Pinsevekkelsen

Pinsevekkelsen er en felles betegnelse på en gruppe av flere selvstendige kristne samfunn og menigheter, som følger en bibeltro, radikal kristen lære. Disse utgjør ikke én organisert enhet. Begrepet pinsevekkelse brukes om den moderne pinsevekkelsen som oppstod under vekkelsen i Azusa street i 1906, og fokuserte særlig på:

• Jesus Kristus og hans frelsesverk, at omvendelsen skulle være en viljesavgjørelse, som svar på evangeliets innbydelse til «å komme som du er».
• Helliggjørelsen, en full overgivelse til Gud.
• Åndsdåpen, å bli fylt av Den hellige ånd.
• Tale i nye tunger (tungetale), som et personlig bønnespråk.

Den moderne pinsevekkelsen har sin begynnelse på slutten av 1800-tallet, da mange mennesker opplevde en sterk åndelig og religiøs lengsel. I 2006 var det en stor etthundreårs-markering i Los Angeles. Pinsevekkelsen regnes som verdens raskest voksende religiøse bevegelse med omtrent 600 millioner medlemmer.

Historie

Pinsevekkelsen hadde sin egentlige begynnelse, da disiplene ble fylt av Den hellige ånd, den første pinsedag, Pinsevekkelsen har sitt forbilde i den første kristne menighet slik en kan lese om den i Det nye testamentet. Da pinsevekkelsen brøt fram tidlig på 1900-tallet, var det mange kristne som opplevde at den kristne kirken hadde blitt født på nytt. De mente at opp gjennom kirkehistorien hadde kristendommen kommet litt ut av kurs i forhold til slik den opprinnelig var. Kirkehistorien er full av en konflikt mellom det guddommelige og det menneskelige.

På 300-tallet gjorde keiser Theodosius kristendommen til statsreligion, noe som etter pinsevennenes mening, sakte gjorde at kirken gikk fra en åndsfylt kirke, til en kirke som ble mer og mer opptatt av å ha jordisk makt eller autoritet. Pinsevennene mener at dette fremstår tydeligst i den katolske kirke der paven har gått inn som Kristi stedfortreder og kirkens overhode.

Opp gjennom hele kirkehistorien har det vært åndsfylte mennesker som har satt sin lit til Gud. Mennesker som har hatt fokuset mer på Jesus Kristus og hans etterfølgelse, enn på å være en del av en etablert geistlig kirke. Et eksempel er Martin Luther og reformasjonen.

Åndelig lengsel

Pinsevekkelsen har røtter tilbake til Hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika på 1800-tallet, særlig blant metodister. Mange gikk med en lengsel etter en berøring av Den hellige ånd, og det var en lengsel etter hellighet hos en rekke kristne på den tiden. Mot slutten av 1800-tallet berørte «den åndelige lengselen» mange mennesker og flere fikk det de kalte en ilddåp. John Wesley snakket om to tyngdepunkter i en kristens liv, rettferdiggjørelsen (frelsen) og helliggjørelsen.

Den engelske misjonslederen James Hudson virket i Kina, og var leder for over 1 000 kinamisjonærer. Under en tale i Shanghai ble han beveget av ånden og sa, «Jeg har den overbevisning om at det i løpet av de neste ti år vil bryte fram en vekkelse i det vestlige Europa, som den kristne kirke ikke har sett maken til. Den skal bre seg over hele verden...»

Åndsdåpen (dåpen i Den hellige ånd) fikk en radikal oppvåkning på begynnelsen av 1900-tallet. Den 1. januar 1901 falt Den hellige ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham.

Vekkelsen i Wales i 1904-1905 var forløperen til pinsevekkelsen. En regner med at 150 000 mennesker opplevde å bli omvendt i vekkelsen, som kom til å forandret folk totalt. Stjålne ting ble levert tilbake, vertshus måtte stengt fordi de ikke lengre hadde alkoholdrikkende kunder. Kuskene hadde sluttet å banne og hestene kjørte feil, fordi de ikke lenger forstod kommandoene. Vekkelsen ble kjent over store deler av verden, mange dro til Wales for å oppleve Guds nærhet.

Baptistpastoren Joseph Smale fra Los Angeles ble åndsdøpt i Wales. Tilbake i Amerika møtte han den afroamerikanske pastoren William J. Seymour. De samarbeidet og startet med møter under navnet Apostolisk trosmisjon, i april 1906. Den 9. april 1906 begynte en 8 år gammel farget gutt i et bønnemøte i et lite hus i Bonnie Brae Street å tale i andre tunger. Dette regnes som pinsevekkelsens fødselsdag. Snart måtte de finne nye lokaler og flyttet til en nedlagt metodistkirke i Azusa street. Det er fra vekkelsen i Azusa street, at pinsekraften og dåpen i Den hellige ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd. Tusener opplevde åndsdåpen. Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og Den hellige ånd. Det personlige livet som kristen var også sentralt og fikk sitt uttrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene. Etterhvert ble det dannet egne fri menigheter av åndsdøpte mennesker, sammen utga de organet, The Apostolic Faith.

Til hele verden

Vekkelsen hadde ekstatiske former, de tilstedeværende prise Gud med høy røst, ofte i gråt og tårer, mens de kjente en vidunderlig henrykkelse. Vekkelsen møtte kritikk og den ble harselert med, blant annet med vitsetegninger i aviser. Dette bidro til vekkelsens spredning og den spredte seg som en løpeild. Vekkelsen ble etter hvert til en stor bevegelse og spredte seg fra Amerika til hele verden og før utgangen av 1906 var den etablert i 3 verdensdeler. I løpet av noen få år spredte den seg over hele det nordamerikanske kontinentet. Hundre år senere er det 600 millioner medlemmer. Grunnen er at pinsevekkelsen har blitt en så stor bevegelse så raskt, er fordi fokuset er på en åndelige dimensjon, mens andre kirkesamfunn er mer opptatt av ritualer.

Utbredelse

• Pinsevekkelsen – Begrepet pinsevekkelse dekker det brede fellesskap, hele familien av pinseretningene. Den består av mange ganske ulike frikirkelige menigheter, organisasjoner og samfunn, blant annet Pinsebevegelsen, den karismatiske bevegelsen, Jesusbevegelsen, Baptistene, Trosbevegelsen, Oasebevegelsen og mange flere. Det er igrunn umulig å finne et nøyaktig tall på hvor mange pinseretninger det er i verden, men det er anslått at det er så mange som 740. På slutten av år 2006 var det 600 millioner mennesker tilsluttet menigheter som hører til pinsevekkelsen. Personer tilsluttet pinsevekkelsen omtales gjerne som pinsekristne.
  • Pinsebevegelsen – Begrepet pinsebevegelse innbefatter et organisert samarbeid mellom selvstendige frikirkelige menigheter, og er en del av den større pinsevekkelsen. Til å begynne med var pinsebevegelsen og pinsevekkelsen to sider av samme sak. Idag er det etablert mange, litt ulike, retninger, menigheter og samfunn av «pinsevenner».
    • Den klassiske pinsebevegelsen – Begrepet den klassiske pinsebevegelse benyttes idag, om det fellesskap som finnes av pinsemenigheter og pinsekirker som har sine historiske røtter helt tilbake til begynnelsen av pinsevekkelsen. Pinsebevegelsen er idag en liten gren av pinsevekkelsen. Denne grenen av pinsevekkelsen har ikke opplevd samme vekst som den karismatiske pinsebevegelsen. Pinsebevegelsens tilhengere kalles pinsevenner, men det er ikke uvanlig at andre i den større pinsevekkelsen også blir omtalt som pinsevenn. Det er anslått at det er 120 millioner medlemmer i den klassiske pinsebevegelsen verden.
    • Den karismatiske pinsebevegelsen – har sin opprinnelse engang på 1960- eller 1970-tallet. Personer tilsluttet den karismatiske pinsevekkelsen omtales gjerne som pinsekarismatikere. De pinsekarismatiske menighetene opplever den raskeste veksten blant de kristne kirkesamfunn i verden. 16 av verdens største kristne menigheter er pinsekarismatiske. Det er anslått at det er omtrent 480 millioner medlemmer i den karismatiske pinsebevegelsen verden.

Pinsevekkelsen omfatter mer enn bare frikirkelige menigheter. I den katolske kirke skal det være omtrent 120 millioner åndsdøpte katolikker. I den katolske kirke, er det i verden, over 150 000 bønnegrupper som fokuserer på pinsekraften.

I 2006 og 2007 ble pinsevegelsens hundreårsjubileum markert med Azusa Centennials verden over. Det norske navnet for markeringen var Pinse for alle.

Lære

Fordi pinsevekkelsen globalt er organisert som mange selvstendige menigheter eller kirkesamfunn, kan lærespørsmål mellom enkelte grupper i bevegelsen variere noe. Her er de viktigste punkt i pinsevekkelsens lære, syn og forståelse av Guds Ord.

Bibelens ord tolkes ut fra at alt det som står i den er sant, en bibeltro lære og anerkjennelse av hele Bibelen som Guds hellige og ufeilbarlige ord. Samtidig erkjennes at mennesket ikke forstår alt eller kan forklare alle sammenhenger fullt ut. Ved Den hellige ånds hjelp kan kristne imidlertid få en tydeligere forståelse og større innsikt i det som står skrevet. Pinsevekkelsen benytter ingen forklarelsesskrifter eller andre skrifter i tillegg til Bibelen.

Åndsdåpen (dåpen i Den hellige ånd) er et urkristent fenomen, og oppstod første gang på pinsedag i Jerusalem, ikke lenge etter Jesu Kristi oppfart til himmelen. (Apostlenes Gjerninger 2. kapitel). Disiplene var samlet og Ånden falt over dem, det forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler. De åndsdøpte kristne fikk en mye større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem.

Tungetalen regnes som et bønnespråk som trer i kraft når man ikke bare vil be med egne tanker og ord, men også med sin ånd. Det å tale i tunger spiller dog ikke nødvendigvis like stor rolle hos alle.

Frelse forstås som en aktiv handling fra Guds side, der Han gjennom Jesu Kristi offerdød på korset og oppstandelse, gjenoppretter forholdet mellom Gud og menneskeslekten, som gikk tapt under syndefallet. Alt dette skjer ved personlig tro, som er en Guds gave.

Pinsevekkelsen praktiserer bibelsk dåp, eller troende dåp etter det baptistiske dåpssyn. Det er delte meninger om dåp mellom ulike retninger av pinsevekkelsen. Debatten dreier seg om man må være døpt for å være frelst. Dåp av barn praktiseres ikke, bortsett fra noen få unntak, mest i Sør-Amerika. For unge barn er det vanlig å ha en barnevelsignelse, som ikke regnes som en dåp.

Pinsevekkelsen legger vekt på tanken om at jødene er Guds utvalgte folk, og er derfor israelsvennlige. Noen gir sin støtte til sionisme. Jesu gjenkomst, tanker om de siste ting og tusenårsriket, spiller en viktig rolle. Det er dog variasjoner innen bevegelsen når det gjelder detaljene i eskatologien. Pinsevekkelsen har et konservativt syn på seksualitet og samliv. Pinsevekkelsen har alltid hatt et samfunnsengasjement for fattige og utslåtte. Dette gjennom hjelpearbeid og innsamlinger. Den utadrettede misjonsvirksomheten har fokusert på evangelisering, oppbygning av skoler, helsetilbud og å ta vare på landets språk og kultur.

Organisasjon

Pinsemenighetene er ofte sterkt kongregasjonalistisk preget, det vil si at hver enkelt menighet er registrert som et selvstendig trossamfunn. Men det er vanligvis god kontakt mellom de forskjellige menighetene. I Skandinavia er den enkelte menighet et selvstendig trossamfunn og tar egne avgjørelser. Men rundt om i verden eksisterer det imidlertid også flere større organiserte samfunn, noen med internasjonal utbredelse.

Organisasjonformen innen menighetene kan varierer. De har ofte en enkel organisasjon med forbilde hentet fra bibelen (Apostlenes gjerninger), fra slik den første kristne menigheten ble organisert. Mange menigheter ledes av en pastor, ofte kalt en forstander, som virker sammen med flere eldste (også kalt eldstebrødre) eller diakoner. Tradisjonelt har menighetene bare hatt menn i lederverv, men flere menigheter har hatt kvinnelige ledere. Kvinnelige talere er ikke uvanlig.

Møteformen

Pinsevekkelsen legger vekt på å ha en åpen møteform, uten liturgi eller en fastlagt møteform. Hovedinnholdet er sang (lovsang), bønn og tale. Møteformen fungerer som en ramme og er åpne for personlige uttrykk som bønn og tilbedelse. Møter holdes gjerne i «enkle» lokaler med få kirkelige utsmykninger. Menigheten er ikke selve huset (bygningen), men mer menneskene, det kristne samfunnet.

Søndagsmøtene er tradisjonelt de viktigste samlingene. Formiddagsmøtet retter seg mot menighetens medlemmer, med oppbyggelse og bibelundervisning. Kveldsmøtene er mer utadrettet. Midt i uken er det ofte et møte, bønnesamlinger, barne- og ungdomsmøter, med mer.

Medlemskap

Enkeltpersoner blir medlemmer ved å melde seg inn i én bestemt menighet, fortrinnsvis den lokale menighet på stedet der de bor. Vanligvis kreves det at de tilkjennegir sin kristne tro overfor menigheten, og som regel må de også bli døpt. En kan bare være medlem i ett trossamfunn (menighet).

Kilder

• Korsets Seier 2006 – 2007. Artikelserien: Pinsebevegelsen 100 år.
• Gjerlaug, Lars Christian. 2006. Mange oaser i kirkehistorien. Korsets Seier. 26. mai 2006 side 14-15.
• Johansen, Oddvar. 2006. 150.000 søkte frelse i Wales. Korsets Seier, 9. juni 2006, side 12-13.
• Johansen, Oddvar. 2007. Sterk vekst for pinsevekkelsen i 2006. Korsets Seier. 5. januar 2007 side 2-3.

Eksterne lenker

• Apostolisk Tro menighetshjemmeside
• Den Apostolske Kirke
• Foursquare
• Hellighetsbevegelsen
• Den karismatiske bevegelsen i USA
• lag%201920.pdf Pinsebevegelsen i USA
• Pinsebevegelsen i Norge
• Den karismatiske bevegelse i Norge
• Ikke-trinitariske pinseretninger i Norge
• Jesusbevegelsen i Norge