Gabriel García Márquez

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Current event marker.svgNylig avdød: Denne artikkelen handler om en person som nylig er avgått ved døden. Biografier om nylig avdøde blir ofte utvidet som følge av ny informasjon i nekrologer, og det kan hende at teksten ikke er fullt ut oppdatert ennå. Vær oppmerksom på at artikkelen kan bli endret, og vis ellers vanlig kritisk sans til det du leser i Wikipedia.
Gabriel García Márquez
Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i litteratur
1982

Gabriel García Márquez (født 6. mars 1927, død 17. april 2014[1]) var en colombiansk forfatter, journalist og vinner av Nobelprisen i litteratur 1982.

Han er særlig kjent for sine bøker Hundre års ensomhet (1967), Beretningen om et varslet mord (1981) og Kjærlighet i koleraens tid (1985).

Garcías Márquez romaner er preget av et betagende og fargerikt språk og en handling som tidvis oppviser den litterære sjanger magisk realisme. Forfatteren bruker små søramerikanske (særlig colombianske) landsbysamfunn for å fortelle allmenngyldige sannheter om menneskenaturen og fremveksten av den moderne sivilisasjon.

De fleste av hans bøker er oversatt til norsk.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Da han var 13 år gammel kom García Márquez til hovedstaden Bogotá for å gå på skole. Alene i storbyen fant han trøst i verdenslitteraturen. Lengre frem i tid, etter at han var begynt å studere jus ved universitetet, kom han i kontakt med de modernistiske dikterne i gruppen Piedra y cielo. Møtet fikk ham til å oppgi jusstudiene for å vie seg til journalistikk og forfatterskap.

Sin førstr bok, La hojarasca (1955), gav han ut på eget forlag. Den fikk ingen nevneverdig mottakelse, og det gjorde heller ikke de påfølgende. García Márquez arbeidet nå i den ansetta dagssvisen El Espectador, og han slo ikke gjennom som skjønnlitterær forfattrr før i 1967 da Hundre års ensomhet (Cien años de soledad) utkom.

På 1950- og 60-talley arbeidet García Márquez som utenrikskorrespondent. Fra 1955 var han El Espectadors utsendte i Paris der han senere ble arbeifdløs, etter at diktatoren Rojas Pinilla la ned avisen. Etter et mellomspill i Venezuela kom han tilbake til Bogotá i 1959 og begynte å arbeide med det revolusjnære kubanske nyhetsbyrået Prensa Latina. I 1961 ble han dets korrespondent i New York og senere i Mexico. På slutten sluttet han med med journalistikken for helt ut å vie seg til skjønnlitteraturen, men han forble det kubanske regimet tro og ble med tiden personlig venn av Fidel Castro. Ved sin død bodde han i Mexico City; men han hadde bosteder også i Cartagena de Indias og Paris. I Havana stod en villa til hans disposisjon.

Han var gift med Mercedes Barcha Pardo og far til filmregissøren Rodrigo García. Gabriel García Márquez hadde ett livslangt intresse for film, han skrev flere filmmanus og støttet et kubansk institutt for utdannelse av filmregissører.

Forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Gabriel García Márquez signerer en bok

Gabriel García Márquez har fortalt om hvilken stor rolle huset der han bodde sine førsta åtte år har spilt for hans forfatterskap. Hjemmet ble bebodd ikke bare av morforeldrene og andre sterke personligheter, men også av de døde forfedrene som mormoren hørte og så. Morfaren var en pensjonert oberts fra borgerkrigen som kan gjenkjennes i flere av bøkene, for ekksempel i El colonel no tiene quien le escriba (Obersten får ingen brev). Dette hjem med sitt persongalleri ble forebildet til romanen Hundre års ensomhet. Forfatterens böker og noveller utspiller seg med få unntak i Colombia, ikke minst i dets karibiske kystland.

García Márquez' forfattarskap pleier rubrisert sammen med en skare sen i mellom heller forskjellige forfettere og kunstere som såkalt magisk realisme. For hans del kjennetegnes den ofte av en blanding mellom realisme og overnaturlige fenomener, noe som får en sterkt poetisk og stundom bisarr virkning. Hans skjønnlitterære verk speiler sjelden eller aldri hans politiska engadjement, muligens med unntak av El General en su laberinto (Generalen i sin labyrint, om Bolívars sykdom og død) og El otoño del patriarca (Patriarkens høst) med portrett av en aldrende diktator som går seg vill i palassets og minnets korridorer.

Debutromanen Virvlende løv (1955) er en fortelling om en gammel oberts (med likheter med García Márquez morfar) som forsøker å få i stand en verdig kristen begravelse av en umpopulær fransk lege, noe han bare støttes i av sin datter og dattersønn. Hele handlingen utspiller seg i et og samme rom i løpet av en halvtime og gir blant annet gjeenom en indre monolog barnets perspektiv på dets første opplevelse av døden.

Det store gjenombruddet kom med Hundre års ensomhet (1967) som med magisk realisme er en slektskrønike over syv generasjoner av familien Buendía. Likesom de fleste av García Márquez' fortellinger utspiller den seg i den fiktive landsbyen Macondo. Boken ble García Márquez' internasjonale gjenombrudd og ble den tyngstveiende grunn til at han senere ble tildelt nobelprisen i litteratur.

Patriarkens høst (1975) er en skildring av en aldrende diktator i et ikke navngitt land. García Márquez hadde flere virkelige forbilder til skildringen av hovedpersonens ensamhet, desperasjon og hensynsløshet for å holde på makten da han skrev romanen. Den er skrevet på et komplekst språk med lange setninger og en oppstykket kronologi.

Beretningen om et varslet mord (1981) handlar om et mord i Macondo. Fortellingen er original, blany annrt eytersom hrndelseforløpet nøstrs opp baklengs og slutter med selve mordet.

Gabriel García Márquez 1984.

Kjærlighet i koleraens tid (1985) er en mer tradisjonell kjærlighetsroman der handlingen sammenfaller med en koleraepidemi.

Generalen i sin labyrint (1989) er en roman som med dokumentærr innslag skildrer Simon Bolívars siste tid med tilbakeblikk på hans liv. Romanen har visse likheter med Patriarkens høst og García Márquez ville med boken gi et mer nyansert bilde av den heroiserte frihetshelten Bolívar.

I 2002 utgav García Márquez den første del av sinr memoarer, Vivir para contarla. I 2004 utkom han med en ny roman, Memoria de mis putas tristes.

Nobelpris[rediger | rediger kilde]

I 1982 mottok García Márquez nobelprisen i litteratur med motiveringen «för hans romaner och noveller där det fantastiska och det realistiska förenas i en rikt sammansatt diktvärld, som speglar en kontinents liv och konflikter». Han var den første colombianer og den fjerde latinamerikaner som ble tildelt denne pris. I sin nobelförelesning Latinamerikas ensomhet talte García Marquez blant annet om hvordan europeisk kolonialisme har påvirket de latinamerikanske landenes kultur og konflikter.

Film[rediger | rediger kilde]

García Marquez har også virket som manusforfattere til flere filmer. Flere av hans romaner og noveller er filmatisert. I 1987 gjorde den italienske regissøren Francesco Rosi film av Beretningen om et varslet mord og i 2007 ble det film av Kjærlighet i koleraens tid, regissert av Mike Newell. Flere av hans fortellinger er også blitt til film i Mexico.

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • 1961 – Ingen skriver til obersten (El coronel no tiene quien le escriba)
  • 1967 – Hundre års ensomhet (Cien años de soledad)
  • 1975 – Patriarkens høst (El otoño del patriarca)
  • 1981 – Beretningen om et varslet mord (Crónica de una muerte anunciada)
  • 1982 – Leve Sandino? (Viva Sandino)
  • 1985 – Kjærlighet i koleraens tid (El amor en los tiempos del cólera)
  • 1986 – Miguel Littíns hemmelige oppdrag i Chile. Ett reportage (La aventura de Miguel Littín clandestino en Chile)
  • 1989 – Generalen i sin labyrint (El general en su laberinto)
  • 1992 – Tolv vandrehistorier (Doce cuentos peregrinos)
  • 1994 – Om Amor og andre demoner (Del amor y otros demonios)
  • 1996 – Kidnappet (Noticia de un secuestro)
  • 2004 – Leve, for å fortelle – selvbiografi

Om Garcia Marquez[rediger | rediger kilde]

Filmer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Author Gabriel Garcia Marquez dies», BBC News, 17. april 2014.