Skole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Bergen katedralskole ble stiftet rundt 1153, og er dermed en av Norges eldste skoler. Den gamle bygningen fra 1840 blir kalt «latinskolen», og er i dag skolemuseum i Bergen.
Elever ved arbeidspultene i et klasserom ved elitegymnaset Menntaskólinn HraðbrautIsland.
Tavleundervisning under et tre for en klasse ved en utendørsskole i en fattig landsby i Northern Bahr el Ghazal i Sudan i 2002
Koranskole for gutter i Somalia der en bruker tretavler for å lære arabisk.
Skriftlig eksamen ved Don Bosco Technical School, en teknisk fagskole i Sihanoukville i Kambodsja. Studentene bærer skoleuniform.
Undervisning ved en engelsk danseskole i 2005.
Undervisning i akvarellteknikk ved en amerikansk skole omkring 1900.

En skole (gresk: σχολή, fritid) er en privat eller offentlig institusjon eller et lærested hvor lærere underviser i ulike fag, oftest som grunnlag for videre utdannelse og yrkesliv. På moderne norsk brukes betegnelsen «skole» om undervisningsinstitusjoner for barn og tenåringer fra grunnskole til videregående skole, men ikke om høyere utdannelse. En som går på skole kalles «elev», mens en «student» betegner en som tar høyere utdannelse ved et universitet eller høyskole.

De fleste land har opplærings-, skole- eller undervisningsplikt opp til et visst nivå. Plikten begynner som regel når barnet er fem eller seks år gammelt og varer i vestlige land ofte til fylte 15 eller 16 år. Slik er det også i Norge, og denne type pliktige opplæring, skolegang eller undervisning kalles grunnskoleopplæring. I dag har alle i Norge rett til tre års videregående skole i tillegg til den tiårige grunnskoleopplæring. Grunnskoleopplæringen kan foregå via hjemmeundervisning, friskole eller offentlig skole.

Skole i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge omfatter utdanningsløpet barneskole, ungdomsskole og videregående skole og eventuelt videre utdannelse, enten universitetsstudier eller yrkesfag ved fagskoler. I tillegg finnes det voksenopplæring, folkehøgskole eller privatundervisning.

I Norge har barn og unge lovbestemt rett til utdanning, uavhengig av bosted, kjønn, sosial og kulturell bakgrunn og eventuelle spesielle behov. All offentlig utdanning i Norge til og med universitetsstudier er i prinsippet gratis. Fra 2006 ble Kunnskapsløftet-06 innført som gjeldende læreplan i skolen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Skolegang for barn var opprinnelig knyttet til klostervesenet og videreført etter reformasjonen under betegnelsen «latinskoler»,[1] hvorav kallenavnet «peblinger» (= små prester) på elevene.[2] Håkon Håkonsson gikk i 1217 på skolen «ved Kristkirken i Nidaros».[3]Island stiftet den første biskop der, Jón Ögmundsson (1106-21), «en skole vest for kirkedøren og lot den bygge vel og med omhu». Hit sendte «gode menn» sine barn, slik som «møen Ingunn» som rettet latinbøker mens hun satt med håndarbeidet sitt. I et diplom datert 12. mars 1224 nevnes Jon scolameistare, visst den første norske skolemester omtalt noe sted. Regning må ha vært et fag, så store krav som lovverket stilte til brøkregning ved bøter. Astronomi har også vært nødvendig, siden guttene ofte tenkte å bli prester, og disse måtte kunne regne ut tidspunktet for bevegelige høytider. Gulatingsloven satte straff for en prest som opplyste feil om disse.[4]

I Norge ble skolegang fastsatt ved lov i 1739. På landet var det vanlig med omgangsskole hvor skolemesteren flyttet fra gård til gård etter en fast rute.

Lærerne hadde den gang ingen annen utdanning enn den undervisning de enkelte prester hadde tatt seg bryet med. Lærere var fritatt for militærtjeneste, så offiserene fikk igjennom at det helst var folk med dårlig fysikk som ble antatt som lærere.[5]

Norge fikk sin første skolelov i 1739 med fagene kristendom og lesing, og fra 1827 også skriving, matematikk og sang. Barna fikk gå på skole fra de var syv til de var tolv år. De minste skulle ha skole seks-åtte timer hver dag i tre måneder. De eldste gikk to-tre timer daglig i vinterhalvåret. Presten passet på at de lærte det de skulle, ved å foreta en ukentlig overhøring på skolen. Foreldrene måtte betale lærerlønnen. Holdt de barna hjemme, kunne presten nekte dem altergang, og ilegge bøter og fengselsstraff.[6]

Norges første folkehøgskole ble opprettet i 1864. Fra 1936 ble det syv års opplæringsplikt. En offentlig komité fra 1963 forberedte loven om niårig grunnskoleopplæring. I 1969 ble det ni års rett og plikt til grunnskoleopplæring, og den frivillige realskolen ble erstattet av en obligatorisk ungdomsskole. I 1997 ble det ti års rett og plikt til grunnskoleopplæring for alle. Grunnskoleopplæringen kan fullføres via hjemmeundervisning, privatundervisning, friskole eller offentlig skole.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «latinskoler» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. mars 2022 fra [1]
  2. ^ «Pebling» Norske akademis ordbok
  3. ^ [2] Håkon Håkonssons saga avsnitt 13
  4. ^ Viggo Brun: Regnekunsten i det gamle Norge (s. 46-47), Universitetsforlaget 1962
  5. ^ Edvard Bull: Nordmenn før oss bind 1 (s. 133), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4
  6. ^ Mosse Jørgensen: «Vår fortid, nåtid og framtid på skolebenken», P2-akademiet, bind c (s. 144), ISBN 82-7118-227-7

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]