William Golding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
William Golding
William Golding 1983.jpg
William Golding 1983.jpg
Født 19. september 1911
St. Columb Minor, Cornwall
Død 19. juni 1993 (81 år)
Perranarworthal, Cornwall
Alma mater Brasenose College
Yrke Forfatter
Nasjonalitet Storbritannia Storbritannia
England England
Språk Engelsk
Utmerkelser Nobelprisen i litteratur, James Tait Black Memorial Prize
Pseudonym William Golding, 1983

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1983

Sir William Gerald Golding (født 19. september 1911 i St. Columb Minor i Cornwall i England, død 19. juni 1993 i Perranarworthal i Cornwall) var en engelsk forfatter og Nobelprisvinner i litteratur 1983.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

William Golding var begynt å skrive allerede som syvåring, men måtte begynne å studere naturvitenskap ved Oxfords universitet. Dette gjorde han trolig etter påtrykk fra sin far, som var naturkunnskapslærer på Williams grunnskole, Marlborough Grammar School, og en man med begge bena på jorden. Han trodde sterkt på vitenskapen og hadde radikale politiske oppfatninger. William Golding bhoppet allerede etter to år over til engelsk litteratur.

Forfatter[rediger | rediger kilde]

To år etter kom hans første bok, Poems, 1934, som var en diktsamling. William Goldings fremste og beste venn var Andrey Arronet. De møttes under andre verdenskrig i flåten.

Golding er mest kjent for den allegoriske romanen Fluenes herre (1954), som blant annet er en dystopisk kommentar til Daniel Defoes Robinson Crusoe. I 1983 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Tildelingen ble møtt med skepsis, da hans berømmelse ble ansett å hvile for ensidig på denne ene mesterromanen. Han ble slått til ridder av dronning Elisabeth II av Storbritannia i 1988.

Goldings ofte allegoriske fiksjon benyttet seg av brede referanser til klassisk litteratur, mytologi og kristen symbolisme. Det er ingen bestemt tråd som forener hans romaner, og både emne og litterære teknikker varierer. Hans første roman, Fluenes herre fra 1954, filmatisert i 1963 og 1990, og utviklet til skuespill i 1995 av Nigel Williams, handlet om en tragisk kamp mot barbariet og krigen og således sivilisasjonens tvetydighet og skjørhet. The Inheritors (1955) så tilbake på forhistorien og tesen om at menneskehetens evolusjonære forfedre, «de nye menneskene» (vanligvis identifisert som homo sapiens sapiens), triumferte over en vennligere menneskerase (vanligvis identifisert som neandertalere) mest på grunn av vold og svik enn på grunn av naturlig overlegenhet.

Goldings senere romaner var blant annet Darkness Visible (1979), The Paper Men (1984), og en komisk-historisk sjøtriologi To the Ends of the Earth (BBC TV 2005), Rites of Passage (1980), Close Quarters (1987), og Fire Down Below (1989). Ved sin død etterlot han et ufullferdig manuskript til en roman, The Double Tongue, med handling fra Delfi fra tiden under Romerriket, og som ble utgitt posthumt i 1995.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Upubliserte verk
  • Seahorse ble skrevet i 1948. Det er en selvbiografisk redegjørelse av seiling langs sørkysten av England samtidig som det trenes for D-dagen.[1]
  • Circle Under the Sea er spenningsroman om en forfatter som seiler avsted for å oppdage arkeologiske skatter utenfor kysten av Scillyøyene.[2]
  • Short Measure er en roman med handling fra en engelsk kostskole.[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Carey, John (2009): William Golding: The Man Who Wrote Lord of the Flies. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-1-4391-8732-6.
  • Dickson, L. L. (1999): The Modern Allegories of William Golding, University of South Florida Press. ISBN 0-8130-0971-5
  • Gekoski, R. A. & Grogan, P.A. (1994): William Golding: A Bibliography, London, André Deutsch. ISBN 978-0-233-98611-1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carey, John (2009): William Golding: The Man Who Wrote Lord of the Flies. New York: Simon & Schuster. ISBN 978-1-4391-8732-6. s. 130
  2. ^ Carey, John (2009), s. 137
  3. ^ Carey, John (2009), s. 142

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]