CELPA

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

CELPA (pinsebevegelsen i Den demokratiske republikken Kongo) er en sammenslutningen av de fri pinsemenigheter i Afrika, grunnlagt av De Norske Pinsemenigheters Ytre Misjon i 1922. I dag en selvstendig organisasjon drevet av kongoleserne.

Navnet CELPA er en forkortelse fra fransk La Communauté des Eglies Libres de Pentecôte en Afrique og betyr sammenslutningen av de fri pinsemenigheter i Afrika.

CELPA er i praksis sammenslutningen av pinsemenighetene i Kongo, hvor de har sitt hovedvirke. Menighetene i Kongo er lagt til 13 geografiske distrikter, samlet til seks regioner. Biumba Eunda er nasjonal leder.

Misjonstanken og nød for å hjelpe andre mennesker har alltid vært viktig i pinsebevegelsen. Under urolighetene, i årene 1996-2004, var de kristne kirkene de eneste nettverk som fungerte i landet.[trenger referanse] Etter borgerkrigen deltar CELPA aktivt i gjenoppbygningen av landet og har overtatt mange av statens oppgaver.

Fakta om CELPA[rediger | rediger kilde]

CELPA driver et stort evangelisk, sosialt og samfunnsnyttig arbeid. (tall fra år 2003)

  • har nærmere 400 000 døpte medlemmer.
  • har 405 kirker (gudshus).
  • mer en 200 barne- og ungdomsskoler hvor de underviser ca. 85 000 barn og ungdom.
  • 100 videregående skoler.
  • 12 bibelskoler.
  • ett teologisk institutt.
  • medeier i tre høyere utdanningsinstitusjoner.
  • ett sykehus i Kaziba.
  • 4 sykesenter.
  • 47 helsesenter .
  • andre tjenester som drift av barnehjem og lignende
  • har misjonærer i Niger, Rwanda, Tanzania og Somalia.
  • aktive i arbeide for menneskerettigheter, fred, forsoning og konfliktløsning. Bekjempe etniske motsetninger.
  • landsbyutvikling, bekjempe HIV og Aids, drive folkeopplysning, tilrettelegge for kvinnearbeidsplasser.

Historie[rediger | rediger kilde]

I 1921 sendte norsk og svensk pinsemisjon (Pingströrelsen) noen pionermisjonærer, Oddbjørg og Gunnerius Tollefsen, Hanna Veum (senere gift med Charles Moody) og A. B. Lindgren, til daværende Belgisk Kongo. Oppdraget var å ta ut et misjonsfelt i landet, som da ikke hadde noen protestantisk kristen virksomhet. De møtte motstand fra den etablerte katolske kirke, fra lokale høvdinger og fra fedredyrkere, den rådende religionen i landet. Kolonimyndigheten gav dem først lov å starte virksomhet i Sibatwa, et fjellområde nord for Tanganikasjøen. Etter seks måneder forlot de sted da befolkningen var svært fiendtlig innstilt ovenfor misjonærene. Svenske og norske misjonærer ble enige om at det beste var å skille lag.

Den første misjonsstasjonen i Kaziba[rediger | rediger kilde]

Etter noen flere mislykkede forsøk klarte til sist de norske misjonærene å etablere en misjonsstasjon i landet til Basihi folket. De fikk et myrområde i Kaziba og her startet de første norske pinsemisjonærene sitt arbeidet i 1922. Et av de store problemene var Malariamyggen, og det var få innfødte på stedet. Den lokale høvdingen regnet med at misjonærene ville forlate dette stedet etter en kort tid, men slik gikk det ikke. 24. september 1922, ble et enkelt gudshus innviet. 600 mennesker møtte opp, deriblant mange lokale høvdinger. I løpet av ett år ble ti kongolesere frelst og døpt. Pinsevenner i Norge sender ytterliger åtte misjonærer.

I 1928 reiste Marie og John Brynhildsen til Kakwende, 35 kilometer vest for Kaziba, for å starte virksomhet der. Misjonsarbeidet spredte seg rask og flere små utposter vokste fram. Disse var tilknyttet hovedmenigheten i Kaziba. Hanna Veum Moody og ektemannen Charles, fikk nød for Urega, men ble nektet å begynne et arbeid der. De bosatte seg ved grensen til landsdelen. Hanna døde uten å få se landsdelen åpnet for evangeliet. Ektemannen Charles lagde en kiste til sin kone av ytterdøra på huset de bodde i. Han begravde henne i en palmelund, før han drog fra stedet.

Sosialt, diakonalt arbeid og evangelisering har vært det viktigste arbeidet til misjonærene. Folket i området var analfabeter og det fantes ikke skoletilbud. Skoleklasser ble startet mange steder. Det var guttene som ble sendt til skole, ettersom jentene måtte arbeide hjemme. Kalkstein og skiferplater var skriveutstyret som fantes. Etterhvert underviste de flinkeste elevene de yngre. Syke kom til misjonsstasjonen for å få hjelp med sårbehandling, innvollsormer og malariasmitte. Kvinner fikk fødselshjelp i hjemmene. I 1939 var det 165 døpte.

Den andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig hadde de seks norske misjonærene i Kongo ingen økonomisk støtte fra Norge. Tross vanskelige tider brøt det ut en vekkelse i Kongo. I den stengte landsdelen Urega, fikk misjonen konsesjon for å etablere en misjonsstasjon og noen få år senere var flere hundre frelst i landsdelen.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

I 1946 sendte Norge enda flere misjonærer (19) til Kongo. I 1948 ble det etablert en misjonsstasjoner i Kitutu, Ngweshe og i Bideka. I 1948 var det 3 648 barn i misjonens skoler. De fikk støtte av kolonimyndigheten samt lønn til lærere noe som resulteret i enda flere skoler. Sammen med svensk pinsemisjon (Pingströrelsen) ble det etablert læreskoleutdanning.

I 1956 ble 943 døpt og i 1957 var det 6 205 døpte i Kongo. På 50-tallet ble to poliklinikker og en fødestue åpnet. Det første året, i 1954, ble det tatt imot 743 barn. Den første misjonslegen, Osvald Orlien, kom i 1958. Nye kirker ble bygget og det ble startet bibelskole og fra Norge ble enda flere misjonærer.

I 1957 var det 6 205 døpte i Kongo. På 50-tallet ble to poliklinikker og en fødestue åpnet. Det første året, i 1954, ble det tatt imot 743 barn. Den første misjonslegen, Osvald Orlien, kom i 1958. Nye kirker ble bygget og det ble startet bibelskole.

Arbeidet overlates mer og mer til kongoleserne[rediger | rediger kilde]

I 1960 ble det på feltkonferansen bestemt at misjonsarbeidet skulle ledes av et råd bestående av misjonærer og ledere for de lokale menigheten i landet. Kongoleserne overtok også ansvaret for alle barneskolene.

30. juni 1961, får Kongo sin selvstendighet etter å ha vært belgisk koloni. Da var det omtrent 45 norske pinsvenn-misjonærer i landet. Det ble vanskeligere tider for misjonærene. Etter opprøret i Rwanda i 1961 fikk misjonen 10 000 flyktninger som måtte ha hjelp. De utenlandske (norske) misjonærene måtte flykte fra landet flere ganger. Først under opprøret i 1961 ble frihetslederen Patrice Lumumba drept. Senere i 1964 under Mulelistopprøret. Og i 1967 ble samtlige norske misjonærer beordret hjem av den norske stats regjering og bekostning. Men selv om 60-tallet var en vanskelig tid, ble det bygget et trykkeriBwindi, og med bistandsstøtte ble det bygd yrkesskoler for administrasjon (handelsfag), lærere og sykepleiere. Sykehuset ble også utbygd.

I 1970 var det 17 000 døpte i Kongo. Arbeidet fortsetter å ekspandere tilstadig flere områder i landet det neste tiåret. Under denne perioden mister misjonen flere medarbeidere.

Framgang og motgang[rediger | rediger kilde]

Landsdelen Maniema var under sterk islamsk innflytelse. Her ble arbeidet startet av to kongolesere. En av dem Shradaki Lembelembe, mister tre av sine barn, etter en forgiftning utført av lokale trollmenn. Misjonsflygeren Martin Ludvigsen, styrtet 24. august 1974. Tora Haugen ble enke da ektemannen Arthur døde 21. mars 1977, av rabies. Tross vansker hadde misjonen framgang og i 1978 var det seks menigheter og 2 024 døpte i Maniema.

Demokrati, ytringsfrihet og uroligheter[rediger | rediger kilde]

Etter å ha vært underlagt en autoritær kolonimakt i 60 år (1901–1961) og etter 30 år med diktatur (1961–1991), fikk landet i 1991, demokrati og ytringsfrihet. Dette ble begynnelsen på flere år med uroligheter og borgerkrig i Kongo. I 1991 måtte alle noske misjonærer flykte landet og misjonsarbeidet fikk en slags «sjokknasjonalisering».

I 1980 etableres virksomhet i Kisangani, i 1986 i Gemena og Likasi og i 1987 til hovedstaden Kinshasa. IBRA starter radio og kasettevangelisering i Kongo. Sykepleieskolen i Kabiza utvider og blir fire-årig. Det er i 1987 72 pinsemenighet, med flere hundre utposter (små, ikke selvstendige menigheter) med 72 313 døpte medlemmer. Misjonen har nå 84 barneskoler med 26 190 elever, 28 ungdoms- og videregående skoler med 4 293 elever, 15 poliklinikker og ni fødestuer.

CELPA etableres[rediger | rediger kilde]

I 1995 får arbeidet i Kongo sitt eget navn: CELPA. Arbeidet overlates til kongoleserne og det er bare én norsk misjonær, som rådgiver, i styringsgruppen (ledelsen). Kongoleserne hadde liten erfaring med demokratiske styringsmodeller og de norske misjonærene jobbet bevisst med beslutningsprosesser og ledelsesstruktur. Da var det 176 hovedmenigheter med 1 127 utposter (mindre menigheter), de hadde 167 831 døpte medlemmer. Det var 111 barneskoler og 32 ungdoms- og videregående skoler, ett sykehus (Kaziba), 25 poliklinikker og 12 fødestuer.

I 1999 var det bare fire – fem norske misjonærer igjen i Kongo, arbeidet var overlatt til de lokale. CELPA, pinsemisjonen i Kongo, sender ut de første misjonærene til utlandet, til Niger.

Viktige i oppbygningen av landet[rediger | rediger kilde]

I 2003 ble det sluttet fred mellom de stridende partene i borgerkrigen. Under urolighetene, i Den demokratiske republikken Kongo, i årene 1996-2004, var det utbredt vold, undertrykking, overgrep, plyndring og massedrap. Mellom tre og fire millioner mennesker har blitt drept og kirkene i Kongo er med i gjenreisingen av landet. Mange misjonærer opplevde krigen på nært hold, og utenlandske misjonærer måtte noen ganger flykte fra landet. Noen norske misjonærer var i landet i korte perioder, med hovedtyngden av arbeidet lå i kongolerernes hender. Det eneste nettverk som fungerte var de kristne kirkene, den katolske kirken og CELPA. Disse klarte å holde skoler og helsetilbud åpne, selv om den offentlige strukturen kollapset.

Se også[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon. Evangeliet til alle. Kongo i endring., nr 1, 2004.
  • Dette er CELPA, Pinsevenner bygger landet og «Sjokknasjonalisering» av CELPA Korsets Seier. 7. november 2003, side 6 og 7.