Hopp til innhold

Carl Spitteler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Carl Spitteler
FødtCarl Friedrich Georg Spitteler
24. apr. 1845[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Liestal[5][6]
Død29. des. 1924[1][2][4][7]Rediger på Wikidata (79 år)
Luzern[6]
BeskjeftigelseLyriker, skribent, teolog Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Zürich
EktefelleMarie op der Hoff
FarKarl Spitteler
SøskenAdolf Spitteler (familierelasjon: bror)
NasjonalitetSveits
GravlagtFriedhof Friedental[8]
UtmerkelserNobelprisen i litteratur (1919)[9][10]
Schiller prize (1920)
Signatur
Carl Spittelers signatur

Carl Friedrich Georg Spitteler (født 24. april 1845, død 29. desember 1924) var en sveitsisk dikter. I 1920 mottok han Nobelprisen i litteratur for 1919, for det mytologiske eposet Olympischer Frühling (som betyr «Olympisk vår»).[11][12]

Utdannelse og yrkesliv

[rediger | rediger kilde]

Spitteler studerte rettsvitenskap, teologi og litteratur, ved læresteder i Zürich, Heidelberg (Tyskland) og Basel.[13] Han dro deretter til Russland, der han fra 1871 til 1879 var huslærer i familien til en russisk general i Petrograd (nå St. Petersburg).[14][13] I 1879 vendte han tilbake til Sveits for å bli lærer ved en pikeskole i Bern.[13] Han var lærer ved Collège bleu i Neuveville fra 1881 til 1885.[13]

I 1885 flyttet han til Basel der han ble redaktør for avisen Baseler Grenzpost.[13] Fra 1889 til 1892 var han redaktør for føljetongredaksjonen i avisen Neuer Züricher Zeitung.[13] I 1892 flyttet han til Luzern.[14]

Æresbevisninger og utmerkelser

[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til æresdoktor og til æresborger av Kanton Luzern.[13]

I 1920 mottok han nobelprisen i litteratur for 1919, for verket Olympischer Frühling.

Bibliografi (utvalg)

[rediger | rediger kilde]
  • 1881: Prometheus und Epitheus – omarbeidet og utgitt på nytt i 1906[14]
  • 1883: Extramundana, – kosmische Dichtungen[14]
  • 1886: Balladen[14]
  • 1906: Glockenlieder[14]
  • 1906: Imago (novelle)[13][14]
  • 1914: Meine frühesten Erlebnisse[14]
  • 1919: Olympischer Frühling[14]

Oversettelser til norsk

[rediger | rediger kilde]

Carl Spittelers verker har i liten grad blitt oversatt til norsk. I antologien Fremmede toner : et utvalg av verdenslyrikken i norsk gjendiktning (1947), der André Bjerke stod for utvalget, finnes et av hans dikt i Bjerkes norske oversettelse, under tittelen «Hjertet».[15] Arnulf Øverland oversatte et dikt som han ga tittelen Den døde jord, og undertittelen «En legende. Efter Carl Spitteler».[16]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Kunstarkivet, abART person-ID 87207, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 149644[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID (forhenværende) 0063939[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 12. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Шпиттелер Карл, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id spitteler-carl[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Find a Grave-ID 199060923, besøkt 24. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ «Carl Spitteler - Facts». www.nobelprize.org. Besøkt 13. desember 2016. 
  12. ^ «Nobelpriset i litteratur - Pristagarna». Svenska Akademien. Besøkt 13. desember 2016. 
  13. ^ a b c d e f g h «Spitteler, Karl». Salmonsens Konversationsleksikon. København: Schultz. 1927. 
  14. ^ a b c d e f g h i «Spitteler, Carl». Aschehougs konversationsleksikon. Kristiania: Aschehoug. 1925. 
  15. ^ Bjerke, André (1947). Fremmede toner : et utvalg av verdenslyrikken i norsk gjendiktning. Oslo: Dreyer. 
  16. ^ Øverland, Arnulf (1998). Samlede dikt 1911-1940. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203179800. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
(de) Wikiquote: Carl Spitteler – Sitater