Frankfurter Allgemeine Zeitung. ISSN 0174-4909. Besøkt 16. oktober 2016. 
  3. ^ Harrison, William (4. august 2008). «William Harrison: Solzhenitsyn was an arch-reactionary». the Guardian (engelsk). Besøkt 10. juni 2018. 
  4. ^ Mishra, Pankaj (19. mars 2018). «Jordan Peterson & Fascist Mysticism». The New York Review of Books (engelsk). Besøkt 10. juni 2018. 
  5. ^ Bigg, Claire (6. august 2008). «Solzhenitsyn Leaves Troubled Legacy Across Former Soviet Union» (English). Besøkt 9. oktober 2015. 
  6. ^ «Александр Солженицын: человек и архипелаг». www.segodnya.ua. Besøkt 9. oktober 2015. 
  7. ^ Scammell, Michael (1986). Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin. s. 30. ISBN 0-586-08538-6. 
  8. ^ «Родовое гнездо Солженица в Новокубанске превратится в музей». vesti.ru. Besøkt 10. oktober 2015. 
  9. ^ «Журнал “Путешествие по России”». 6. mars 2013. Arkivert fra originalen 6. mars 2013. Besøkt 10. oktober 2015. 
  10. ^ Scammell, Michael (1986). Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin. s. 26–30. ISBN 0-586-08538-6. 
  11. ^ «Национальная литературная премия «Большая книга»: Тексты финалистов». bigbook.ru. Besøkt 10. oktober 2015. 
  12. ^ Scammell, Michael (1986). Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin. s. 119. ISBN 0-586-08538-6. 
  13. ^ Solzjenitsyn, Aleksandr Isajevitsj. Протеревши глаза: сборник (russisk). Moskva. 
  14. ^ Davies, Norman (2005). God's Playground. A History of Poland. 2. Columbia University Press. ISBN 0-231-12819-3. 
  15. ^ Walsh, Nick Paton (25. januar 2003). «Solzhenitsyn breaks last taboo of the revolution». the Guardian (engelsk). Besøkt 10. juni 2018. 
  16. ^ Grenier, Richard. «SOLZHENITSYN AND ANTI-SEMITISM: A NEW DEBATE» (engelsk). Besøkt 10. juni 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Björkegren, Hans, and Kaarina Eneberg Aleksandr Solzhenitsyn: A Biography, Henley-on-Thames: Aiden Ellis, 1973. ISBN 0-85628-005-4.
  • Guardian (London). 3 August 2008. [1]
  • Scammell, Michael Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin, 1986. ISBN 0-586-08538-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Aleksandr Solzjenitsyn – sitater