Krigen har intet kvinnelig ansikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Krigen har intet kvinnelig ansikt
forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, bilde fra 2013
orig. russisk: 
У войны не женское лицо, U vojny ne zjenskoje litso
Forfatter(e)Svetlana Aleksijevitsj
SpråkRussisk
Tilblivelse1983
Sjangerintervju
Utgitt1985
Originalutgave1985
Norsk utgave2014, basert på utgaven fra 2004
ForlagKagge Forlag
Oversetter(e)Alf B. Glad
Sider384

Krigen har intet kvinnelig ansikt (russisk: У войны не женское лицо, tr. U vojny ne zjenskoje litso) er en reportasjebok av den belarusiske, russiskspråklige journalisten og forfatteren Svetlana Aleksijevitsj, vinner av Nobelprisen i litteratur for 2015.

Under andre verdenskrig tjenestegjorde om lag én million kvinner i den røde armé i mange ulike stillinger. Mange av kvinnene deltok i kampene eller tjenestegjorde tett ved fronten. Boken består av korte og lengre utdrag fra intervjuer med hundretalls jenter og kvinner som kjempet på sovjetisk side mot den tyske invasjonen av Sovjetunionen. I motsetning til de fleste andre bøker om emnet har den ingen beskrivelser av slag og krigens forløp, men en rekke monologer av varierende lengde. Svetlana Aleksijevitsj møtte stor motstand fra sovjetmyndighetene da boken var ferdig, og manuskriptet hennes ble av den statlige sensurmyndigheten ansett som negativt for kommunistpartiet. Først etter tre års strev fikk hun i 1985 publisert en sensurert versjon. Boken ble solgt i over to millioner eksemplarer og var den første av en rekke bøker hvor forfatteren skildret «det røde mennesket» (mennesker i Sovjetunionen). En usensurert versjon ble først utgitt i 2004.

Boken er oversatt til omkring 30 språk og ble utgitt på norsk i 2014. En film produsert i flere deler mellom 1981 og 1984 er basert på samme materiale som boken. Det har også blitt satt opp flere teaterforestillinger med boken som grunnlag, og Sveriges Radio har sendt en dramatisert opplesning basert på boken.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Forarbeid[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig døde om lag 11 millioner sovjetiske soldater i kampene på østfronten,[1] og rundt 14 millioner sivile ble drept.[2] Det var ikke verneplikt for kvinner i Sovjetunionen.[3][4] Likevel tjenestegjorde om lag én million kvinner i Den røde armé, både bak fronten som bakere og kirurger, samt i kamp som skarpskyttere og piloter.[5] Det var også mange kvinner som deltok i partisangrupper (motstandsbevegelsen) i de tyskokkuperte områdene.[5] Etter andre verdenskrig ble de sovjetiske kvinnenes militære innsats dels glemt, dels fortiet, og stort sett var det kun mennenes innsats som ble kjent.[6]

Mange kvinner som hadde tjenestegjort ved fronten, ble også mistenkeliggjort og beskyldt for å ha opptrådt usømmelig med mennene. Noen fikk slengt etter seg at de var felthorer.[7][8] Samtidig ble krigen vanligvis fremstilt i et strategisk perspektiv, med manøvrering av store hærstyrker hit og dit, med enkeltmenneskers tap maskert av statistikk, og med statsstøttet hyldest av den heroiske seieren.[7][9][10] I et intervju Morgenbladet hadde med forfatteren i 2014 beskrev hun hvordan kvinnenes krig ble tatt fra dem, det som gjenstod var dels en mannlig versjon, og dels en versjon konstruert for å bygge opp under sovjetsystemet.[11]

Aleksijevitsj begynte arbeidet med boken mot slutten av 1970-årene.[6] Hun intervjuet hundrevis av kvinner på over 500 lydbåndopptak.[12] I stedet for regimets store beretning om krigen forsøkte hun – inspirert av Fjodor Dostojevskij – å fortelle om det lille mennesket. Det var en vinkling myndighetene sterkt mislikte.[13] Med familiebakgrunn fra Ukraina og Belarus hadde hun historier fra andre verdenskrig tett på:

I vår familie falt den ukrainske morfaren ved fronten, begravet et eller annet sted i ungarsk jord, mens den belarusiske farmoren døde av tyfus blant partisanene, to av hennes sønner tjenestegjorde i hæren og forsvant sporløst i de første krigsmånedene, av tre sønner var det én som kom tilbake. Min far. Elleve fjernere slektninger ble sammen med barna sine brent levende av tyskerne – noen i sitt hjem, noen i landsbykirken. Slik var det i alle familier. Hos alle.

Mennesket er større enn krigen (fra mine notater om denne boken), s. 10
En politisk kommissær snakker med kvinnelige skarpskyttere før de sendes til fronten, fotografi fra april 1943
Foto: V. Krasutskiy

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Forfatteren møtte motstand fra myndighetene da boken var ferdig; det tok henne tre år å få den utgitt.[11] Manuskriptet ble stemplet som influert av naturalismen, og det ble innvendt at det manglet stoff om Sovjetunionens kommunistiske partis ledende rolle.[14] I Minsk ble hun utsatt for en svertekampanje, ble beskyldt for landsforræderi og mistet stillingen i litteraturtidsskriftet Neman.[15] Ifølge forfatteren var det først etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten at det ble mulig å få boken utgitt.[11] Den første utgaven ble publisert i Sovjetunionen i sensurert versjon i 1985.[16][6] En engelsk versjon ble i 1988 utgitt av Progress Publishers i Moskva. Den usensurerte versjonen ble først utgitt i 2004.[5] Likevel var over to millioner eksemplarer av boken solgt ved slutten av 1980-årene.[17] Ingen av Svetlana Aleksijevitsjs bøker har vært for salg i Belarus siden Lukasjenko kom til makten i 1994.[15]

Det er så langt (2016) utgitt om lag 30 utgaver av boken Krigen har intet kvinnelig ansikt, blant dem flere på tysk.[16][18] Den første tyske utgaven ble publisert i Øst-Berlin av Henschel-Verlag som Der Krieg hat kein weibliches Gesicht i 1987.[15] Den tyske oversettelsen ga Aleksijevitsj et internasjonalt gjennombrudd.[12] Boken ble også gitt ut på tysk i Hamburg i 1989.[3] Boken ble utgitt på norsk i 2014.[10]

I innledningen til den usensurerte utgaven fra 2004 er det tatt med dialoger Svetlana Aleksijevitsj hadde med sensurmyndighetene i 1980-årene.[19] Blant beretningene som ble fjernet av sensuren, var én om en kvinne som ble tatt til fange under tilbaketrekningene i 1941, og der kvinnens følelse av å bli sviktet av sovjetmyndighetene gjøres tydelig. En annen historie som ble fjernet, var den om en kvinnelig sanitetssoldat som ble bedt av en døende soldat om å vise ham brystene. En tredje fortelling som ble strøket dreide seg om en kvinne som trodde hun i nattemørket reddet en hardt såret soldat fra å drukne, men etter mye slit fant ut at det var en halvdød stør hun hadde dratt på land fra elven.[20]

Blant stoffet forfatteren selv sensurerte bort til den første utgaven i 1985, var en historie om en gruppe soldater som var omringet. Den politiske kommissæren ba soldatene – stikk i strid med partilinjen – å leve videre, hvoretter han skjøt seg selv. En annen beretning var fra en kvinne som fulgte sovjetstyrkene helt til Berlin. Kvinnen kom tilbake med flere utmerkelser, men ble bedt av moren om å forlate landsbyen, for ellers ville ikke hennes yngre søstre bli gift. Nok en historie var om en kvinne som så en tyv på en buss. Tyven ble tatt av en offiser som straks brakk armen hans og kastet ham av bussen. Enda en historie som forfatteren fjernet, dreide seg om en kvinne som håpet at seieren skulle endre Sovjetunionen, men opplevde at etter fredsslutningen gikk transportene av hjemvendte krigsfanger rett til Gulag-fangeleirer.[21]

Bokens tittel er hentet fra den første linjen i Ales Adamovitsjs bok Krigen under takene.[22] Adamovitsj er en belarusisk forfatter som Svetlana Aleksijevitsj i boken erklærer seg inspirert av.[23] Krigen har intet kvinnelig ansikt inngår i Aleksijevitsjs bokprosjekt i fem bind, Utopiens stemmer – Historien om det røde mennesket.[5]

Innhold[rediger | rediger kilde]

Nadezjda Durova («kavalerijomfruen») kjempet som kavalerist under Napoleonskrigene, mot Frankrikes invasjon av Russland
Tre partisaner på vei til sin henrettelse i Minsk i Belarus i oktober 1941. Fra venstre, Kirill Trus, Maria «Masja» Bruskina (17 år) og Vladlen Sjtsjerbatsevitsj (16 år)

Bokens innledning på rundt 40 sider er basert på forfatteren Svetlana Aleksijevitsjs dagboknotater fra arbeidet med den. Notatene er dels fra 1980-årene, dels knyttet til den usensurerte utgaven utgitt i 2004. Hun beskriver utfordringen med å fortelle om krig på en annen måte enn den konvensjonelle (det vil si med store slag og dristige generaler). Hun forteller om hvordan kvinnene hun intervjuet, ble forsøkt ledet, av sine menn og myndighetene, men også av seg selv, til å følge den offisielt vedtatte historien om krigen. Forfatteren forklarer den møysommelige prosessen med å forsøke å finne tilbake til hvordan kvinnene tenkte den gang. Av en hel dags samtale gjenstår kanskje kun en setning som brukes i boken.[24]

Boken er etter innledningen tematisk oppdelt i 16 kapitler, med titler som «Dere får se å vokse litt, jentunger … dere er ennå grønne …», «Telefonrøret skyter ikke …» og «Mamma, hva er en pappa?». Forfatteren trekker blant annet linjer bakover til andre russiske forfattere om samme emne, som Aleksandr Pusjkins skrift om Nadezjda Durova – «kavalerijomfruen» som kjempet for Russland under Napoleonskrigene.[25]

Forfatteren intervjuet hundretalls kvinner som på ulike måter hadde deltatt i kampene på «østfronten», betegnelsen på frontlinjen skapt av Tysklands invasjon av Sovjetunionen.[8] I arbeidet med boken fikk forfatteren et stort tilfang av stoff. Hun forsøkte å velge i stoffet slik at ulike militære stillinger ble representert, og med tanke på at en baker og en fallskjermsoldat hadde ulike perspektiv på det som hadde skjedd.[19] Blant de kvinnene som ble intervjuet var sanitetssoldater, skarpskyttere, sjåfører, flymekanikere, sykepleiere, piloter, infanterisoldater, partisaner, luftvernartillerister, telefonoperatører, kirurger, kokker, sambandssoldater, stridsvognsbefal, ingeniører, skrivere og flygere. Nesten samtlige av intervjuobjektene hadde etter krigens slutt gått ut av tjeneste og begynt i sivile yrker.[7]

Svetlana Aleksijevitsj hevder at hun ikke skriver krigshistorie, men beretter om følelser og individet i krig.[26] Hun velger dels et kvinnelig perspektiv, og dels den enkelte soldatens perspektiv.[6] Boken gir ingen oversikt over krigens gang eller de enkelte slag, men er satt sammen av utdrag av intervjuer, alt fra noen sider til kun et par setninger.[7]

Ordre: oppstilling … Vi stilte opp etter høyde, jeg var den minste. Sjefen gikk og så. Han kom bort til meg: – Men hva er dette for Tommelise? Hva har du her å gjøre? Kanskje du skal dra hjem til mamma og vokse litt? Men jeg hadde ikke noen mamma mer … Mamma ble drept under et bombeangrep …

Polina Semjonovna Nozdratsjeva, sanitetsinstruktør, s. 64

Bokens mange monologer forteller om død som forekommer så ofte at de som overlever, synes å miste sine følelser, om årevis av mangel på mat og søvn, men også episoder av menneskelighet, både blant egne soldater og fra fienden.[26]

Tyskerne trakk seg tilbake, på ingenmannsland ble det liggende igjen en såret løytnant, artilleristen Kostja Khudov. Sanitetssoldater som forsøkte å bære han ut ble drept. To sanitetsschæfere krøp i vei (det var der jeg så slike for første gang), men de ble også drept. Og da tok jeg av meg pelsluen, reiste meg opp i full høyde og begynte å synge – først lavt, men så stadig høyere – yndlingssangen vår fra tiden før krigen: 'Jeg fulgte deg ut til heltedåd'. Det ble stille på begge sider – både på vår og på den tyske. Jeg gikk bort til Kostja, bøyde meg over ham, la han opp på pulken og begynte å trekke ham over til våre. Jeg gikk og tenkte selv: 'Bare ikke i ryggen, la dem heller skyte meg i hodet. Nå … nå … De siste øyeblikk i mitt liv … Nå! Lurer på om jeg vil føle smerte eller ikke? Jeg er så redd, mamma!' Men det lød ikke et eneste skudd …

Marija Petrovna Smirnova (Kukharskaja), sanitetsinstruktør, s. 103

Boken beskriver også trivielle episoder fra dagliglivet. Det oppstår problemer med å tilpasse uniformer sydd for menn, skammen over menstruasjon – eller når den uteblir, ønsket om å kunne pynte seg litt – om ikke annet å ha på øreringer mens en sover.[26]

Stalins terrorregime ligger som et bakteppe over tidsperioden forfatteren beskriver.[11] Utrenskningen av offiserskorpset med marskalk Mikhail Tukhatsjevskij i spissen omtales kritisk av en av de intervjuede. Stalins styre bidro med dette til å legge landet åpent for angrep fra Tyskland.[27][11] Blant de sivile ofrene for Stalin-styret var en ukrainsk pike, den eneste fra sin familie som overlevde Holodomor. Piken klarte seg lenge ved å spise hestemøkk, men døde i et slag et par dager senere. Hun hadde da rukket å betro de myndighetskritiske tankene sine til en kvinnelig medsoldat.[28]

Omtale[rediger | rediger kilde]

Internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Fotomontasje av medlemmer av en jødisk partisangruppe i Belarus, en kvinne og fire menn

Da boken første gang ble publisert i 1985, eksisterte fremdeles Sovjetunionen. På tross av at noe ble sensurert bort, ble boken allikevel av mange ansett som regimekritisk. Svetlana Aleksijevitsj ble av de sovjetiske myndighetene anklaget for «pasifisme» og en «uheroisk fremstilling av sovjetkvinnen».[29][26] Bokens fremstilling av krigens tapere – de tause, de svake og de lemlestede – passet ikke supermakten, ifølge kringkastingsselskapet ARD.[30] Mikhail Gorbatsjov, Sovjetunionens daværende leder, leste og roste boken da den kom ut i 1980-årene.[31]

New York Review of Books skrev: «Selv etter tretti år med kjønnsforskning i Europa og USA er den en merkesten i studiet av kvinnelige soldater.» (engelsk: «Even after thirty years of gender studies in Europe and the United States it remains a landmark in the study of female soldiers.»[32]

Professor Nina Khrusjtsjova (barnebarn av Nikita Khrusjtsjov) fremhevet bokens kvinnelige perspektiv på en historisk periode som tidligere kun ble formidlet av mannlige forfattere med fortellinger om menns erfaringer.[33] Omtalen i tyske Deutschlandfunk pekte på hvordan boken tok et oppgjør med mannlige Stereotyper og tabuer om krig.[34] Badische Zeitung skrev at boken viser menneskeligheten og brutaliteten som menneskets to sider fra et hittil ignorert perspektiv.[4] Die Welt beskrev forfatterens metode som «reportasjeroman» etter den russiske avantagardisten Sergej Tretjakov.[15] Danske Kristeligt Dagblad skrev at det var besynderlig og rørende at så mange av kvinnene beholdt og utviklet sin medfølelse på tross av den umenneskelige virkeligheten rundt dem.[35]

Boken ble utgitt i en ny oversettelse på engelsk i 2017. I Financial Times fikk den en omfattende og hederlig omtale, men anmelderen var kritisk til at de kvinnelige soldatene i boken ble fremstilt som frivillige, da det store flertall fikk innkallingsordre og måtte melde seg. Den manglende omtalen av seksuell trakassering ble og kritisk nevnt, ifølge anmelderen var det svært vanlig.[36]

Jeg synes synd på de som vil lese denne boken, og på de som ikke vil lese den.

En krigsveterans kommentar i brev til forfatteren[36]

Norge[rediger | rediger kilde]

Astrid Fosvold i Vårt Land viste til forfatterens uttrykte mistenksomhet overfor å formidle smertefulle erfaringer med kunstneriske virkemidler; Fosvold mente at fortellermåten var et kunstnerisk virkemiddel så godt som noe.[37] I Knut Hoems omtale av boken for NRK ble detaljrikdommen i noen av fortellingene vurdert å være på høyde med de store russiske klassikerne.[19] Olaf Haagensen skrev i tidsskriftet Vagant om parallellene mellom forfatterens metode og den franske filmskaperen Claude Lanzmanns arbeid med filmen Shoah om Holocaust.[7]

Russlandsforskeren Åsne Ø. Høgetveit stilte spørsmål ved Aleksijevitsjs fokus på kjønn og mente at mange av mennene som kjempet, også følte seg på siden av den offisielle, friserte historien om kampen mot tyskerne.[38]

Lyrikeren Jo Eggen imøtegikk Aleksijevitsjs påstand om at de sovjetiske kvinnenes krigsinnsats var glemt; Eggen viste til professor Anna Krylovas bok Soviet Women in Combat og mente påstanden om glemsel passet inn i en fortelling om dagens Russland som en fortsettelse av «Ondskapens sovjetimperium».[39] Forfatteren Kjartan Fløgstad drøftet boken i en lengre artikkel i Morgenbladet.[40] Han mente det mest påfallende ved boken var at «forfattaren hevdar at hovudpersonane ber på eit unemneleg mysterium. Eit endå større mysterium er det at ein forfattar som Aleksijevtisj ikkje vil finna ut kva som er drivkreftene bak heltemotet deira.» Fløgstad hevdet at «den sosiale mobiliseringa som blei utløyst av den russiske revolusjonen, sette fri eit djupt reservoar av ung offervilje og talent, både åndeleg og fysisk», men at «Den ideologiske brodden i bøkene hennar gjer at ho ikkje kunne snakka med hovudpersonane sine om Stalin og Sibir.»[40]

Film, teater og radio[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: U vojny ne zjenskoje litso (film)

Samtidig som Aleksejevitsj intervjuet kvinner om hvordan krigen var, arbeidet hun sammen med Viktar Dasjuk om å lage en film over samme tema. Filmen ble sluppet ut i syv deler fra 1981 til 1984. Den bygget på samme grunnlag som boken: De flere hundretalls kvinner Aleksejevitsj intervjuet om deres innsats under andre verdenskrig.[41] Hele filmen er i svart-hvitt, med filmklipp fra andre verdenskrig, i tillegg til selve intervjuene med kvinnene. En av delene ble vist ved dokumentarfilmfestivalen i Leipzig i 1983 og vant en av førsteprisene, noe som skal ha vært en dristig tildeling i DDR. Filmen ble også tildelt Sovjetunionens statspris i 1985.[12]

I 1985 satte Taganka-teateret i Moskva opp et stykke basert på boken. Regi var ved Anatolij Efros, musikk ved Boulat Okoudjava og scenografi ved Dmitrij Krymov. Samme år ble et teaterstykke basert på boken satt opp ved et teater i Omsk.[42] Boken ble også satt opp som et to timer langt teaterstykke i Düsseldorf i Tyskland i 2012, Tomasz Śpiewak og Michał Borczuch bearbeidet boken for scenen.[43] I Sverige ble en tilpasset versjon – dramatisert lesning – arrangert på det svenske nasjonalteateret Dramaten våren 2015.[44] Samme år ble en dramatisert lesning i to deler sendt av Sveriges Radio, Drama i P1.[45]

Priser[rediger | rediger kilde]

Svetlana Aleksijevitsj har mottatt flere priser for boken, blant annet:

  • Litteraturprisen til Sovjetunionens forfatterunion (Литературная премия имени Николая Островского Союза писателей СССР) (1984)[46]
  • Oktjabr-prisen (1984)[46]
  • Litteraturprisen til Sovjetunionens forfatterunion (Литературная премия имени Константина Федина Союза писателей СССР) (1985)[46]
  • Lenins komsomol-pris (Премия Ленинского комсомола) (1986)[46]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Davies, Norman (2007) [2006]. Europa i krig [No Simple Victory]. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 39. ISBN 978-82-05-38330-2. 
  2. ^ Davies, Norman (2007) [2006]. Europa i krig [No Simple Victory]. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. s. 381–384. ISBN 978-82-05-38330-2. 
  3. ^ a b «ak 481: Frauen in der Roten Armee». www.akweb.de. Arkivert fra originalen 25. september 2016. Besøkt 30. juli 2016. 
  4. ^ a b «70. Jahrestag des Überfalls Hitlerdeutschland auf die Sowjetunion». Badische Zeitung. 21. juni 2011. 
  5. ^ a b c d «Kriget har inget kvinnligt ansikte. Utopins röster Kriget enligt kvinnorna». Svenska Dagbladet. 10. oktober 2012. 
  6. ^ a b c d Jørgensen, Sten Inge (14. juli 2014). «Bokanmeldelse: Svetlana Aleksijevitsj: «Krigen har intet kvinnelig ansikt»». Verdens Gang. 
  7. ^ a b c d e Olaf Haagensen (26. januar 2015). «I krig og kjærlighet». Vagant. 
  8. ^ a b Fröberg Idling, Peter (7. desember 2013). «Bak utopien». Klassekampen. 
  9. ^ Bateson, Ian (9. oktober 2015). «What Makes This Nobel Laureate So Frightening?». Russia!. Arkivert fra originalen 8. april 2016. Besøkt 9. juli 2016. 
  10. ^ a b Ida Karine Gullvik (Februar 2015). «Svetlana Aleksijevitsj: Krigen har intet kvinnelig ansikt». Nordisk Østforum (02/2015). 
  11. ^ a b c d e Midttun, Lasse (28. mai 2014). «Hva et menneske kan tåle». Morgenbladet. 
  12. ^ a b c «Die Stimmensammlerin». Wiener Zeitung. 8. oktober 2015. Arkivert fra originalen 30. mai 2016. Besøkt 28. juli 2016. 
  13. ^ Aleksijevitsj 2014, s. 1-41.
  14. ^ Aleksijevitsj 2014, s. 25.
  15. ^ a b c d Gröschner, Annett (8. oktober 2015). «Die tausend Stimmen der Swetlana Alexijewitsch». Die Welt. 
  16. ^ a b Liste over utgivelser Arkivert 6. juli 2016 hos Wayback Machine., fra forfatterens nettsted (engelsk) Besøkt 10. juli 2016.
  17. ^ Карпов, Евгений (8. oktober 2015). «Светлана Алексиевич получила Нобелевскую премию по литературе - первую в истории Беларуси» (russisk). Tut.By. Arkivert fra originalen 9. oktober 2015. Besøkt 10. juli 2016. 
  18. ^ «Im Reich des roten Menschen». Tagesspiegel. 12. oktober 2013. Besøkt 30. juli 2016. 
  19. ^ a b c Hoem, Knut (27. mai 2015). «Krigshistorie med fletter». NRK. 
  20. ^ Aleksijevitsj 2014, s. 29-30.
  21. ^ Aleksijevitsj 2014, s. 36-40.
  22. ^ Сивакова, Н.А. (2011). Функции заглавий в повествовательной структуре документальных произведений С. Алексиевич (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 10. juli 2016. «Заглавие первой книги «У войны — не женское лицо…» — цитата из романа А. Адамовича Война под крышами: «У войны не женское лицо. Но ничто на этой войне не запомнилось больше, резче, страшнее и прекраснее, чем лица наших матерей».» 
  23. ^ Aleksijevitsj 2014, s. 11.
  24. ^ Aleksijevitsj 2014, s. 14.
  25. ^ Aleksijevitsj 2014, s. 60.
  26. ^ a b c d Markwick, Roger (16. oktober 2015). «Svetlana Aleksievich – chronicler of the Soviet Union’s ‘unknown face’». Sydney Review of Books. 
  27. ^ Aleksijevitsj 2014, s. 372.
  28. ^ Aleksijevitsj 2014, s. 24-25.
  29. ^ Evans, Julian (9. oktober 2015). «Svetlana Alexievich's Nobel win sends a stern message to Putin». The Telegraph. 
  30. ^ «Chronistin der Realität». tagesschau.de (ARD). 8. oktober 2015. 
  31. ^ Donadio, Rachel (20. mai 2016). «Svetlana Alexievich, Nobel Laureate of Russian Misery, Has an English-Language Milestone». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 30. juli 2016. 
  32. ^ Snyder, Timothy (12. oktober 2015). «Svetlana Alexievich: The Truth in Many Voices». The New York Review of Books. Besøkt 30. juli 2016. 
  33. ^ Khrushcheva, Nina (26. oktober 2015). «The enlightening power of a woman’s voice». The Globe And Mail. 
  34. ^ Karla Hielscher (28. oktober 2004). «Schrecken der Schlachten». Deutschlandfunk. Besøkt 12. juli 2016. 
  35. ^ Skriver, Svend (31. oktober 2015). «Krigen har et kvindeligt ansigt - vi har bare ikke set det før nu». Kristeligt Dagblad. 
  36. ^ a b FTWeekend, Life & Arts, 22. juli 2017, s. 8
  37. ^ Fosvold, Astrid (12. august 2014). «Svetlana Aleksijevitsj gir krigen et kvinnelig ansikt». Vårt land. s. 28-29. 
  38. ^ Åsne Ø. Høgetveit (12. oktober 2015). «Finst eigentleg den kvinnelege krigen til Svetlana Aleksijevitsj?». forskning.no. Besøkt 10. juli 2016. 
  39. ^ Eggen, Jo (11. april 2015). «Sovjetmennesket og...». Dagsavisen. s. 32-33. 
  40. ^ a b Fløgstad, Kjartan (29. januar 2016). «Stalins barn». Morgenbladet. s. 49-51. 
  41. ^ «Der Krieg hat kein weibliches Gesicht (Film)». state.gift. Arkivert fra originalen 17. august 2016. Besøkt 10. juli 2016. 
  42. ^ «Theatre, Film & Television». Forfatterens offisielle nettsted. Arkivert fra originalen 13. april 2016. Besøkt 14. juni 2016. 
  43. ^ Sarah Heppekausen (21. desember 2012). «Seele statt Siege». nachtkritik.de. Arkivert fra originalen 19. september 2016. Besøkt 11. juli 2016. 
  44. ^ «SVETLANA ALEKSIJEVITJS KRIGET HAR INGET KVINNLIGT ANSIKTE PÅ DRAMATEN». dramaten.se. 11. mars 2015. Arkivert fra originalen 20. september 2016. Besøkt 24. juli 2016. 
  45. ^ «Kriget har inget kvinnligt ansikte av Svetlana Aleksijevitj - Del 1 av 2». Sveriges Radio. 20. oktober 2015. Besøkt 24. juli 2016. 
  46. ^ a b c d Tsjuprinin, Sergej (2008). Русская литература сегодня: Зарубежье. Moskva: Время. ISBN 978-5-9691-0292-7. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Krigen_har_intet_kvinnelig_ansikt&oldid=23731410»