Aleksandr Lukasjenko

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Aleksandr Lukasjenko
А.Р.Лукашэнка (выразка).jpg
Født30. august 1954 (63 år)
Kopys
Ektefelle Galina Lukasjenko
Barn Mikalaj Lukasjenko, Viktar Lukasjenko, Dzmitryj Lukasjenko
Utdannet ved Mahiljows statlige universitet Arkadzia Kuljasjova, Det hviterussiske landbruksakademiet
Yrke Politiker, lærer, samfunnsøkonom, historiker
Parti Sovjetunionens kommunistiske parti
NasjonalitetSovjetunionen, Hviterussland
Livssynateisme
Utmerkelser
17 oppføringer
Frigjørerens orden, José Marti-ordenen, Den hellige storhertugen Dmitrij Donskojs orden, Sankt Vladimirs orden, Francisco de Mirandas orden, Ig Nobelprisen, Sankt Sava-ordenen, 2. klasse av Fedrelandets fortjenstorden, Æresborger av Jerevan, Medalje ved Moskvas 850-årsjubileum, Republikkens orden, Aleksander Nevskij-ordenen, 1. klasse av Sergij Radonezjskij-ordenen, Republikken Serbias orden, Heydar Aliyevordenen, Q4336018, Q29043640

Aleksandr Grigorjevitsj Lukasjenko (hviterussisk: Аляксандр Рыгоравіч Лукашэнка, [alʲaˈksandr rɨˈɣoravʲɪtʃ ɫukaˈʂɛnka] – Aljaksandr Ryhoravitsj Lukasjenka, russisk: Александр Григорьевич Лукашенко) (født 30. august 1954) er en hviterussisk politiker som har vært president i Hviterussland siden 20. juli 1994.

Før Lukasjenko startet i politikken arbeidet han som direktør i et statseid jordbrukkollektiv. Under Lukasjenkos styre har Hviterussland blitt en stat som bryter med internasjonal rett og er kjent for grove brudd på menneskerettighetene.[1] Så langt har Hviterussland med Lukasjenko som president aldri gjennomført et demokratisk valg godkjent av internasjonale observatører.[2]

Lukasjenko er kjent som Europas siste diktator for sin systematiske undertrykkelse av all politisk opposisjon.[3] Aleksandr Lukasjenko og en rekke andre representanter for hans regime er gjenstand for personlige sanksjoner i Den europeiske union.[4][5] Selv har Lukasjenko uttalt at «det er bedre å være diktator enn å være homo».[6]

Barndom og karriere (1954–1994)[rediger | rediger kilde]

Lukasjenko ble født 30. august 1954 i Kopys i provinsen Vitsiebsk voblasts som var en del av Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikken. Bestefaren til Lukasjenko, Trofym Lukasjenko ble født i Sumy oblast, som ligger i Ukraina. Lukasjenko vokste opp uten at faren var til stede, dette førte til at han ble mobbet av skolekamerater for å ha en mor som ikke var gift. Han ble uteksaminert fra det Pedagogiske institutt i Mahiljoŭ i 1975 og fra det hviterussiske jordbruksakademiet i 1985.

Han tjenestegjorde som grensevakt fra 1975 til 1977, og i den sovjetiske hæren fra 1980 til 1982. Mellom 1977 og 1978 ledet Lukasjenko en avdeling av Komsomol i Mahiljoŭ. Da han tjenestegjorde i den sovjetiske hæren, ble Lukasjenko offiser i den 120. motoriserte infanteridivisjon, som var stasjonert i Minsk. Etter at han forlot militæret, ble han nestformann i et kollektivbruk i 1982 og i 1985. Han ble forfremmet som visedirektør i det statseide kollektivbruke Gorodets og byggevarefabrikken i Sjklov-distriktet.

I 1990 ble Lukasjenko valgt som nestleder i den hviterussiske republikken. Han var den eneste representanten i det hviterussiske parlamentet som stemte imot ratifiseringen av Minsk-avtalen i desember 1991, som oppløste Sovjetunionen og førte til Samveldet av uavhengige stater.

Grafisk fremstilling av Lukasjenkos velgerstøtte ved første valgomgang ved presidentvalget i 1994

Etter å ha fått et rykte som en veltalende motstander av korrupsjon, ble Lukasjenko valgt i 1993 til å styre antikorrupsjons-komiteen i det hviterussiske parlamentet.[7] Senere det samme året beskyldte han 70 høytstående embetsmenn, også Stanislav Sjusjkevitsj, for korrupsjon og tyveri fra statskassen til personlige formål. Ordstyreren i parlamentet, Sjusjkevitsj, tapte etter et mistillitsvotum og gikk av. Noen tror de vage tiltalene indikerte at de kun var et påskudd for å fjerne Sjusjkevitsj som hadde blitt stadig mer upopulær blant den konservative majoriteten i parlamentet.

En ny hviterussisk grunnlov som ble vedtatt tidlig i 1994, banet vei for det første demokratiske valget i juli. Til valget stilte seks kandidater. Blant dem var Lukasjenko, som stilte til valg med en populistisk agenda som gikk ut på å overvinne mafiaen. Sjusjkevitsj og Vjatsjeslav Kebitsj stilte også til valg, hvorav sistnevnte var storfavoritt. Lukasjenko vant med 45,1 prosent av stemmene, mens Kebitsj fikk 17,4 prosent. Zjanon Paznjak 12,9 prosent, og Sjusjkevitsj 9,9 prosent av stemmene.[8] Lukasjenko vant andrerunden av valget i juli med 80,1 prosent av stemmene.[9] Kort tid etter at han var innsatt som president i Hviterussland, henvendte han seg til Statsdumaen i Den russiske føderasjon i Moskva og foreslo en ny union av slaviske stater. Samarbeidet kulminerte i opprettelsen av Unionsstaten Russland og Hviterussland i 1999.[10]

Hviterusslands president[rediger | rediger kilde]

Første periode (1994–2001)[rediger | rediger kilde]

En av de første avstemningene under Lukasjenko skjedde i mai 1995. Ikke bare ble landets nasjonale symboler endret, men Lukasjenko ble også gitt retten til å oppløse parlamentet. Sommeren 1996 signerte 70 av 199 representanter et forslag om å stille Lukasjenko for riksrett på bakgrunn av at han hadde brutt med grunnloven.[11] Like etter, 24. november 1996, ble det holdt en folkeavstemning hvor fire spørsmål var fra Lukasjenko, og tre fra en gruppe parlamentsmedlemmer. Forslagene ble godkjent, men møtte både internasjonal og indre fordømmelse. 25. november ble det annonsert at 70,5 prosent av stemmene av en valgdeltakelse på 84 prosent, hadde samtykket til en endret grunnlov, som i stor grad økte Lukasjenkos makt. USA og EU på den andre siden, nektet å akseptere legitimiteten av folkeavstemningen.[12]

Etter folkeavstemningen kalte Lukasjenko inn til et nytt parlamentarisk møte for de medlemmene av parlamentet som var lojale mot ham. Tolv varamedlemmer trakk sin signatur fra den anklagende protesten, noe som førte til at kun 40 varamedlemmer fra det gamle parlamentet sto igjen. Disse hadde svært begrensede muligheter til å samles, siden administrasjonen stengte parlamentsbygningen «for oppussning». I en periode anså EU og Europarådet restene av det gamle parlamentet som landets lovlige nasjonalforsamling.[13] Vinteren 1998 stoppet den russiske sentralbanken handelen med den hviterussiske rubelen, noe som førte til at den hviterussiske valutaen kollapset. Lukasjenko svarte ved å ta kontroll over Hviterusslands nasjonalbank, sparke hele lederskapet og legge skylden på Vesten for det som skjedde.[14]

Lukasjenko og Putin sammen med Leonid Kutsjma i Slavianski Bazaar i Vitebsk i 2001

Lukasjenko beskyldte utenlandske regjeringer for konspirasjon mot ham, og i april 1998 utviste han ambassadører fra Drazdykomplekset nær Minsk. I stedet tilbød ham dem plass i en annen bygning. Drazdy-konflikten førte til internasjonal fordømmelse, og resulterte i at Lukasjenko fikk innreiseforbud i Europa og USA.[15] Selv om ambassadørene vendte tilbake da striden stilnet, fortsatte Lukasjenko med retoriske angrep mot Vesten. Han mente at vestlige statsmakter prøvde å undergrave Hviterussland på alle nivåer – til og med i idretten som under de olympiske leker i Nagano i Japan.[16]

Ved utbruddet av Kosovokrigen i 1999 foreslo Lukasjenko for den jugoslaviske presidenten, Slobodan Milošević, at Jugoslavia skulle bli med i union med Russland og Hviterussland.[17] I forbindelse med Irak-krigen i 2003 kom USAs etterretningsorganer med en rapport som fortalte at medarbeiderne til president Saddam Hussein klarte å tilegne seg hviterussiske pass mens de var i Syria. Den samme rapporten mente at det var usannsynlig at Hviterussland ville tilby et sikkert tilfluktssted for Saddam og hans to sønner.[18] Disse opplysningene førte til at Vestens statsmakter inntok en tøffere stilling mot Lukasjenko. USA var spesielt irriterte over Hviterusslands våpenhandel med Iran og Irak, og amerikanske politiske ledere begynte å omtale Hviterussland som «Europas siste diktatur».[19] EU var samtidig bekymret for sikkerheten til sine gassleveranser fra Russland, som transporteres gjennom Hviterussland, og unionen viste derfor en aktiv interesse for landets offentlige anliggender. Da Polen, Latvia og Litauen ble EU-medlemmer i 2004, fikk EU og Hviterussland en felles grense på over tusen kilometer.

Andre periode (2001–2006)[rediger | rediger kilde]

Valget ble holdt 9. september 2001 med Vladimir Gintsjarik og Sergej Gaidukevitsj som Lukasjenkos motkandidater.[20] I valgkampen lovet Lukasjenko å forbedre standarden i jordbruket, styrke de sosiale godene og øke industriproduksjonen i Hviterussland.[21] Lukasjenko vant første runde av valget med hele 75,65 prosent av stemmene. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) mente at valgprosessen ikke tilfredsstilte internasjonale standarder for frie og rettferdige valg. Dette på tross av at de verken hadde observert valget eller hørt på lederen for OIDHR (kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter) i OSSE, Gerard Stoudmann. Han mente det «ikke fantes tegn på manipulasjon eller svindel».[22]

Russland ønsket derimot Lukasjenko velkommen i sitt gjenvalgte embete. Russlands president, Vladimir Putin ringte Lukasjenko både for å gratulere samt tilby et samarbeid. Jane's Intelligence antydet at prisen for et slikt samarbeid ville innebære at Minsk måtte oppgi kontroll over sin seksjon av Jamal–Europa-gassrørledningen.[23] Etter en folkeavstemning i 2004 ble begrensingen på antall ganger man kunne bli gjenvalgt som president fjernet, noe som gjorde at Lukasjenko kunne stille til valg igjen i 2006.[24] Økonomisk vokste Hviterussland under Lukasjenko, men mye av denne veksten kan forklares i russisk olje som ble importert til under markedspris og deretter raffinert før den ble solgt videre til Europa.

Presidentvalget i 2006[rediger | rediger kilde]

Etter at Lukasjenko bekreftet at han tok gjenvalg i 2005, begynte opposisjonsgrupper å lete etter en kandidat de kunne samle seg rundt. 16. oktober 2005, på dagen for solidaritet med Hviterussland, oppfordret de politiske gruppene Zubr og Tredje Vei i Hviterussland alle opposisjonspartiene om å samle seg bak én kandidat som kunne utfordre Lukasjenko i valget i 2006. Aleksander Milinkevitsj stilte mot Lukasjenko, og store deler av opposisjonen stilte seg bak ham.[25] Lukasjenko reagerte med å si at alle som deltar på opposisjonens protester, ville få «nakken vridd som en and».[26] Den britiske skyggeutenriksministeren William Hague mente at Lukasjenko «organiserer et illegitimt og udemokratisk valg for å utvide sin makt og kontroll over folket».[27]

19. mars 2006 ble Lukasjenko gjenvalgt, opposisjonen mente dette skyldes stemmerigging og folks frykt for vold. EcooM ga Lukasjenko 84,2 prosent av stemmene og Milinkevich bare 2 prosent, mens den hviterussiske republikanske Youth Union ga Lukasjenko 84,2 prosent og Milinkevitsj 3,1 prosent. The Gallup Organisation har bemerket at EcooM og hviterussiske republikanske Youth Union er statlig kontrollerte, og at begge offentliggjorde sine resultater før middag på valgdagen, selv om stemmelokalene først stengte klokka 20.[28]

Myndighetene lovet å slå hardt ned på uroen i etterkant av valget. Til tross for dette var det massive protester etter valget. Dette var den største protestsamlingen som opposisjonen hadde mønstret, med nattlige protester og demonstrasjoner i Minsk. Deltakelsen i den største protesten fant sted på valgkvelden, hvor det var rundt 10 000 deltakere, ifølge journalister fra Associated Press.[29] OSSE erklærte 20. mars 2006 at «presidentvalget ikke oppfylte OSSEs forpliktelser for demokratiske valg.» Lukasjenko «tillot at statens autoritet ble brukt på en måte som ikke sikrer borgerne å fritt og rettferdig uttrykke sin vilje ved valgurnene (…) et mønster av trusler og undertrykking av uavhengige stemmer (…) var tydelig gjennom hele valgkampen.».[30]

Lederne for alle de 25 EU-landene erklærte at valget var «grunleggende feil». Russlands utenriksminister mente derimot at: «Lenge før valget hadde OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter erklært at valget ville bli illegitimt, og det var ganske partisk i sine kommentarer på fremdrift og resultater.»[31]

Lukasjenko hevdet senere at han hadde rigget valgresultatene mot seg selv å få flertall mer typisk for vestlige land. Selv om resultatene viste at han fikk 93,5 prosent av stemmene, fikk han regjeringen til å kunngjøre at resultatet var 86 prosent. Han hevdet at han ikke hadde gjort dette for å stilne utenlandske kritikere.[32] Enkelte russiske nasjonalister, som Dmitrij Rogozin og Bevegelsen mot ulovlig innvandring, uttalte at de ville ha Lukasjenko som Russlands president i 2008. Lukasjenko erklærte at han ikke ville stille til presidentvalget i Russland.[33]

Tredje periode[rediger | rediger kilde]

I september 2008 ble det avholdt parlamentsvalg i Hviterussland. Lukasjenko hadde latt enkelte opposisjonkandidater få stille til valg, men i de offisielle resultatene fikk opposisjonen bare 1 av de 110 tilgjengelige setene i parlamentet. OSSE erklærte valget for «uregelmessig», og opposisjonens medlemmer og støttespillere demonstrerte.[34] Ifølge Nizjnij Novgorod-baserte CIS-valgobservatører ble valget i Hviterussland holdt innenfor internasjonale standarder.[35][36] President Lukasjenko kommenterte senere at opposisjonen i Hviterussland er finansiert av utlandet, og er unødvendig.[37]

I april 2009 hadde han samtaler med pave Benedikt XVI i Vatikanet. Dette var Lukasjenkos første besøk til Vest-Europa etter at EU vedtok et innreiseforbud mot ham ti år tidligere.[38]

Presidentvalget i 2010[rediger | rediger kilde]

Ved det hviterussiske presidentvalget i 2010 var Lukasjenko én av ti presidentkandidater. Valget ble holdt i Hviterussland 19. desember 2010. Valget var opprinnelig planlagt til 2011, men ble holdt tidligere for å sikre maksimal valgdeltakelse, da dette var et mer passende tidspunkt for velgerne.[39] Begynnelsen av valgkampen var preget av en serie med russiske medieangrep på den sittende Aleksandr Lukasjenko.[40] Den sentrale valgkomiteen mente at alle de ni opposisjonelle ville få mindre enn 50 prosent av stemmene.[41] Selv om opposisjonelle mottok trusler, ble valget sett på som relativt riktig gjennomført – trolig som en følge av at Lukasjenko ønsket å bedre forholdet til Europa og USA.[41][42]

På valgdagen ble to av opposisjonens presidentkandidater banket opp av politiet under demonstrasjoner etter valget.[43][44] Opposisjonsleder og poet Uladzimir Niaklajeu (Vladimir Nekljajev), ble påført en hodeskade av politiet og ble ført til sykehus. Senere på natten fikk han ikke lenger intensivpleie, etter pålegg fra landets myndigheter.[45] Natten etter valget demonstrerte opposisjonen med slagord som «Ut!», «Lenge leve Hviterussland!» og andre lignende rop mens de forsøkte å storme regjeringsbygninger i Hviterussland. Vinduer og dører ble knust, før politiet klarte å presse dem tilbake.[45] Antall demonstranter ble rapportert av troverdige medier til å være rundt 10 000 personer.[46] Hundrevis av mennesker som protesterte mot valgresultatet, ble arrestert, blant dem sju av ni presidentkandidater.[45]

CEC erklærte at Lukasjenko fikk 79,65 prosent av stemmene av en valgdeltakelse på 90,65 prosent.[47] OSSE karakteriserte nok en gang valget som «uregelmessig», mens russiske CIS-observatører roste det som «fritt og transparent».[48] Flere europeiske utenriksministere kommenterte valgresultatet og protestene, og de kalte resultatet for et «uheldig steg bakover i utviklingen av demokratiske styresett og respekt for menneskerettighetene i Hviterussland.»[49] OSSE bemerket imidlertid at noen forbedringer ble gjort i oppkjøringen til valget, inkludert at opposisjonskandidatene fikk delta i fjernsynsdebatter og spredd sine budskap uhindret.[50]

Lukasjenkos innvielsesseremoni 22. januar 2011 ble boikottet av EUs ambassadører, mens andre SUS-land sendte tjenestemenn ikke høyere enn ambassadører.[51] I løpet av denne seremonien forsvarte Lukasjenko legitimiteten av gjenvalget og sverget at Hviterussland aldri ville få sin egen versjon av den ukrainske oransjerevolusjonen i 2004 og Georgias roserevolusjon i 2003.[52] Med virkning fra 31. januar 2011, fornyet EU innreiseforbudet mot Lukasjenko og 156 av hans medarbeidere – dette kom som følge av den voldelige motstanden mot opposisjonsprotestene etter valget.[53]

Innenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Lukasjenko fremstiller seg selv som en mann av folket. På grunn av måten han leder på, blir han ofte referert til som «far». Han ble valgt til leder av den hviterussiske olympiske komite i 1997.

I en fjernsynstale til nasjonen 7. september 2004 offentliggjorde han planer for en folkeavstemning om man skulle fjerne grensen på antall perioder for presidentembetet. Folkeavstemningen ble holdt 17. oktober 2004, samme dag som parlamentsvalget, og ifølge offisielle resultater ble forslaget godkjent med 79,42 prosent av stemmene. Om dette ikke gikk gjennom, hadde Lukasjenko vært begrenset til å sitte i to perioder og måtte derfor ha gått av etter valget i 2006.[54] Opposisjonen, OSSE, EU og USA mente valget ikke oppfylte internasjonale krav. Ett eksempel som OSSE trakk fram, var forhåndsutfylling av stemmesedler.[54]

I begynnelsen av sin tid som president ville Lukasjenko bygge opp igjen Hviterussland.[55] Økonomien var i fritt fall på grunn av motgangstider i industrien og lav etterspørsel etter hviterussiske produkter.[56] Lukasjenko og regjeringen kontrollerte store deler av industrien, og bremset privatiseringen.[57] Siden 2001 har Lukasjenko jobbet for å forbedre den sosiale velferden hos sine innbyggere og bygge et Hviterussland som er «sterkt og rikt».[58] På spørsmål om Hviterusslands innenrikspolitikk sa Venezuelas daværende president Hugo Chávez at: «Vi ser her en sosial modell slik vi nå har begynt å bygge».[59]

Kritikere av Lukasjenko bruker lukasjisme for å betegne det politiske og økonomiske systemet Lukasjenko har innført i Hviterussland.[60] Lukasjisme er også brukt som en betegnelse for å referere til en autoritær politisk ideologi basert på en personkult og en nostalgi for sovjettiden, blant enkelte grupper i Hviterussland. Det er uvisst når begrepet lukasjisme var først brukt, men den tidligste dokumenterte forekomsten er fra 1998. Da var ordet brukt i et museum for å minnes ofrene av kommunismen med en spesiell avdeling dedikert til lukasjisme.[61] Ordet blir mest brukt nedsettende av grupper i opposisjon til Lukasjenko.

Lukasjenkos opposisjon består av en koalisjon av opposisjongrupper, støttet av USA og Europa. USAs kongress har forsøkt å støtte opposisjonen gjennom Belarus Democracy Act of 2004 som introduserte sanksjoner mot Lukasjenkos regime og økonomisk og annen støtte til opposisjonen.[62] De som støtter Lukasjenko, hevder at hans styre har hindret «kaoset» som man har sett i mange andre tidligere sovjetstater.[63]

Lukasjenko har selv kommentert på kritikken med å si at: «Jeg har hørt disse anklagene i over ti år og har blitt vant til det». Før valget sa han: «Vi kommer ikke til å svare. Jeg bygger på oppfatningen om at valg i Hviterussland er holdt for oss. Jeg er sikker på at det er det hviterussiske folket som er herre i vår stat.» Han advarte at de som deltar på opposisjonens protester, ville bli behandlet som terrorister, og la til: «Vi vil vri deres nakker, som man gjør på en and».[26]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Lukasjenkos forhold til EU har vært anstrengt – delvis med vilje, og delvis på grunn av hans undertrykkelse av opposisjonen. Lukasjenkos undertrykkelse av opposisjonen har ført til at han har blitt kalt «Europas siste diktator» og resultert i at EU har innført visumsanksjoner mot ham og en rekke andre hviterussiske embetsmenn. I oktober 2008 valgte EU å oppheve sanksjonene midlertidig for over å overtale Hviterussland om ikke å anerkjenne Sør-Ossetia og Abkhasia som selvstendige land. 16. september 2009 besøkte Lukasjenko EU for andre gang siden den tidsbestemte opphevingen av sanksjoner, for å besøke en hviterussisk handelsmesse i Vilnius i Litauen. Datoen markerte også tiårsjubileet for forsvinningen og sannsynligvis mordet av lederen av den hviterussiske opposisjonen, Viktar Hantsjar.

Siden har EU ført en politikk som vektlegger endring gjennom engasjement. EU har støttet det internasjonale pengefondets lån for å stabilisere den hviterussiske økonomien. Støttespillere til denne politikken menter EUs tidligere politikk som gikk ut på å isolere Hviterussland, har slått feil. Engasjement gir håp for endring, selv om det ikke er noen garanti for endring. Det gir mulighet for å komme i dialog og presse på for endring. Til sist kan engasjement påvirke personer i Lukasjenkos regime ved å vise dem det europeiske system, og ved å vise dem at europeiske verdier er ekte, ikke bare et konsept eller for å skjule en politisk agenda.[64]

Fra 2010 har Lukasjenkos forhold til Russland blitt dårligere. I tiden mot valget i 2010 hadde russisk media en rekke angrep på Aleksander Lukasjenko.[40] Det statskontrollerte tv-selskapet NTV sendte juli 2010 en dokumentar i flere deler, kalt Gudfaren. Dokumentaren tok for seg de mistenkelige forsvinningene til en rekke opposisjonsledere på slutten av 1980-årene. Dokumentaren viste også et klipp der Lukasjenko skal ha rost Adolf Hitler.[65] Lukasjenko omtalte dokumentaren som «skitten propaganda».[66]

Kontroversielle uttalelser[rediger | rediger kilde]

Lukasjenko er kjent for sine kontroversielle uttalelser. Han har blitt beskyldt for en uttalelse i 1995 hvor han lovpriste Adolf Hitler: «Den tyske historien er en kopi av den hviterussiske. Tyskland ble reist fra ruiner takket være sterk autoritet, og ikke alt med den kjente personen Hitler var dårlig. Tysk orden utviklet seg over århundrer og fikk sitt høydepunkt under Hitler.»[67] Denne beskyldningen ble imidlertid først fremmet av den russiske tv-stasjonen NTV, etter et intervju som Lukasjenko først ga til den tyske avisen Handelsblatt. I intervjuet var imidlertid ikke Hitler nevnt med et ord. Markus Zeiner som gjorde intervjuet med Lukasjenko, hevdet at NTV hadde tatt hans uttalelser «ut av sin sammenheng, og at russisk media hadde endret rekkefølgen på Lukasjenkos sitater.»[68]

I oktober 2007 ble Lukasjenko beskyldt for å komme med anti-semittiske og anti-israelske uttalelser. Da han snakket om den «miserable standarden som byen Babrujsk» i statlig radio, omtalte han dette som «en jødisk by, og jødene bryr seg ikke om plassen de lever på. De har gjort Babrujsk til en svinesti. Se på Israel – jeg var der og så det selv (…) jeg ber jøder med penger om å komme tilbake til Babrujsk.»[69][70]

Medlemmer av representantenes hus i USA sendte et brev til Hviterusslands ambassadør til USA, Mikhail Khvostov, der de ba Lukasjenko om å trekke sine uttalelser.[71] Uttalelsene skapte også reaksjoner fra Israel.[72] Pavel Jakubovitsj, redaktør av Belarus Today, sendt til Israel der han i et møte med det israelske utenriksdepartementet sa at Lukasjenkos uttalelser var «en feiltakelse som var sagt med humor, og representerer ikke hans syn på det jødiske folk». Videre sa Jakubovitsj at han «ikke er anti-semittisk» og ble «fornærmet av beskyldningen».[73] Den hviterussiske ambassadøren til Israel, Igor Lesktsjenja, mente presidenten har en «vennlig innstilling til det jødiske folk.» Sergej Rytsjenko, pressesekretær ved den hviterussiske ambassaden i Tel Aviv, sa at deler av uttalelsene til Lukasjenko var oversatt feil.[74] Faktisk ble to hviterussiske aviser – Nasja Niva og Narodnaia Volia stengt i 2006, etter å ha ignorert flere advarsler fra myndighetene etter å publisert anti-semittiske og rasistiske artikler.[75]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Lukasjenko giftet seg med Galina Rodionovna i 1975. De lever nå separat og har to voksne sønner, Viktor og Dmitrij.[76] Lukasjenko har også en tredje sønn, Nikolai, født utenfor ekteskap i 2004. Moren er sannsynligvis Irina Abelskaja, presidentens livlege.[77]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Essential Background – Belarus», fra Human Rights Watch. 2005
  2. ^ «During his presidency, the former Soviet republic has never held a poll seen as fair by international monitors.», fra «'Hundreds of protesters arrested' in Belarus», artikkel fra BBC, 20. desember 2010
  3. ^ «I would hope that, particularly in Belarus, which is really the last remaining true dictatorship in the heart of Europe, that you would begin to see some democratic development.», fra «Rice: Russia's future linked to democracy», artikkel fra CNN, 20. april 2005
  4. ^ http://www.tv2.no/nyheter/utenriks/eu-innfoerer-sanksjoner-mot-lukasjenko-3403385.html
  5. ^ Council Regulation (EC) No 765/2006 of 18 May 2006 concerning restrictive measures against President Lukashenko and certain officials of Belarus.
  6. ^ http://www.nettavisen.no/nyheter/article3350121.ece
  7. ^ «Mr. Lukashenko's political star rose during the last year when he was made the head of the anti-gangster commission of the Belarussian Parliament. The polls have shown that most citizens feel Mr. Lukashenko, a former factory manager, is the first man to take resolute steps to rid the nation of corruption at the highest levels.», fra artikkelen «Belarus Voters Back Populist in Protest at the Quality of Life» i The New York Times, 25. juni 1994
  8. ^ Stewart Parker, «The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus», 2007, page 62 (ISBN 142513527-7_
  9. ^ Country Studies Belarus – Prelude to Independence. Library of Congress. Retrieved 21 March 2007.
  10. ^ «On December 8, 1999, in commemorating the eighth anniversary of the signing of the Belovezh agreements and mostly at the initiative of President Lukashenka of Belarus, a treaty was signed in the Kremlin on the establishment of a Union State between the Russian Federation and the Republic of Belarus.»Zulys, Audrius. «Toward a Union State of Russia and Belarus». Lithuanian Foreign Policy Review, 2005, p. 150
  11. ^ CNN Concern grows over Belarus power struggle. publisert 19. november 1996.
  12. ^ BBC «Observers deplore Belarus vote» 14. oktober 2004.
  13. ^ British Helsinki Human Rights Group, a 1997 report on Belarus
  14. ^ BBC Belarus appoints new national bank chief. Published 21 March 1998.
  15. ^ Radio Free Europe/Radio Liberty EU PUNISHES BELARUSIAN LEADERSHIP. Av Jan Maksymiuk, publisert 22. juli 1998.
  16. ^ Associated Press «Poor Showing Reportedly Riles Ruler of Belarus». publisert 20. februar 1998.
  17. ^ «The Statement of the Belarus President Alexander Lukashenko». Serbia Info News. Ministry of Information of the Republic of Serbia. 15. april 1999. Arkivert fra originalen 2007-09-27. Besøkt 13. oktober 2007. 
  18. ^ «Saddam aides may flee to Belarus: report». Australian Broadcasting Corporation. 24. juni 2003. Besøkt 13. oktober 2007. 
  19. ^ «Profile: Europe's last dictator?». BBC News. 10. september 2001. Besøkt 13. oktober 2007. 
  20. ^ Contemporary Belarus: Between Democracy and Dictatorship (London: RoutledgeCurzon, 2003), with R. Marsh and C. Lawson
  21. ^ «Lukashenko claims victory in Belarus election». USA Today. 10. september 2001. Besøkt 17. oktober 2007. 
  22. ^ Stewart Parker, The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus, side 177
  23. ^ M J A Standish. "Editor's notes." Jane's Intelligence Digest. 11. januar 2006.
  24. ^ «Alexander Lukashenko: Dictator with a difference». The Telegraph. London: Telegraph.co.uk. 25. september 2008. Besøkt 26. september 2008. 
  25. ^ Collin, Matthew (3. oktober 2005). «Belarus opposition closes ranks». BBC News. Besøkt 13. oktober 2007. 
  26. ^ a b Staff writer (9. januar 2007). «Profile: Alexander Lukashenko». BBC News Online. British Broadcasting Corporation. Besøkt 13. oktober 2007. 
  27. ^ Hague, William (16. mars 2006). «One president but plenty of thugs». The Times. Besøkt 9. februar 2011. 
  28. ^ Staff writer (20. mars 2006). «Gallup/Baltic Surveys announces impossibility of independent and reliable exit polls under present conditions in Belarus». Charter'97. Arkivert fra originalen 2007-09-30. Besøkt 13. oktober 2007. 
  29. ^ Karmanau, Yuras (19. mars 2006). «Incumbent Declared Winner of Belarus Vote». SFGate. San Francisco Chronicle. Arkivert fra originalen 2008-06-12. Besøkt 13. oktober 2007. «The gathering was the biggest the opposition had mustered in years, reaching at least 10,000 before it started thinning out, according to AP reporters' estimates.» 
  30. ^ Kramer, David (21. mars 2006). «Ballots on the Frontiers of Freedom: Elections in Belarus and Ukraine». United States Department of State. Arkivert fra originalen 2007-10-11. Besøkt 13. oktober 2007. 
  31. ^ «West slams Belarus crackdown». CNN. 24. mars 2006. Arkivert fra originalen 2007-04-28. Besøkt 17. oktober 2007. 
  32. ^ «Лукашенко: Последние выборы мы сфальсифицировали» (Russian). BelaPAN. 23. november 2006. Besøkt 13. oktober 2007. 
  33. ^ Staff writer (28. februar 2007). «Rightist Group Promote Belarus Dictator Lukashenko as Russian Presidential Candidate». MosNews. Arkivert fra originalen 2007-02-28. Besøkt 11. juli 2007. 
  34. ^ "Belarus clean sweep poll 'flawed'", BBC News, September 29, 2008.
  35. ^ «CIS: Monitoring The Election Monitors». Radio Free Europe/Radio Liberty. 2. april 2005. Besøkt 24. september 2009. 
  36. ^ «CIS observers: Belarus’ elections meet international standards». National Center of Legal Information of the Republic of Belarus. 29. september 2008. Arkivert fra originalen 2009-06-17. Besøkt 12. oktober 2008. 
  37. ^ «Opposition gewinnt keinen einzigen Sitz — Proteste in Weißrussland» (tysk). Der Spiegel. 29. september 2008. Besøkt 30. september 2008. 
  38. ^ Belarus leader meets Pope in landmark trip
  39. ^ Belarus sets date of presidential election for 19. desember 2010 Arkivert 6 juli 2011 hos Wayback Machine.
  40. ^ a b RFE/RL. Has Moscow Had Enough Of Belarus's Lukashenka?. Published July 19, 2010.
  41. ^ a b «'Dirty tricks' taint Belarus vote». Al Jazeera English. 18. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  42. ^ «Activist fears over Belarus vote». Al Jazeera English. 19. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  43. ^ «Police break up opposition rally after Belarus poll». BBC News. 19. desember 2010. Besøkt 19. desember 2010. 
  44. ^ «'Hundreds of protesters arrested' in Belarus». BBC News. 20. desember 2010. Besøkt 20. desember 2010. 
  45. ^ a b c «Protesters try to storm government HQ in Belarus». BBC News. 20. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  46. ^ «Belarus president re-elected». Al Jazeera English. 20. desember 2010. Besøkt 23. desember 2010. 
  47. ^ «СООБЩЕНИЕ об итогах выборов Президента Республики Беларусь» (PDF) (Russian). Central Election Commission of Belarus. 5. januar 2011. Arkivert fra originalen (PDF) 2011-01-05. Besøkt 26. desember 2010. 
  48. ^ «Belarus vote count 'flawed' says OSCE | World | RIA Novosti». En.rian.ru. Besøkt 23. desember 2010. 
  49. ^ Joint letter of Foreign Ministers of Germany, Sweden, Poland and Czech Republic
  50. ^ «Belarus still has considerable way to go in meeting OSCE commitments, despite certain improvements, election observers say». OSCE. 20. desember 2010. Arkivert fra originalen 2010-12-23. Besøkt 26. desember 2010. 
  51. ^ Lukashenko is not afraid neither Europe, nor Russia Arkivert 20 juli 2011 hos Wayback Machine., VIKNO.EU (23. januar 2011)
  52. ^ Lukashenko Growls at Inauguration, The Moscow Times (24. januar 2011)
  53. ^ Official Journal of the European Union [1]. January 31, 2011.
  54. ^ a b «Observers deplore Belarus vote». BBC News. 18. oktober 2004. Besøkt 13. oktober 2007. 
  55. ^ «Lukashenko's first term as president». Brussels Review. 16. mars 2006. Besøkt 21. oktober 2007. 
  56. ^ «Belarus — Industry». Country Studies. Library of Congress. 1995. Besøkt 8. oktober 2007. 
  57. ^ Karatnycky, Adrian (2001). Nations in Transit, 2001. Transaction Publishers. s. 101. ISBN 0765808978. 
  58. ^ «Lukashenko Sworn in as Belarusian President». People's Daily Online. People's Daily. 21. september 2001. Besøkt 17. oktober 2007. 
  59. ^ «Chavez forges ties with Belarus». BBC News. BBC. 25. juli 2005. Besøkt 17. oktober 2007. 
  60. ^ http://www.jamestown.org/single/?no_cache=1&tx_ttnews[tt_news]=19641&tx_ttnews[backPid]=219
  61. ^ Dubina, Yuras (1998). «A museum to commemorate victims of communism». Belarus Now. Arkivert fra originalen 2007-09-28. Besøkt 13. oktober 2007. «Belarusian MPs propose to dedicate a section in the future museum to Lukashism» 
  62. ^ Office of the Press secretary (20. oktober 2004). «Statement on the Belarus Democracy Act of 2004». The White House. Besøkt 13. oktober 2007. 
  63. ^ Pavlov, Nikolai (27. mars 2006). «Belarus protesters go on trial as new rallies loom». Belarus News and Analysis. Arkivert fra originalen 2006-10-09. Besøkt 13. oktober 2007. 
  64. ^ "Mr Lukashenka goes to Vilnius", by Vitali Silitski, EuropeanVoice.com, 12. oktober 2009 [2]
  65. ^ RFE/RL. Is Lukashenka In The Kremlin's Crosshairs?. Published July 8, 2010.
  66. ^ RFE/RL. Lukashenka Calls Russian Media Attacks 'Dirty Propoganda' . Published July 19, 2010.
  67. ^ «Bigotry in Belarus». Jerusalem Post. 20. oktober 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  68. ^ The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus, av Stewart Parker, Trafford Publishing, (2007), side 111–112
  69. ^ I 1926 var det 21 558 jøder i Babrujsk og de utgjorde ialt 42 % av byens befolkning; i 1989 utgjorde de litt over 4 %. I 1999 var det 1 360 jøder av totalt 227 000. «Jewish Heritage Research Group in Belarus»
  70. ^ Sofer, Ronny (18. oktober 2007). «Belarus president attacks Jews». Ynet News. Yedioth Internet. Besøkt 19. oktober 2007. 
  71. ^ «Kirk-Hastings Letter Calls on Belarusian President to Apologize for Blatantly Anti-Semitic Remarks». Office of Rep. Mark Steven Kirk. 2007. Arkivert fra originalen 2007-11-03. Besøkt 1. november 2007. 
  72. ^ «FM Livni condemns anti-Semitic remarks made by Belarusian President». Israel Ministry of Foreign Affairs. 18. oktober 2007. Besøkt 19. oktober 2007. 
  73. ^ «News in Brief». Haaretz. 31. oktober 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  74. ^ «Belarus to send envoy to Israel». Jerusalem Post. 25. oktober 2007. Besøkt 1. november 2007. 
  75. ^ The Last Soviet Republic: Alexander Lukashenko's Belarus av Stewart Parker, Trafford Publishing, (2007), side 105
  76. ^ ЛЯШКЕВИЧ, Анна. «Галина Лукашенко: Саша — необыкновенный человек». Комсомольская правда в Белоруссии (Russian). БелаПАН. Besøkt 26. desember 2008. 
  77. ^ Parfitt, Tom (6. april 2009). «Belarus squirms as son follows in dictator's steps». London: The Guardian. Besøkt 8. desember 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Alexander Lukashenko – sitater