Severin Løvenskiold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Severin Løvenskjold»)
For faren, kammerherre Severin (von) Løvenskiold, se Severin Løvenskiold (1743).
Severin Løvenskiold
Født7. feb. 1777[1][2][3]Rediger på Wikidata
Porsgrunn
Død15. sep. 1856[4][3]Rediger på Wikidata (79 år)
Fossum Jernverk (Skien)
BeskjeftigelsePolitiker, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
Utdannet vedKøbenhavns Universitet
EktefelleSophie Hedevig komtesse Knuth (1802–1819)[5]
FarSeverin Løvenskiold
MorBenedicta Henrikka Aall
SøskenFrederikke Løvenskiold
Herman Løvenskiold
Frederik Løvenskiold
Niels Aall Løvenskiold
Edel Severine Margrethe Henriette Løvenskiold
BarnOtto Joachim Løvenskiold
Leopold Herman Severin Løvenskiold
Ernst Løvenskiold
Adam Christopher Løvenskiold
Herman Løvenskiold til Fossum
NasjonalitetNorge
GravlagtGjerpen kirke
UtmerkelserStorkors av St. Olavs Orden
Norges statsminister i Stockholm
1828–1841
Stattholder
1841–1856
Signatur
Severin Løvenskiolds signatur
Våpenskjold
Severin Løvenskiolds våpenskjold
Severin Løvenskiold på Commons

Severin Løvenskiold (født 7. februar 1777 i Porsgrunn, død 13. september 1856 på Fossum jernverk i Skien) var en norsk statsmann, som var Norges statsminister i Stockholm 1828–1841 og Norges stattholder 1841–1856.

Slekt[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av kammerherre Severin Løvenskiold (1743–1818) til Fossum jernverk og Benedicta Henrikka Aall (1756–1813) som var tante til Jørgen, Niels, Jacob og Benedicte Henrikke Aall gift med Ulrich Fredrich von Cappelen.

Han var bror til Niels Aall Løvenskiold, Frederik Løvenskiold («Fritz») og Frederikke Løvenskiold.

Severin Løvenskiold ble den 9. april 1802 gift med den danske Sophie Hedevig komtesse Knuth (1784–1819). De hadde flere barn, bl.a. Otto Joachim Løvenskiold og Leopold Herman Severin Løvenskiold, og de har en rekke etterkommere på 2000-tallet.

Liv[rediger | rediger kilde]

Sin første undervisning mottok han i hjemmet, før han 1786 ble sendt til Holsten, hvor han ble oppdratt først i Wandsbek, senere i Eutin. I perioden 1793–1794 oppholdt han seg hos grev Stolberg-Wernigerode og gjorde utflukter til saksiske og schlesiske bergverker. Om høsten 1794 kom han til København, hvor han tok latinsk-juridisk embetseksamen i mai 1796, før han besøkte sin far.

Tilbake i København ble han auskultant i rentekammeret 1799, assessor i kommercekollegiet 1801 og 1802 dessuten assessor i finanskassedirektionen. I mai 1803 vendte han etter farens ønske tilbake til Norge, hvor han kort etter overtok Fossum Jernverk ved Skien. Samme år ble han amtmann over Bratsberg Amt, og var i tillegg i årene 1805–1811 konstituert amtmann over Laurvigs Grevskab.

Adgangstegn for Severin Løvenskiold til riksforsamlingen på Eidsvoll.

Sommeren 1807 tilbragte han med sin familie i det sydlige Tyskland. Under hjemreisen fikk han nyheten om Københavns bombardement, og mottok i Hamburg kronprins Frederiks befaling om å møte ham i Kiel. Ved sin ankomst der ble han spurt hvordan Norge kunne reddes og hjelpes. Løvenskiold mente at man måtte opprette en egen norsk regjering med full rådighet over både indre og ytre forhold. Kronprinsen ville imidlertid ikke gå inn på dette, og påla Løvenskiold å overbringe andre ordrer til Norge. Han slapp under store farer fra Fladstrand over til Norge.

Løvenskiold bygde ny hovedbygning på Fossum, et arbeid som varte fra 1811 til 1818. Hans kone døde i barsel i 1819, noe som gjorde at han trakk seg unna den daglige drift. Driften ble i stedet overlatt sønnen Ernst, og Løvenskiold konsentrerte seg deretter om ulike offentlige stillinger og verv.

Krigsårene[rediger | rediger kilde]

I krigsårene utfoldet Løvenskiold en betydelig virksomhet i sitt amt, ved å arbeide for kystforsvaret og skaffe befolkningen den nødvendige forsyning av korn og levnetsmidler. I samarbeid med andre opprettet han en egen Provideringskommission for amtet. Ved subskripsjonen for det norske universitetet tegnet han seg for 5 000 riksdaler. I 1812 foretok han en reise til Danmark, men ble beordret til å vende tilbake til sitt amt, på grunn av den truende politiske stillingen. Høsten 1813 søkte og fikk han avskjed fra sitt embete.

Løvenskiold ble valgt som representant for Bratsberg Amt til Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814, hvor han tilhørte mindretallet. Regent, prins Christian Frederik betraktet ham som en av sine fiender. Etter foreningen med Sverige ble han kalt til Christiania og tilbudt plass i den nye regjeringen. Han avslo, men fikk i stedet som oppgave å forhandle i København om oppgjøret av statsgjelden. 1815–1816 var han derfor i København, men uten å føre forhandlingene til ende. 1815 ble han utnevnt til statsråd, men levde ellers som privatmann på Fossum.

Han førte et rolig liv inntil 1828, da han ble utnevnt til statsminister og sjef for den norske statsrådavdelingen i Stockholm. Som statsminister nøt han Carl Johans spesielle nåde og hørte til kongens nærmeste krets, men samarbeidet dårlig med regjeringens sjef i Christiania, Jonas Collett. 1833 ledsaget han kronprins Oscar på en reise til Bergen. På en utenlandsreise 1834 møtte han kong Fredrik Vilhelm III og Metternich.

Da kongen oppløste Stortinget 1836, ble Løvenskiold utsatt for voldsomme angrep, fordi man trodde han hadde tilrådet kongen oppløsningen for å hindre de nye demokratiske kommunallovene. Innen oppløsningen rakk Odelstinget å anklage ham for en riksrett. Med en eller to stemmers overvekt idømte riksretten ham en bot på 1 000 speciedaler. Løvenskiold søkte om avskjed, men kongen fikk ham til å fortsette.

Etter grev Wedels død 1840 ble Løvenskiold utnevnt til hans ettermann som stattholder. Ved utbruddet av Krimkrigen ivret den svenske kongen for svensk-norsk deltakelse i krigen mot Russland og det var den 80 år gamle Løvenskiold som i en rekke skarpe brev gikk i rette med monarken hvor han argumenterte for en nøytral linje.[6] I 1856 nedla han embetet og trakk seg tilbake til Fossum, hvor han døde samme år.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Løvenskiolds våpenplate, malt 1829, som ridder av Serafimerordenen i Riddarholmskyrkan, Stockholm.

Løvenskiold ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han var innehaver av Borgerdådsmedaljen og ble 21. august 1847 av kongen utnevnt til storkors av St. Olavs Orden «for udmærket Statstjeneste». Han var også ridder av Serafimerordenen.[7] og bar storkors av Nordstjerneordenen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Eneveldets menn i Norge, side(r) 240[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 576[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Severin_Løvenskiold[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Stortinget og statsraadet: 1814–1914. B. 1 D. 2 : Biografier L-Ø : samt tillæg, side(r) 577[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ «Den gamle Severin Løvenskiold var den siste stattholderen i Norge. Løvenskiold hadde inntil 1854 konsekvent arbeidd for en sterk kongemakt, men når Oscar 1. under Krimkrigen ville gå til krig mot Russland, tok den snart 80 år gamle Løvenskiold kongen kraftig i skole i en serie energisk argumenterende brev. I dem påviste stattholderen hvor kunnskapsløse og farlige kongens ambisjoner var, og at de var stikk i strid med Karl Johans linje. Og da truet faktisk Løvenskiold kongen med hvor skarpe reaksjonene ville bli på Stortinget hvis tinget fikk kjennskap til kongens aggressive planer.», fra «1809–1814: grunnlaget for det moderne Norden», artikkel av professor Øystein Rian i Nytt Norsk Tidsskrift, 02/2009, side 169
  7. ^ Per Nordenvall: Kungliga Serafimerorden 1748–1998, Stockholm 1998, side 240–241

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947
  • Olaf Gjerløw: Stattholder Severin Løvenskiold, Oslo 1948
  • Om Severin Løvenskiold, fra Dansk biografisk Lexikon
  • Hans Cappelen:«The Funeral of a Lion», Genealogica & Heraldica Uppsala 1992, Stockholm 1996, side 156–163
  • Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med hans aner og andre slektsopplysninger, samt bilde med beskrivelse av seglet hans på Grunnloven 17. mai 1814.
  • Ivar Kokkersvold: "Eidsvollsmennene fra Telemark", Ætt og Annet, utgave 93, Grenland Ættehistorielag, Skien 2014, side 27–30 med bl.a. Løvenskiold
  • Hans Cappelen: "Seglene på Grunnloven 17. mai 1814", Ætt og Annet, utgave 93, Grenland Ættehistorielag, Skien 2014, side 31–32, med bl.a. Løvenskiolds våpensegl
  • Jørn Holme (redaktør): De kom fra alle kanter – eidsvollsmennene og deres hus, Oslo 2014, s. 283–287. ISBN 978-82-02-44564-5

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Severin_Løvenskiold&oldid=24129327»