Gabriel García Márquez

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Gabriel García Márquez
Gabriel Garcia Marquez.jpg
Født 6. mars 1927
Aracataca
Død 17. april 2014 (87 år)
Papu
Ektefelle Mercedes Barcha Pardo
Barn Rodrigo García
Nasjonalitet Colombia
Medlem av Akademie der Künste der DDR
Utmerkelser Neustadtprisen, Nobelprisen i litteratur, Æresordnen, Æreslegionen, Rómulo Gallegos pris
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1982

Gabriel García Márquez (født 6. mars 1927 i Aracataca i Colombia, død 17. april 2014 i Mexico by[1]) var en colombiansk forfatter, journalist og vinner av Nobelprisen i litteratur 1982.

Han er særlig kjent for sine bøker Hundre års ensomhet (1967), Beretningen om et varslet mord (1981) og Kjærlighet i koleraens tid (1985).

Garcías Márquez romaner er preget av et betagende og fargerikt språk og en handling som tidvis oppviser den litterære sjanger magisk realisme. Forfatteren bruker små søramerikanske (særlig colombianske) landsbysamfunn for å fortelle allmenngyldige sannheter om menneskenaturen og fremveksten av den moderne sivilisasjon.

De fleste av hans bøker er oversatt til norsk.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Som trettenåring kom García Márquez til hovedstaden Bogotá for å gå på skole. Alene i storbyen fant han trøst i verdenslitteraturen. Etter at han var begynt å studere jus ved universitetet kom han i kontakt med de modernistiske dikterne i gruppen Piedra y cielo. Møtet fikk ham til å oppgi jusstudiene for å vie seg til journalistikk og forfatterskap.

Sin første bok, La hojarasca (1955), gav han ut på eget forlag. Den fikk ingen nevneverdig mottakelse, og det gjorde heller ikke de påfølgende. García Márquez arbeidet nå i den ansette dagsavisen El Espectador, og han slo ikke gjennom som skjønnlitterær forfatter før i 1967 da Hundre års ensomhet (Cien años de soledad) utkom.

På 1950- og 60-tallet arbeidet García Márquez som utenrikskorrespondent. Fra 1955 var han El Espectadors utsendte i Paris, og der ble han brått arbeidsløs da den colombianske diktatoren Rojas Pinilla la ned avisen. Etter et mellomspill i Venezuela kom han tilbake til Bogotá i 1959 og begynte å arbeide for det revolusjonære kubanske nyhetsbyrået Prensa Latina. I 1961 ble han Prensa Latinas korrespondent i New York, og senere fikk han samme stilling i Mexico. Han sluttet som journalist for å vie seg fullt og helt til skjønnlitteraturen, men han forble tro mot det kubanske regimet og ble med tiden en personlig venn av diktator Fidel Castro. Ved sin død bodde han i Mexico by, men han hadde boliger også i Cartagena de Indias og Paris. I Havanna stod det også en villa til hans disposisjon.

Han var gift med Mercedes Barcha Pardo og far til filmregissøren Rodrigo García. Gabriel García Márquez hadde livet ut en stor interesse for film. Han skrev flere filmmanus og støttet et kubansk institutt som utdannet filmregissører.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Gabriel García Márquez signerer en bok

Gabriel García Márquez har fortalt om hvilken stor rolle huset der han bodde sine første åtte år har spilt for hans forfatterskap. Hjemmet ble bebodd ikke bare av besteforeldrene på morssiden og andre sterke personligheter, men også av de døde forfedrene som mormoren hørte og så. Morfaren var en pensjonert oberst fra den colombianske borgerkrigen, og han som kan gjenkjennes i flere av bøkene, for eksempel i El coronel no tiene quien le escriba (Ingen skriver til obersten). Barndomshjemet og dets rike persongalleri dannet forelegg for romanen Hundre års ensomhet. Forfatterens bøker og noveller utspiller seg med få unntak i Colombia, ikke minst i dets karibiske kystlandskap.

Det blir ofte sagt om García Márquez' forfatterskap at det tilhører sjangeren magisk realisme. For hans del bygger denne karakteristikken på at fortellingene hans ofte består av en blanding av realisme og overnaturlige fenomener, noe som gir dem en sterkt poetisk og stundom bisarr karakter. Hans skjønnlitterære verk speiler sjelden eller aldri hans politiske engasjement, muligens med unntak av El General en su laberinto (Generalen i sin labyrint), som handler om Bolívars sykdom og død, og El otoño del patriarca (Patriarkens høst), som beskriver en aldrende diktator som går seg vill i palassets korridorer og sinnets irrganger.

Debutromanen[rediger | rediger kilde]

Debutromanen Virvlende løv (1955) er fortellingen om en gammel oberst (som bærer likhetstrekk til García Márquez morfar) som forsøker å få i stand en verdig kristen begravelse av en upopulær fransk lege, noe han bare støttes i av sin datter og dattersønn. Hele handlingen utspiller seg i et og samme rom i løpet av en halvtime og gir blant annet gjennom en indre monolog barnets perspektiv på dets første opplevelse av døden.

Gjennombruddet[rediger | rediger kilde]

Det store gjennombruddet kom med Hundre års ensomhet (1967) som med magisk realisme er en slektskrønike over syv generasjoner av familien Buendía. Liksom de fleste av García Márquez' fortellinger utspiller den seg i den fiktive landsbyen Macondo. Boken ble García Márquez' internasjonale gjennombrudd og ble den tyngstveiende grunn til at han senere ble tildelt nobelprisen i litteratur.

Senere bøker[rediger | rediger kilde]

Patriarkens høst (1975) er en skildring av en aldrende diktator i et ikke navngitt land. García Márquez hadde flere virkelige forbilder til skildringen av hovedpersonens ensomhet, desperasjon og hensynsløshet for å holde på makten da han skrev romanen. Den er skrevet på et komplekst språk med lange setninger og en oppstykket kronologi.

Beretningen om et varslet mord (1981) handler om et mord i Macondo. Fortellingen er original, blant annet ettersom hendelseforløpet nøstes opp baklengs og slutter med selve mordet.

Gabriel García Márquez 1984.

Kjærlighet i koleraens tid (1985) er en mer tradisjonell kjærlighetsroman der handlingen sammenfaller med en koleraepidemi.

Generalen i sin labyrint (1989) er en roman som med dokumentære innslag skildrer Simon Bolívars siste tid med tilbakeblikk på hans liv. Romanen har visse likheter med Patriarkens høst og García Márquez ville med boken gi et mer nyansert bilde av den heroiserte frihetshelten Bolívar.

I 2002 utga García Márquez den første del av sine memoarer, Leve, for å fortelle (Vivir para contarla). I 2004 ga han ut en ny roman, Alle mine triste horer (Memoria de mis putas tristes).[2]

Nobelpris[rediger | rediger kilde]

I 1982 mottok García Márquez nobelprisen i litteratur med motiveringen «för hans romaner och noveller där det fantastiska och det realistiska förenas i en rikt sammansatt diktvärld, som speglar en kontinents liv och konflikter». Han var den første colombianer og den fjerde latinamerikaner som ble tildelt denne pris. I sitt nobelforedrag Latinamerikas ensomhet talte García Marquez blant annet om hvordan europeisk kolonialisme har påvirket de latinamerikanske landenes kultur og konflikter.

Film[rediger | rediger kilde]

García Marquez har også skrevet manus til flere filmer. Flere av hans romaner og noveller har blitt filmatisert. I 1987 laget den italienske regissøren Francesco Rosi film av Beretningen om et varslet mord, og i 2007 ble det film av Kjærlighet i koleraens tid, regissert av Mike Newell. Flere av hans fortellinger har også blitt til film i Mexico.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Om Garcia Marquez[rediger | rediger kilde]

Filmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Author Gabriel Garcia Marquez dies», BBC News, 17. april 2014.
  2. ^ Straume, Anne Cathrine. «Anmeldelse: Alle mine triste horer». NRK. Besøkt 16. januar 2017. 
  3. ^ García Márquez, Gabriel; Mendoza, Plinio Apuleyo; Risvik, Kjell (1983). Lukten av guavafrukt: samtaler med Gabriel García Márquez. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205143145.