Ole Richter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Ole Richter
Ole Richter (28921842432) (cropped).jpg
Født 23. mai 1829
Inderøy i Nord-Trøndelag
Død 15. juni 1888 (59 år)
Stockholm i Sverige
Ektefelle Charlotte Wakeford Attree
Yrke Høyesterettsadvokat
Parti Venstre
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser St. Olavs Orden
Norges statsminister i Stockholm
26. juni 1884–6. juni 1888
Regjering Sverdrup
Forgjenger Carl Otto Løvenskiold
Etterfølger Jacob Stang
Stortingsrepresentant
1. januar 1877–31. desember 1879
Valgkrets Trondhjem og Levanger
1. januar 1862–31. desember 1876
Valgkrets Nordre Trondhjems amt

Ole Jørgensen Richter (født 23. mai 1829Inderøy i Nord-Trøndelag, død 15. juni 1888 i Stockholm) var en norsk høyesterettsadvokat og politiker (V). Han var stortingsrepresentant 1862–1879 og Norges statsminister i Stockholm 1884–1888. Han var også ordfører i Inderøy 1864–1875.[1]

Han tilhørte en politisk og sosiokulturell elite fra distriktene som stod i opposisjon til embedsmannsstanden. Richter var eksponent for en kulturell nasjonsbygging og en politisk demokratisering, i tråd med kontinentale ideer fra opplysningstiden. Samtidig tok han avstand fra det han oppfattet som illiberale og intolerante holdninger blant bondepolitikerne.[2]

«Richter var kunnskapsrik, språkmektig og selskapelig anlagt, og skjøttet på en utmerket måte sine representative plikter,» mente biograf Per Fuglum. Richter sto hele sitt politiske liv for en liberal og moderat sentrumspolitikk, og forsøkte hele tiden å bygge bro mellom de politiske ytterfløyer på Stortinget, med mål om å skape et sterkt politisk sentrum. Richter er den eneste norske statsministeren som har begått selvmord.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Gården Rostad rundt 1890
Studenter, f.v.: C. Salomonsen, D. Meidell, Chr. Lasson og Richter
Ole Richter rundt 1880

Ole Richter ble født på gården Rostad på Inderøy som sønn av Massi (født Rostad) og Jørgen Richter. Han hadde et opphold hos sin onkel på Sjælland i Danmark 1847–1849, og ble her inspirert av de liberale og nasjonale bevegelsene. Han satte seg da et mål om å danne en norsk, liberal opposisjon. Richter anså den daværende opposisjonen mot den norske, konservative regjeringen som reaksjonær. Da han omsider kom hjem tok han examen artium. Han begynte så med sine universitetsstudier, fungerte som formann i Det Norske Studentersamfund i 1850 og avla juridisk embedseksamen i 1853.

Richter arbeidet deretter to år som sorenskriver ved Stjør- og Verdal sorenskriverembede. Han hadde studieopphold i England og Frankrike, hvor han studerte jus 1855–1856. I England forlovet han seg med Susan Wakeford Attree, men hun døde kort tid etter at Richter hadde kommet hjem til Norge. Da han kom hjem, bosatte han seg i Kristiania, ble medredaktør i Aftenbladet, engasjerte seg politisk, og arbeidet som sakfører. Under oppholdet fikk han også godkjennelse som høyesterettsadvokat. Fra 1861 bodde han igjen på Inderøy, arbeidet som advokat, og ble med i lokalpolitikken som Inderøys ordfører. Richter giftet seg med den britiske adelskvinnen Charlotte Wakeford Attree, yngre søster av hans tidligere forlovede Susan, i 1866.

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

Han ble valgt som stortingsrepresentant fra 1862 for Nordre Trondhjems amt, og beholdt plassen til 1879. Han var først med i det såkalte Collegium Politicum (som opprinnelig var en spøkefull betegnelse internt), som videre dannet grunnlaget for grupperingen «Sakførerpartiet», hvis ledende menn var Johan Sverdrup og Johannes Steen. Sverdup brøt senere ut av denne grupperingen og startet et samarbeid med Søren Jaabæk. I 1884 ble «Sakførerpartiet» og flere andre grupperinger innlemmet i det politiske partiet Venstre.

Richter arbeidet mye med grunnlovsspørsmål, blant annet det som vedrørte statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene. Han la seg imidlertid på en mindre radikal linje enn Sverdrup, og mente dette hovedsakelig handlet om en hensiktsmessig arbeidsordning. Sin kanskje største personlige innsats på Stortinget gjorde Richter under behandlingen av strafferettsreformen av 1874. Han var også en av de fremste forkjemperne for en jernbaneforbindelse mellom Østlandet og Trøndelag, og det endelige vedtaket om denne skyldes i stor grad Richters innsats. Han gikk også inn for en mer planmessig veibygging, arbeidet for å øke bevilgningene til den lokale dampskipsfarten, samt for en forsert utvidelse av telegrafnettet.

Han var odelstingspresident fra 1872 til 1877, da han ble lagtingspresident. Sverdrup og Jaabæk motarbeidet Richters gjenvalg i 1873, men han klarte det allikevel. Richter ble utnevnt til byfogd i Trondhjem i 1876, og flyttet dit. Han var så innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene i Trøndelag, Trondhjem og Levanger, fra 1877 til 1879. I 1878 ønsket Richter å trekke seg ut av politikken, og ble norsk-svensk generalkonsul i London, etter å først ha motsatt seg å bli utnevnt til norsk-svensk ambassadør i Washington, D.C. i USA.

Statsminister i Stockholm[rediger | rediger kilde]

Regjeringsdannelse[rediger | rediger kilde]

Richter ble allerede nå omtalt i svensk presse som en mulig norsk statsminister i Stockholm, fordi han ble regnet som en som kunne forsone partimotsetninger. På grunn av dette kom Richter atter tilbake til norsk politikk i 1884. Ole Jacob Broch forsøkte å danne regjering, og ville ha Richter med, men da dette mislyktes ønsket kong Oscar II Richter som ny norsk statsminister. Dette førte imidlertid til innvendinger fra Sverdrup, og Richter ønsket det heller ikke selv. Richter klarte å overbevise kongen om at Sverdrup burde danne regjering. Da regjeringen ble utnevnt kunne Richter innta embedet som norsk statsminister i Stockholm den 26. juni 1884.

Samarbeidsproblemer[rediger | rediger kilde]

Richter gledet seg til å ta fatt i embedet, og hadde gode tanker om hvordan det skulle arte seg. Han gledet seg også til et tett samarbeid med Sverdrup, men ble følgelig skuffet over det han oppfattet som «mangel på hjertevarme» fra Sverdrups side. De ble også raskt mer politisk uenige, og avstanden som hadde vært mellom dem i Stortinget tidligere økte. Allerede den første dagen den nye regjeringen møtte i Stortinget, den 2. juli 1884, uttrykte Richter uenighet med Sverdrups forsvar for utvidelse av stemmeretten. Da forslaget til ny hærordning skulle behandles, stemte Richter med taperen og den som videre måtte trekke seg, arméminister Ludvig Daae. I februar 1885 mistet Richter dessuten sin kone.

Etter mindre enn ett år var Richter så misfornøyd at han vurderte å trekke seg fra embedet, og den 17. juli 1885 søkte han formelt avskjed. Han planla å vende tilbake som generalkonsul i London. Richter gikk med på å bli sittende i stillingen til etter stortingsvalget høsten 1885 for ikke å svekke regjeringen. Richters sorg over sin kones død, samt følelsene rundt samarbeidet med Sverdrup, modererte seg utover høsten 1885, og han valgte den 19. november å trekke avskjedssøknaden.

Forhold til Ebba Astrup[rediger | rediger kilde]

Like etter sin kones død innledet Richter et hemmelig forhold til den langt yngre Ebba Astrup (1863–1944), datter av grosserer Hans Rasmus Astrup. De hadde kjent hverandre i noen år, og hun hjalp ham i stor grad gjennom sorgen etter tapet av sin kone. Richter og Astrup ble etterhvert hemmelig forlovet, og det sies at Astrup var Richters store kjærlighet.[3] Deres hemmelige forhold skapte ham imidlertid hodebry, da hun var ung og av god familie, mens han var en eldre mann med dalende karrière.[3]

Man vet sikkert at Astrup sørget over sin døde forlovede.[3] Da hun mange år senere giftet seg, inngikk hun en avtale med sin nye mann, Sofus Eggen, om at hun skulle gravlegges sammen med Ole Richter på Rostad. Ebba Astrup var inntil 1918 bestyrerinne på Rostad, som i 1899 ble overtatt av Norsk misjon blant hjemløse, og opparbeidet nok anseelse i lokalsamfunnet til å bli kalt «Mor Rostad». Rostad ble i Astrups tid barnehjem, og senere spesialskole for barn og ungdom med adferdsvansker. Hun flyttet deretter til Eggens gård i Verdal. Astrup ble gravlagt sammen med Richter da hun døde i 1944, slik hun ønsket.

Siste dager[rediger | rediger kilde]

Ole Richter som statsminister
Bjørnstjerne Bjørnson

I en tale den 17. mai 1888 kom Richters venn Bjørnstjerne Bjørnson med et kraftig angrep på Sverdrup, der han understreket at regjeringen til og med hadde mistet støtte fra sine egne medlemmer. Dette førte til spekulasjoner rundt hvorvidt det var Richter som hadde sagt dette til Bjørnson under et besøk Bjørnson hadde i Stockholm like før. Da Bjørnson kort tid etter sin famøse tale brukte et personlig brev fra Richter som bevismateriale for sine påstanders riktighet i en artikkel i Verdens Gang, meldte Sverdrup at det var umulig at de kunne fortsette i regjering sammen.[4] Richter fikk høre nyhetene om brevene og Sverdrup da det ankom et telegram til ham under selskapet i anledning hans 59-årsdag den 23. mai. Richter kjente seg uhjelpelig kompromittert, og kalte åpent behandlingen et «snikmord».[3]

Den 27. mai fikk Richter beskjed av kronprinsen om å søke avskjed, og han forsøkte å ta sitt eget liv den 29. mai. Selv om han nå fant det omtalte brevet til Bjørnson, og så at Bjørnsons gjengivelse var uriktig, ventet han med å sende dette til Sverdrup. Dette for å unngå at det skulle se ut som om han ville fortsette i embedet. Den 5. juni kom innstillingen om hans avskjed fra Christiania, og den 6. juni ble den vedtatt i ekstraordinært statsrådsmøte i Stockholm.

Richter ble foreløpig fortsatt boende i den norske regjeringsbygningen i Stockholm, Ministerhotellet. Han brukte tiden til å skrive en redegjørelse og i noen grad å planlegge sin fremtid. Pressekommentarene bidro imidlertid til å holde ham nede, både når det gjaldt hans ettermæle i regjeringen og muligheten for å kunne overta som norsk-svensk ambassadør i London. Den 14. juni trykket den svenske avisen Nya Dagligt Allehanda en artikkel som hevdet at Bjørnson hadde diskvalifisert Richter og at han manglet selvstendig karakter, diskresjon og disiplin.[5]

Richter forberedte flyttingen til Trondheim om kvelden den 14. juni. Morgenen etter fortsatte han med forberedelsene i sitt arbeidsværelse i 3. etasje på Ministerhotellet.[5] Resten av husholdningen spiste frokost, og ved titiden gikk Richters søster Julie opp for å se etter ham. Hun fant ham liggende død på gulvet, med en stor blodflekk på gulvteppet rundt seg.[5] Han hadde angivelig skutt seg med en revolver én time tidligere. Dagbladet konstaterte samme dag, i nøkterne ordelag, at Norges statsminister i Sverige, Ole Richter, var «død ved egen haand» etter å ha «afskudt et Revolverskud i Munden».[6]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Etter Richters selvmord fulgte en debatt om hvem som måtte bære skylden for det. Ludvig Daae skrev i sin dagbok: «Jeg gikk bort til Sverdrup og sa [...] at det liv hadde han på sin samvittighet. [...] Faktum er at Johan Sverdrup lagde Ladningen i Pistolen og Bjørnstjerne Bjørnson trak den af.»[7] Selv om anklager gikk mot både Bjørnson og Sverdrup, var den allmenne konklusjonen at skylden nok var fordelt på alle sider.[3] Dessuten hadde Richter hatt perioder med dype depresjoner etter sin kones død, slik at det heller ikke er et entydig svar på hvorvidt Bjørnson heller utløste selvmordet.[3]

I skuespillet «Paul Lange og Tora Parsberg» reiste Bjørnson ti år senere et minnesmerke over Richter, Bjørnson skildret ham som evnerik og velmenende, men svak og sårbar. Skuespillet preges av at Bjørnson både er part i saken, ønsker å renvaske seg selv, og samtidig tilby sin avdøde venn en oppreisning og et ettermæle. Ebba Astrup ble på sin side såret over Bjørnsons skuespill, og avslo alle invitasjoner om å se fremføringer av det.[8]

Da Bjørnson kom til Stockholm for å motta Nobelprisen i litteratur i 1903, avla han sin svigersønn Sigurd Ibsen et besøk på kontoret. Ibsen var da norsk statsminister i Stockholm, og satt derfor i samme arbeidsværelset som Richter hadde gjort da han skjøt seg. Bjørnson åpnet døren, stanset, og sa stille: «Så dette er kontoret!» Han ble stående lenge, taus og alvorlig.[9]

Richter fikk ved kongelig resolusjon i 1884 opprettet familiegravsted på hjemgården Rostad, hvor hans hustru Charlottes kiste ble lagt i 1887. Richters egen kiste endte også her i 1888, og senere også hans nærmeste familie. Ebba Astrup fikk ikke lov til å delta i begravelsen, men betraktet den fra et vindu; det var også på forhånd satt ned et forbud mot offentlige tjenestemenns deltakelse.[7]

Ministerhotellet i Stockholm ble revet i 1911, og skrivebordet som Richter sannsynligvis skjøt seg ved, befinner seg på kontoret til Norges statsminister i Oslo. I 2008 ble Richters gravsted åpnet, og foruten brev, telegram og klær, fant arkeologene en revolver, den som Richter med all sannsynlighet brukte da han tok sitt liv.[10]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Richter ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han ble i 1876 utnevnt til ridder St. Olavs Orden, og den 16. juni 1887 ble han tildelt storkorset av samme orden «for statsborgerlig Fortjeneste». Fra 1884 til 1888 var Richter kansler for St. Olavs Orden. Richter var også kommandør av 1. klasse av Vasaordenen og innehaver av storkorset av Nordstjerneordenen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Andreas Ystad (1973). «Ordførarar i Inderøy frå 1838 til 1972». Inderøyboka: ei bygdebok om Inderøy, Røra og Sandvollan. Bind 1: Den ålmenne delen; første halvbind. Inderøy: kommunen. s. 373-377. 
  2. ^ Forr 2009, s. 464–472.
  3. ^ a b c d e f Brekke 2009, s. 18–23.
  4. ^ Hegge, Per Egil (14. mai 2008). «Skuddet i Stockholm». Aftenposten. 
  5. ^ a b c Sørensen 1984, s. 108.
  6. ^ Norsk Telegrambyrå (15. juni 1888). «Statsminister Richter er død». Dagbladet. 
  7. ^ a b «Biografi – Ole Richter». Rostads venner. 
  8. ^ Biografi – Ebba Astrup, Rostads venner
  9. ^ Bull 1945, s. 142–44
  10. ^ Mauren, Arnfinn (14. mai 2008). «Fant Ole Richters revolver». Aftenposten. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Amundsen, Otto D. (1947). Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Grøndahl & Søn. 
  • Brekke, Jørgen (2009). «Gåtefullt selvmord». Levende Historie. 7 (2): 18–23. 
  • Bull, Francis (1945). Tradisjoner og minner. Oslo: Gyldendal. 
  • Forr, Gudleiv (2009). «Ole Richter: en representant for landseliten på 1800-tallet». Nytt Norsk Tidsskrift. 26 (3–4): 464–472. 
  • Fuglum, Per (1957). Ole Richter. Ungdom og stortingsvirke. Oslo: Universitetsforlaget. 
  • Fuglum, Per (1964). Ole Richter. Statsministeren. Oslo: Universitetsforlaget. 
  • Fuglum, Per (2003). «Ole Richter». Norsk biografisk leksikon. 7 (2 utg.). Oslo: Kunnskapsforlaget. ISBN 82-573-1009-3. 
  • Lavik, Nils J. (2000). «Politikk og følelser: en psykiatrisk kommentar til Ole Richters selvmord». Kirke og Kultur. 105 (4): 291–309. 
  • Over-Rein, Karl (2011). Ole Richter. Statsministeren som valgte revolveren. Oslo: Historie & kultur. ISBN 978-82-92870-53-2. 
  • Richter, Gurine (1910). Stamtavle over slægten Richter. Bergen. 
  • Sørensen, Øystein (1984). 1880–årene: Ti år som rystet Norge. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-06966-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]