Gerhart Hauptmann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gerhart Hauptmann
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1912
Gerhart Hauptmann

Gerhart Hauptmann (født 15. november 1862 i Obersalzbrunn, Schlesien, død 6. juni 1946 i Agnetendorf, Schlesien) var en tysk forfatter og vinner av Nobelprisen i litteratur i 1912. Han regnes som den viktigste tyske naturalistiske forfatter. Han skrev pamfletten Russland und die Welt i 1922, sammen med Fridtjof Nansen og Maksim Gorkij.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Hauptmann gikk først i landsbyskolen, og det var meningen at han skulle bli bonde. Men det lyktes han, tradd i de trange forhold i hjemme, å komme inn på kunstskolen i Breslau som elev av billedhugger Härtel. Senere studerte han i Jena, og hans første dikteriske forsøk var en framatisering av Esaias Tegnérs «Frithiof’s Saga» under tittelen «Ingeborg».

I 1883 dro han til Italia, bosatte seg etter sin hjemkomst dels i Berlin, dels i Schreibershau, og oppholdt seg senere lengre tid av gangen på sin eiendom «Agnetendorf» i Riesengebirge.

Forfatterkarriere[rediger | rediger kilde]

Hans første bok, det episke dikt «Promethidenlos» vakte kun liten oppmerksomhet. Men hans naturalistiske drama «Vor Sonnenaufgang» ble ved førsteoppførelsen på [[Freie Bühne]] i Berlin 20. oktober 1889 et motsigelsens tegn.

Nå fulgte den lange rekke dramatiske verker som har gjort Hauptmann til en av datidens Tysklands førende diktere — slike skuespill som «Der Friedensfest», «Einsame Menschen», «Die Weber», «Fuhrmann Henschel», «Rose-Bernd», «Der Biberpelz», «Hanneles Himmelfahrt», eventyrstykker som «Die versunkene Glocke» og «Und Pippa tanzt», «Der rothe Hahn», «Michael Kramer» og «Die Ratten». Historiske dramaer som «Florian Geyer», «Der arme Heinrich», «Griselda», «König Karls Geisel» fulgte etter.

Fremdeles det merkelige drama «Gabriel Schillings Flucht» — oppført første gang ved festspillene i Lauchstädt juni 1912 — og «Ein Festspiel in deutschen Reimen», som 1913 ble spilt som 100 års festspill i Breslau, men hvis oppførelse ble avbrutt av patriotiske grunner. Hans siste drama er «Der weisze Heiland» (1920).

Videre har Hartmann skrevet novellesamlingen «Bahnwärter Thiel — Der Apostel» og de store romaner «Der Narr in Christo Emanuel Quint» (1910) og «Atlantis» (1912). En reise i Hellas skildret han i «Griechischer Frühling» (1908).

Hauptmann, som i karakterskildring og original poetisk idérikdom stod høyt i moderne diktning, mottok i 1912 Nobelprisen i litteratur.

Romanen Atlantis (1012) ble grunnlaget for en dansk skumfilm. Romanen ble til en månet før Titanic-katastrofen, og filmen kom under ett år etter. Historien var om et kjærlighetsforhold på en linjeskip på vei mot undergangen, og sammentreffet med Titanic gjorde at det ble et såpass sårt verk at man Norge forbød fremvisning av filmen.y[1]

Keiser Wilhelm II var skeprisk til Hauptmann, og mente at han i noen verker trakk i pasifistisk retning. Andre mente sdet tvert motsatte. Ved urbruddet av første verdenskrig gav Hauptmann den sin entusiastiske tilslutning. Senere skulle han imidlertid moderere seg, og til og med snu helt om.

Etter Tysklands nederlag og monarkiets fall dro Hauptmann til den pasifistiske koloni Monte Verità nær Locarno i Sveits. Flere år etter skrev han Till Eulenspiegel, en poetisk hyldest til Hans Paasche, pasifisten og reformisten som ble snikmyrdet av ultra-nasjonalister.

Etter den nazistiske Machtergreifung i Tyskland i 1933 undertegnet Hauptmann en lojalitetsed, og søkte om opptak i NSDAP. Men søknaden bli ikke innvilget. Nazistisk tankegods kom ikke til å flyte inn i hans forfatterskap. Han hadde sine merkbnader til Hitlers Mein Kampf og gav uttryk for opposisjon mot Alfred Rosenbergs tanker. Han hadde imildertid tidligere vært en av grunnlaggerne at den eugeniske organisasjon Det tyske selskap for rasehygiene i Berlin i 1905, i tidlig forfatterskap hadde han beskjeftiget seg med tanken om arvelig alkoholisme (en skikkelse i en bok ville ikke sette barn til verden av denne grunn) - dette var et populært tema blant eugenikere den gang og med på å begrunne deres progaganda for raserøkt.

Hauptmann forble høyt skattet av publikum, og av den grunn gjorde nazistene det de kunne for å forhindre at han skulle få lyst til å emigrere - mange av hans kollegere hadde forlatt landet.

Sensorene under propagandaminister Joseph Goebbels holdt et øye med Hauptmanns produksjon, og forbød en gjenutgivelse av ett av hans verker der det forekom en neger i posifiv rolle. Hauptmann ble fortalt at det skyldtes papirmangel.

Hauptmann levde gjennom siste fase av annen verdenskrig i sin bolig Wiesenstein. I 1944 publiserte han Atreus-tetralogien, som han hadde arbeidet på i fire år. Den bestod av Iphigenia in Delphi, Iphigenia in Aulis, Agamemnons Tod, og Elektra. I 1944 ble Hauptmanns navn medtatt på den såkalte Gottbegnadeten-Liste, en liste over kunstnere som ble ansett særlig viktige for den nazistiske bevegelse og som dermed var fritatt for byrdene med bidrag til krigsinnsatsen, og han bvar en av seks forfattere oppført på en spesialliste over uunnværlige kunstnere.

Etter krigen ble hans hjemregion Schlesien del av Polen. Hauptmann fikk en midlertidig tillatelse til å forbli der. Mem den 7. april 1946 ble han meddelt av sovjeterne at den poske regjering krevde at han skulle flytte til Tyskland. Men før dette kunne iverksettes, ble han alvorlig syk.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • 1885 – Promethidenlos
  • 1888 – Bahnwärter Thiel
  • 1889 – Vor Sonnenaufgang
  • 1890 – Das Friedensfest
  • 1893 – Die Weber (Dialektfassung: De Waber)
  • 1893 – Der Biberpelz
  • 1893 – Hanneles Himmelfahrt
  • 1897 – Die versunkene Glocke
  • 1898 – Fuhrmann Henschel
  • 1900 – Michael Kramer
  • 1901 – Der rote Hahn
  • 1902 – Der arme Heinrich
  • 1903 – Rose Bernd
  • 1909 – Griselda
  • 1910 – Der Narr in Christo Emanuel Quint
  • 1910 – Peter Brauer (tragikomedie)
  • 1911 – Die Ratten
  • 1912 – Atlantis
  • 1912 – Gabriel Schillings Flucht
  • 1914 – Der Bogen des Odysseus
  • 1917 – Winterballade
  • 1921 – Anna
  • 1925 – Veland
  • 1925 – Die Insel der großen Mutter oder Das Wunder von Île des Dames
  • 1928 – Des großen Kampffliegers, Landfahrers, Gauklers und Magiers Till Eulenspiegel Abenteuer
  • 1928 – Wanda
  • 1939 – Ährenlese
  • 1932 – Vor Sonnenuntergang
  • 1937 – Das Abenteuer meiner Jugend (Autobiographie)
  • 1939 – Die Tochter der Kathedrale
  • 1941 – Iphigenie in Delphi
  • 1941 – Das Märchen
  • 1944 – Iphigenie in Aulis
  • 1946 – Neue Gedichte
  • 1948 – Agamemnons Tod/Elektra (posthumt)

Verker på norsk[rediger | rediger kilde]

  • Ensomme mennesker – drama, 1887
  • Hannemor : drømmedigtning i to akter, 1894
  • Kjetteren fra Soana, 1935
  • Wanda, 1957
  • Banevokter Thiel, 1996

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pedersen, Sune Christian, The Titanic Myth , Post & Tele Museum of Denmark, 3rd Quarterly, (2001)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Gerhart Hauptmann – bilder, video eller lyd