Carole King

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Carole King
CaroleKingHWOFDec2012.jpg
FødtCarol Joan Klein
9. feb. 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
BrooklynRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
10 oppføringer
Sanger-låtskriver, musiker, skuespiller, sanger, komponist, pianist, fjernsynsskuespiller, filmskuespiller, stemmeskuespiller, plateartistRediger på Wikidata
Utdannet ved Queens College, James Madison High SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Gerry Goffin (19591968)Rediger på Wikidata
Barn Louise GoffinRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av Goffin-KingRediger på Wikidata
Utmerkelser
7 oppføringer
Grammy Lifetime Achievement Award (2013), Grammy Trustees Award (2004), MusiCares Person of the Year (2014), Kennedy Center Honors (2015), Gershwin Prize (2013), Johnny Mercer Award (2011)[5], stjerne på Hollywood Walk of FameRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Pseudonym(er)Carole King
SjangerPopmusikk, softrock, folkrock, easy listening, moderne voksenpop
InstrumentPiano, vokal, gitar
Aktive år1958
PlateselskapA&M Records, eOne, Epic, Ode, Sony Music, Koch Records, EMI, Priority Records, RCA
Nettstedhttp://www.caroleking.com
IMDbIMDb
Signatur
Carole Kings signatur

Carole King

Carole King (født Carol Joan Klein 9. februar 1942 i Brooklyn i New York City) er en amerikansk sanger-låtskriver. Hun er den mest vellykkede kvinnelige låtskriver i siste halvdel av det 20. århundre i USA, hun er også den mest suksessfulle kvinnelige låtskriver på de britiske singellistene mellom 1952 og 2005.[6] Mer enn 400 av hennes komposisjoner blitt spilt inn av mer enn 1000 artister, noe som har resultert i 100 hitsingler.[7]

Hun har også gitt ut en rekke soloalbum i sin myke popstil. «Jazzman», som er en av hennes største hits, blir benyttet i en episode av TV-serien The Simpsons, med Yeardley Smith som gjør stemmen til Lisa Simpson.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Låtskriver[rediger | rediger kilde]

Carole King var ganske ung da hun begynte å skrive hitsanger for grupper som The Drifters og The Shirelles. I en periode spilte hun inn demosanger med Paul Simon under navnet The Cousines. Hun begynte å samarbeide med Gerry Goffin som hun også giftet seg med og fikk to døtre, Louise Goffin og Sherry Goffin, som også er musikere og låtskrivere. Goffin og King var et produktivt team gjennom hele 1960-tallet, Goffin stod for teksten og King for musikken. Duoen jobbet i Brill Building og skrev for kjente artister og grupper som Ike & Tina Turner, Ann-Margret, The Beatles, The Animals, Blood, Sweat and Tears, The Byrds og The Everly Brothers. De skrev også en hit til hushjelpen deres, Eva Narcissus Boyd som tok artistnavnet Little Eva, etter at King hørte henne synge på kjøkkenet og låten «The Loco-Motion» ble en stor hit i 1962.

De skrev sanger frem til deres separasjon og skilsmisse i 1968, hvoretter King startet sin egen vellykkede solokarriere og Goffin samarbeidet med andre komponister.[8]

Solokarriere[rediger | rediger kilde]

På 1970-tallet ble Carole King også kjent som selvstendig musiker. Kings soloalbum fra 1971, Tapestry, tok henne til toppen av hitlistene. Tapestry fikk fire Grammy Awards, årets album, beste kvinnelige vokalprestasjon, beste plate samt årets sang - en pris som for første gang ble vunnet av en kvinne. Med mer enn 25 millioner solgte enheter over hele verden ble Tapestry det mest solgte albumet av en kvinnelig artist på et kvart århundre. Tapestry ble innlemmet i Grammy Hall of Fame i 1998.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1987 ble King innlemmet i Songwriters Hall of Fame, og et år senere ble Goffin og King tildelt National Academy of Songwriters' Lifetime Achievement Award. I 1990 ble duoen innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, og i 2002 ble King hedret med den prestisjetunge Johnny Mercer Award fra Songwriters Hall of Fame. To år senere mottok Goffin og King Trustees Award fra The Recording Academy.

I 2012 mottok King BMI Icon Award og en æresdoktorgrad fra Berklee College of Music. Året etter fikk hun The Recording Academy Lifetime Achievement Award, og hun ble den første kvinnen som ble tildelt The Library of Congress Gershwin Prize for Popular Song. Prisen ble overrakt av president Barack Obama på en all-star-galla i Det hvite hus.

King publiserte sine memoarer, A Natural Woman i 2012. Boken kom på 6.-plass på The New York Times' bestselgerliste.

I 2014 ble King hedret som MusiCares Person of the Year, og det ble avholdt en spesiell galla på Los Angeles Convention Center der blant annet Lady Gaga, Alicia Keys og Kacey Musgraves fremførte mange av Kings klassikere. King avsluttet konserten med fremføring av låtene «Home Again», «Jazzman» og «Sweet Seasons»/«Hey Girl» med James Taylor.

King mottok Kennedy Center Honours i 2015. Hyllestforestillingen inkluderte James Taylor, og inneholdt også en oppsiktsvekkende fremføing av «(You Make Me Feel Like A) Natural Woman» av Aretha Franklin.[7]

Beautiful[rediger | rediger kilde]

12. januar 2014 åpnet musikalen Beautiful: The Carole King MusicalBroadway. Showet forteller historien om Carole Kings tidlige liv og karriere, ved hjelp av sanger hun skrev. Showet ble sesongens hit og vant en Grammy for beste musikkteateralbum og to Tony-priser. I 2015 åpnet den på Londons West End, og fikk 2 Olivier Awards.

Miljøaktivist[rediger | rediger kilde]

Carole King har bodd på en Idaho-ranch siden tidlig på 1980-tallet og hun er aktivt involvert i miljøorganisasjoner til støtte for bevaring av villmarken.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Sanger skrevet for andre artister[rediger | rediger kilde]

Musikk av Carole King og tekster av Gerry Goffin.

Resultater fra Billboard Hot 100 i USA og UK Singles Chart i Storbritannia.

Soloalbum[rediger | rediger kilde]

  • 2010: Live at The Troubadour (med James Taylor)
  • 2011: A Holiday Carole
  • 2012: The Legendary Demos
  • 2017: Tapestry: Live in Hyde Park
  • 2019: Live at Montreux 1973

Solosingler[rediger | rediger kilde]

  • «It Might As Well Rain Until September», 1962, US #22 / UK #3 (gikk inn på nytt på listene i UK som #43 i 1972)
  • «He's a Bad Boy», 1963, US #94
  • «Road to Nowhere», 1966, -
  • «It's Too Late» / «I Feel the Earth Move», 1971, US #1 (AC #1), Gold / UK #6
  • «So Far Away» / «Smackwater Jack», 1971, US #14 (AC #3)
  • «Sweet Seasons», 1972, US #9 (AC #2)
  • «Been to Canaan», 1972, US #24 (AC #1)
  • «Believe In Humanity», 1973, US #28
  • «You Light Up My Life», 1973, US #67 (AC #6)
  • «Corazon», 1973, US #37 (AC #5)
  • «Jazzman», 1974, US #2 (AC #4)
  • «Nightingale», 1975, US #10 (AC #1)
  • «Only Love Is Real», 1976, US #28 (AC #1)
  • «High Out of Time», 1976, US #76 (AC #40)
  • «Hard Rock Cafe», 1977, US #30 (AC #8)
  • «Simple Things», 1977, US AC #37
  • «Morning Sun», 1978, US AC #43
  • «One Fine Day», 1980, US #12 (AC #11)
  • «One to One», 1982, US #45 (AC #20)
  • «City Streets», 1989, US AC #14
  • «Now and Forever», 1992, US AC #18
  • «Love Makes the World», 2001

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Carole-King, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id king-carole, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Internet Broadway Database, Internet Broadway Database person-id 84001, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ besøkt 11. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Roberts, David (2005). Guinness Book of British Hit Singles. ISBN 1-904994-10-5. 
  7. ^ a b «Carole King Bio». caroleking.com. Besøkt 20. oktober 2020. 
  8. ^ «Gerry Goffin and Carole King Biography | The Rock and Roll Hall of Fame and Museum». rockhall.com. Besøkt 20. oktober 2020. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]