Aleksandr Solzjenitsyn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aleksandr Solzjenitsyn
Vladimir Putin with Aleksandr Solzhenitsyn-1.jpg
Aleksandr Solzjenitsyn i samtale med Vladimir Putin.
Født Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn
11. desember 1918
Kislovodsk i Russland
Død 3. august 2008 (89 år)
Russland Moskva i Russland
Hjertesvikt
Begravet Q1242128
Ektefelle Natalja Aleksejevna Resjetovskaja (1940-1957)
Natalja Dmitrijevna Svetlova (1973-2008)
Utdannelse Q2065921
Yrke forfatter og historiker
Nasjonalitet Sovjetunionen, Russland, Statsløshet
Medlem av Den sovjetiske forfatterforeningen, Serbias vitenskaps- og kunstakademi, Det russiske vitenskapsakademi
Utmerkelser Nobelprisen i litteratur, Medaljen for seier over Tyskland, Q18200478, Templetonprisen, Røde stjerne-ordenen, Q1081503, Lomonosov-gullmedaljen

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1970

Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (Александр Исаевич Солженицын, i eldre norsk transkripsjon Aleksandr Solsjenitsyn; født 11. desember 1918, død 3. august 2008) var en russisk forfatter og historiker. Han gjorde verden oppmerksom på Stalins slave- og konsentrasjonsleire (GULag) gjennom sine verdensberømte bøker En dag i Ivan Denisovitsj' liv og Gulag-arkipelet. En dag i Ivan Denisovitsj' liv er basert på forfatterens egne erfaringer fra straffeleirene. Det var for øvrig hans eneste bok som ble utgitt i Solzjenitsyns hjemland i Sovjet-tiden.

Solzjenitsyn tjenestegjorde som kaptein i artilleriet under krigen. Etter å ha sett sovjetiske soldaters brutale fremferd i Polen og Tyskland, skrev han diktet Prøyssiske netter. Han ble arrestert i februar 1945 for å ha kalt landets leder Josef Stalin «han med barten» i et brev til en venn. I juli 1945 ble Solzjenitsyn dømt til ti år i fangeleir, også kalt GULag. Han hadde vært positiv til Sovjet-systemet og kommunismen før erfaringene fra GULag.

Kjente verker som for eksempel I første krets og Kreftavdelingen gjorde at han oppnådde stor anseelse, han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1970.[1] Solzjenitsyn ble fratatt sitt statsborgerskap og levde i eksil fra 1974, først i Tyskland, hvor han bodde hos vennen Heinrich Böll, deretter Sveits og til sist i Vermont i USA. Før han hadde tatt stilling til bosted var han i Norge, og vurderte å slå seg ned der. Etter Sovjetunionens sammenbrudd vendte han tilbake til Russland i 1994. Han holdt frem med sitt virke som regimekritiker også av det nye styret i Russland.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Solzjenitsyn ble født i Kislovodsk (som nå heter Stavropol kraj) i Russland. Hans mor, Taisija Solzjenitsyn, var ukrainsk.[2][3] Faren hans hadde jobbet mye og tjent en del penger og eide en del land, blant annet en herregård i Kuban i Nord-Kaukasus.[4][5] Under første verdenskrig dro Solzjenitsyns mor til Moskva for å studere, der møtte han Solzjenitsyns far, mens han var en offiser i Den røde armé.[6] Solzjenitsyns familiebakgrunn ble skrevet ned i en bok kalt August 1914, og senere i noen noveller med navnet Красное колесо (på norsk: Røde hjul).[7][8]

Under andre verdenskrig var Solzjenitsyn kommanderende i et batteri i Den røde armé.[9] Han var mye involvert ved frontlinjen, og ble skadd to ganger. En serie med verk ble publisert senere i livet hans, blant annet novellen Люби революцию! (på norsk: Elsk revolusjonen!), som går over hans opplevelser i krigen og hans voksende tvil ovenfor sovjetregimet.[10]

Mens han var en offiser i artilleriet i Østpreussen, så han flere andre russiske soldater som drev med krigsforbrytelser mot de lokale innbyggerne. For det meste var det soldater som voldtok unge jenter til de døde. Noen tiår senere ga han ut et dikt som het «Prøyssiske netter», som fortalte om disse hendelsene.[11]

Tobindsverket "To Hundre År Sammen"(2001/2002) handler om jøders rolle,liv og virke i Russland fra 1795 til 1995,der forfatteren gir mer skyld til jødene i flere hendelser enn det som tidligere har vært "politisk korrekt". Dette skapte raseri blant mange jøder og verket er idag i praksis sensurert i den vestlige del av verden. Bortsett fra Tyskland og Frankrike er ikke dette verket oversatt til engelsk eller andre språk i vesten eller utgitt i noen vestlige land,så størstedelen av den vestlige befolkningen har blitt fratatt muligheten til å lese disse to bøkene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «The Nobel Prize in Literature 1970». www.nobelprize.org. Besøkt 6. oktober 2015. 
  2. ^ Bigg, Claire (6. august 2008). «Solzhenitsyn Leaves Troubled Legacy Across Former Soviet Union» (engelsk). Besøkt 9. oktober 2015. 
  3. ^ «Александр Солженицын: человек и архипелаг». www.segodnya.ua. Besøkt 9. oktober 2015. 
  4. ^ Scammell, Michael (1986). Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin. s. 30. ISBN 0-586-08538-6. . 
  5. ^ «Родовое гнездо Солженица в Новокубанске превратится в музей». vesti.ru. Besøkt 10. oktober 2015. 
  6. ^ «Журнал “Путешествие по России”». 6. mars 2013. Besøkt 10. oktober 2015. 
  7. ^ Scammell, Michael (1986). Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin. s. 26–30. ISBN 0-586-08538-6. . 
  8. ^ «Национальная литературная премия «Большая книга»: Тексты финалистов». bigbook.ru. Besøkt 10. oktober 2015. 
  9. ^ Scammell, Michael (1986). Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin. s. 119. ISBN 0-586-08538-6. 
  10. ^ Solzjenitsyn, Aleksandr Isajevitsj. Протеревши глаза: сборник (russisk). Moskva. 
  11. ^ Davies, Norman (1982). God's Playground. A History of Poland, 2. Columbia University Press. ISBN 0‐231‐12819‐3 . 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Björkegren, Hans, and Kaarina Eneberg Aleksandr Solzhenitsyn: A Biography, Henley-on-Thames: Aiden Ellis, 1973. ISBN 0-85628-005-4.
  • Guardian (London). 3 August 2008. [1]
  • Scammell, Michael Solzhenitsyn: A Biography. London: Paladin, 1986. ISBN 0-586-08538-6.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Aleksandr Solzjenitsyn – sitater