Sakprosa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sakprosa er i hverdagslig språkbruk alle tekster som ikke er skjønnlitteratur. Sakprosaen/sakteksten omfatter alle de tekstene i samfunnet vårt som vi ikke uten videre vil kalle romaner, noveller, dramatikk eller lyrikk. Sakprosa kan også kalles faglitteratur og brukslitteratur.

Skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur er først og fremst bestemt av forholdet mellom teksten og en ikke-tekstlig (bevissthetsmessig, sosial og naturlig) virkelighet. Vi forventer av sakprosatekstene at det som blir hevdet om virkeligheten i dem, er sant eller i hvert fall sannsynlig på det tidspunktet teksten ble til. Sakprosatekster er ikke fiksjoner eller fri dikting. I sakprosatekster kan det vises til andre tekster (f.eks. juridiske), men da på en måte som er dekkende i forhold til teksten det vises til, den såkalte kilden.[1] En bruksdefinisjon er at «en sakprosatekst er en tekst som adressaten, ut fra sine forventninger, oppfatter som direkte utsagn om virkeligheten. Forventningene skapes bl.a. ut fra den sammenhengen teksten inngår i».[2]

Historie og avgrensning[rediger | rediger kilde]

Grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa kan være vage og gjenstand for diskusjon i samfunnet. Tekster som vi normalt forstår som sakprosa, kan leses som skjønnlitteratur, for eksempel kan en historiebok forvandles til skjønnlitteratur hvis det skrives “roman” på bokomslaget. På samme måte kan romaner av skjønnlitterære forfattere leses som politiske pamfletter. Begrepet sakprosa ble første gang tatt i bruk på svensk i Finland 1938[3], og er siden kommet i vanlig bruk i Norden, men i liten grad andre steder. Det finnes ikke noe tilsvarende begrep på engelsk, fransk eller tysk, noe som kan ha sammenheng med at det i etterkrigstidens Skandinavia ble bestemt at elevene i skolen skulle arbeide med tekster som verken var tradisjonell skjønnlitteratur eller fagtekster skrevet for fagfolk eller for å utdanne fagfolk.[4] For å oversette ”sakprosa” til engelsk kan ord som ”non-fiction”[5] og subject-oriented prose” brukes. For Norge spesielt gjelder det forholdet at den norske staten gjennom sine støtteordninger for litteratur skiller ut sakprosaen som en egen kategori. Inntil 2005 var det bare tekster som ble forstått som ”skjønnlitteratur” som ble omfattet av Norsk kulturråds ordninger for støtteinnkjøp til landets biblioteker.[6]

Ulike betydninger[rediger | rediger kilde]

I dag har begrepet sakprosa flere ulike betydninger, avhengig av hvilken sammenheng eller *institusjon begrepet benyttes innenfor.

  1. Kulturpolitikk: I 2005 ble det innført en egen innkjøpsordning for sakprosa i regi av Norsk Kulturråd. Ordningen gjelder «sakprosabøker med språklige, litterære, innholds- og formidlingsmessige kvaliteter som henvender seg til et allment publikum».[7]
  2. Bokbransje: Innenfor forlags- og bokhandlervirksomhet betyr “generell sakprosa” «alt det som ikke lar seg bestemme som skjønnlitteratur, skole- og lærebøker eller verk.».[8]
  3. Forfatterforeninger: Forfattere av sakprosa er organisert i en egen forfatterforening: Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening som organiserer alle som har skrevet 100 sider tekst av ”faglitterær karakter”[9] .
  4. Massemedier: “Sakprosa” er blitt en stadig mer vanlig kategori for de bøkene kulturredaksjonene omtaler og anmelder som ikke er skjønnlitterære.
  5. Pedagogikk: I flere tiår har sakprosa – både i bøker og andre medier – vært en viktig del av norskundervisningen i skolens læreplaner, og i Kunnskapsløftet (fra 2006) er sakprosa en viktig del av de grunnleggende ferdighetene i lesing og skriving på tvers av alle fag. Norske elever skal lære seg å lese og skrive sakprosatekster innenfor fag som naturfag, samfunnsfag, livssynsfag og norsk.
  6. Forskning og høyere utdanning: Dagens tverrfaglige skandinaviske sakprosaforskning er opptatt av å forstå sakprosa som en samlebetegnelse for tekster som skapes innenfor ulike tekstkulturer i samfunnet med unntak av tekstkulturer som er skjønnlitterært orienterte. Eksempler på slike tekstkulturer er offentlig debatt, pressen, byråkratiet, religionen og vitenskapen. Sakprosatekster kan både bestå av skrift, muntlig tale, ord og bilder (og mange andre tegnressurser), og kan publiseres i alle medier.
    Noen viktige forskningsfelt innenfor dagens norske sakprosaforskning er:
    1. Læremiddelstudier: Hvordan realiseres fagkunnskap for elever og studenter gjennom pedagogiske tekster?[10]
    2. Vitenskapsretorikk: Hvordan skapes vitenskapelig innsikt og forståelse for fagfolk og andre gjennom vitenskapelige artikler og monografier, og hva kjennetegner sjangrene og tekstene som kjennetegner de ulike vitenskapene?
    3. Medieforsking: Hvilke virkelighetsbilder skaper pressetekstene? Hvordan omsetter pressen kilder til helhetlige tekster?
    4. Arbeids- og hverdagslivets tekster: Hvilke kvaliteter preger sakprosaen i dagens arbeidsliv – fra epost til sikkerhetsforskrifter? Hvilke sakprosatekster hemmer og fremmer deltakelse og demokrati?

Sakprosaens typologi[rediger | rediger kilde]

Tønnesson[rediger | rediger kilde]

I boka Hva er sakprosa (2008) foreslår sakprosaprofessor Johan L. Tønnesson den følgende definisjonen og to-type-inndelingen av sakprosa:

«Sakprosa er tekster som adressaten har grunn til å oppfatte som direkte ytringer om virkeligheten. Sakprosateksten kommuniserer gjennom skriftlig verbalspråk, men dette skjer ofte i samspill med andre tegnsystemer.»

Litterær sakprosa er forlagspubliserte tekster med navngitte forfattere. Forfatterne forstås her som individer. Forfatteren henvender seg som uavhengig skribent til en allment tilgjengelig offentlighet. I den litterære sakprosaen står alle litterære virkemidler til rådighet, så lenge kontrakten om den grunnleggende, direkte tilknytningen til virkeligheten er opprettholdt. Den litterære sakprosaens medier er for tiden elektroniske og trykte bøker, hefter og tidsskrifter.

Funksjonell sakprosa er offentlig tilgjengelige tekster skrevet av private eller offentlige institusjoner eller av navngitte eller ikke navngitte privatpersoner. Forfatterforståelsen er kollektiv. Forfatteren henvender seg som skribent på vegne av en institusjon til allmennheten eller andre institusjoner. Denne sakprosaens sjangerkrav er intimt forbundet med deres tiltenkte funksjon. Den funksjonelle sakprosaens medier spenner fra bøker via aviser til radio, brosjyrer og tekstede bruksgjenstander, og omfatter en rekke av internettets medier.[11]

Grepstad[rediger | rediger kilde]

Den norske skribenten og forlagsmannen Ottar Grepstad lanserer i sin bok Det litterære skattkammer (1997) en inndeling av sakprosaen i fire hovedsjangre:

  1. «Argumenterande og utgreiande tekstar» er pamfletter, vitenskapsprosa, dialoger, brev, essaystikk og aforistisk kortprosa.
  2. «Forteljande og skildrande tekstar» er biografiske framstillinger, topografiske skildringer og historiske framstillinger.
  3. «Pedagogiske tekstar» er lærebøker, populærvitenskap og religiøs forkynnelses- og oppbyggelsesskrifter.
  4. «Rettleiande tekstar» er oppslagsbøker og juridiske tekster.

Skandinavisk sakprosaforskning[rediger | rediger kilde]

De siste tiårene har studiet av sakprosa vokst fram som eget forskningsfelt i Norden. I Sverige og Norge har det foregått større forskningsprosjekter knyttet til sakprosa, hver med sine egne måter å definere på:

Norsk Sakprosa – prosjekt 1 (1994-1998)[rediger | rediger kilde]

Prosjektet var ledet av professor Trond Berg Eriksen, sekretær var dr. philos Egil Børre Johnsen. Prosjektet ledet fram til flere større verk: Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995 redigert av Berg Eriksen og Johnsen, og Ottar Grepstads Det litterære skattkammer, sakprosaens teori og retorikk. Prosjektet førte dessuten til at det ble utgitt tre årbøker om sakprosa på Universitetsforlaget redigert av Johnsen, to bøker av henholdsvis Johnsen og Berg Eriksen i CAFs upopulære serie og fem skrifter i KULT-serien til Norges forskningsråd.

Ottar Grepstads definisjon:

«Sakprosa er føremålsretta og situasjonsprega saksframstilling av individuelle eller kollektive forfattarar som styrer lesinga av tekstane i retning av deira intensjonar. Framstillinga er prega av etterlikning av etablerte skrivemåtar og sjangrar, dominert av tekstsamspel og autorisert gjennom tekstar som alt ligg føre. Tekstane har ein relativ litterær kvalitet som varierer med brukssituasjonen. Tekstane blir publiserte i periodika, småtrykk eller bøker, og fungerer som underhaldning, opplysning eller nytte.»[12]

Svensk sakprosa 1750-2000 (1996-2000)[rediger | rediger kilde]

Dette tverrvitenskapelige prosjektet tok for seg den svenske sakprosaens historie fra 1750 til i dag. I boken Teoretiska perspektiv på sakprosa (2003), som ble til som et resultat av prosjektet skriver Per Ledin, Boel Englund og Jan Svensson:

«Ett icke-essensialistisk synsätt innebär att sakprosa ses som ett socialt faktum, dvs. som en kategorisering som har uppstått i en viss historisk epok och som styr vår uppfattning av samhällets textverklighet. En sådan syn är tilltalande om vi t.ex. tänker på att sakprosan till stor del är negativt definierad i vår kultur, nämligen som allt det som inte är skönlitteratur, och att denna kategorisering faktiskt är unik för Norden. I praktiken innebär dette att såväl en inköpslista som en vetenskaplig avhandling blir sakprosa.»

Foruten Teoretiska perspektiv på sakprosa[13], ga de svenske forskerne ut samlebindet Verklighetens texter[14] og en lang rekke forskningsrapporter.[15]

Norsk sakprosa – prosjekt 2 (2000-2003, 2005-)[rediger | rediger kilde]

Forskningsmiljøet Norsk sakprosa er knyttet til Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo fra og med 1. januar 2005, da Johan L. Tønnesson var på plass i det nyopprettede professoratet i sakprosaforskning. De tre første årene er denne stillingen finansiert av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF). Virksomheten er en videreføring av Prosjektmiljøet Norsk Sakprosa, som i perioden 2000-2003 ble bygd opp som et nasjonalt forskningsmiljø med forankring i Universitetet i Oslo. Leder for utviklingen av prosjektmiljøet var professor i tekstvitenskap Kjell Lars Berge, i styringsgruppen var Trond Andreassen, Tove Berg, Karl Henrik Flyum, Svennik Høyer og Johan L. Tønnesson, I prosjektpresentasjonen står blant annet følgende:

«Prosjektet aksepterer ingen form for tekstessensialisme der kulturelt konstituerte kategoriseringer av tekster blir forklart med henvisning til antatte universelle, stabile egenskaper. ”Sakprosa” er derfor en sosiokulturelt konstituert tekstkategori som oppstår på et spesielt tidspunkt i den tekstkulturelle utviklingen”[16]

Forskningsmiljøet ga ut en omfattende skriftserie og driver en hjemmeside som oppdateres jevnlig.[17] Dessuten er det utviklet en egen bibliografi over norsk sakprosaforskning.[18] I mars 2008 ga Johan L. Tønnesson ut boka Hva er sakprosa som bok nr. 25 i Universitetsforlagets "Hva er"-serie. Foruten forslaget til definisjon (se ovenfor) inneholder boka kapitler om sakprosaens stridsemner og tekstkulturer, om å forstå sakprosa, om sakprosaen som "tidsmaskin" og om sakprosapolitikk.

Sakprosa i Norge etter 1945[rediger | rediger kilde]

Avisen Dagbladet kåret i 2008 «etterkrigstidas viktigste sakprosabok» i Norge.[19] Dagbladets jury foreslo disse:

  1. Georg Johannesen: Om den norske tenkemåten (1975)
  2. Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat... (1963)
  3. Hans Skjervheim: Deltakar og tilskodar... (1976)
  4. Ottar Brox: Hva skjer i Nord-Norge? (1966)
  5. Arne Næss: Filosofiens historie (1953)
  6. Åse Gruda Skard: Ungene våre (1948)
  7. Kjartan Fløgstad: Loven vest for Pecos (1981)
  8. Jens Bjørneboe: Vi som elsket Amerika (1968)
  9. Berit Ås: Kvinner i alle land... (1981)
  10. Thor Heyerdahl: Kon-Tiki (1948)
  11. Arne Skouen: Rettferd for de handicappede (1966)
  12. Marianne Gullestad: Det norske sett med... (2002)
  13. Hanna Kvanmo: Dommen (1990)
  14. Ingrid Espelid: Ber til bords (1967)
  15. Erik Dammann: Fremtiden i våre hender (1972)
  16. Åsne Seierstad: Bokhandleren i Kabul (2002)
  17. Karin Sveen: Klassereise (2000)
  18. Tove Stang Dahl (red.): Kvinnerett I-II (1998)
  19. Gunnar Skirbekk: Nihilisme? (1958)
  20. Rune Slagstad: De nasjonale strateger (1998)
  21. Nils Christie: Hvis skolen ikke fantes (1971)
  22. Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem... (1946)
  23. Knut Hamsun: På gjengrodde stier (1949)
  24. Haakon Lie: Slik jeg ser det (1975)
  25. Dagfinn Grønoset: Anna i ødemarka (1972)

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.nffo.no/PDF/060228_kildebrukutredningen.pdf
  2. ^ Claus Detlef 1988: Bogen om sagprosa, København: Dansklærerforeningen
  3. ^ Rolf Pipping 1938: «Språk och stil.». Finsk tidskrift 10 s. 202-214 og 267-276.
  4. ^ Boel Englund og Jan Svensson 2003: ”Sakprosa och samhalle i Boel Englund og Per Ledin 2003: Teoretiska perspektiv på sakprosa, Lund: Studentlitteratur s. 85.
  5. ^ http://en.wikipedia.org/wiki/Non-fiction
  6. ^ http://www.kulturrad.no/Apps/NKR/articles.nsf/lupTagsByUNID/497ED125B00C8AFBC1256B27004A81AD!OpenDocument
  7. ^ Fra Norsk kulturråds statutter. [1] Lesedato: 8.1.2007.
  8. ^ Trond Andreassen 2006: Bok-Norge, Oslo: Universitetsforlaget s. 204.
  9. ^ Se medlemskapskriteriene for Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening pp: http://www.nffo.no/
  10. ^ Senter for læremiddelforskning, Høgskolen i Vestfold: http://www-lu.hive.no/tekstar/
  11. ^ Johan L. Tønnesson 2008: Hva er sakprosa, Universitetsforlaget, s. 34.
  12. ^ Ottar Grepstad 1997: Det litterære skattkammer, Oslo: Det norske Samlaget, s. 500.
  13. ^ Boel Englund og Per Ledin (red.) 2003: Teoretiska perspektiv på sakprosa. Lund: Studentlitteratur.
  14. ^ Björn Melander og Björn Olsson (red.) 2001: Verklighetens texter: sjutton fallstudier, Lund: Studentlitteratur.
  15. ^ http://www.nordlund.lu.se/Nordwebb/forskning/sakprosa.html
  16. ^ Kjell Lars Berge 2001: «Det vitenskapelige studiet av sakprosa.», Berge m.fl. 2001: Fire blikk på sakprosaen.
  17. ^ http://www.hf.uio.no/iln/forskning/forskergrupper/tekstvitenskap/sakprosa/
  18. ^ http://bibliografi.hive.no/sakbib/nyesakbib/
  19. ^ Dagbladet om Norges viktigste sakprosabok

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]