Andefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Andefamilien
Andefamilien
Vitenskapelig(e)
navn
:
Anatidae
Vigors, 1825
Norsk(e) navn: andefamilien,[1]
ender, gjess og svaner
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Andefugler
Antall arter: 165[2]
Habitat: akvatisk og terrestrisk
Utbredelse: kosmopolitisk
Delgrupper:

Andefamilien (Anatidae) er ei delgruppe med mellomstore til store fugler som er nært tilknyttet vann og som sammen med gjeterfugler og skjæregås utgjør ordenen andefugler (Anseriformes). Artene har kosmopolitisk utbredelse og er representert på alle verdens kontinenter, med unntak av Antarktika. Hannen kalles gasse, andrik eller stegg, hunnen gås eller and.

Typeslekten defineres av typearten for slekten Anas og er synonym med stokkand (A. platyrhynchos), som ble beskrevet av den svenske naturforskeren og legen Carl von Linné (Linnaeus) i 1758.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Stokkender, grågjess og knoppsvaner holder etegilde ved Glatved BryggeStorelva, like under Hønefossen i Hønefoss. Havregryn er grei mat!
Knoppsvane er blant de største fuglene som kan fly.

Artene har en bred (plump) og avlang kropp med korte eller semikorte skjellkledde lemmer. Hodet er lite i forhold til kroppen og nebbet er ofte flatt og avrundet eller konkavt. Hos mange av artene er nebb også utrustet med en såkalt nebbnegl ytterst. Neglen ender i en liten krok og fungerer som et arbeidsredskap for fuglene, enten for grave i bunnslammet eller for å fange fisk og bløtdyr med. Halsen varierer i lengde fra semikort hos ender til semilang hos gjess og svært lang hos svaner. Fordi føttene er plassert langt bak på kroppen, har artene et vaggende ganglag. Vingene er relativt korte i forhold til kroppen, selv om trompetersvanen (Cygnus buccinator) kan ha et vingespenn på opp mot 230–260 cm.[2]

Fuglene varierer i størrelse, fra den lille afrikanske praktdverganden (Nettapus auritus), som måler cirka 27–33 cm og veier omkring 260–290 g, til den kjempestore trompetersvanen, som kan måle opp mot 150–180 cm og veie omkring 7–13,6 kg, avhengig av kjønn. Tyngst i snitt blir imidlertid knoppsvane (C. olor) og sangsvane (C. cygnus), som begge kan veie opp mot 15–15,5 kg og mer, men de blir ikke like høye som trompetersvanen. Knoppsvane og sangsvane er allikevel blant de største (tyngste) fuglene som kan fly.[2]

Mange av artene viser sterkt kjønnsdimorfisme, der hannen har ei mer prangende fjærdrakt enn hunnen, som ofte er kamuflasjefarget. Mange hanner får også spesielt prangende fjærdrakt i hekketiden, som mytes når hekkesesongen er på hell. Den fjærdrakten som da oppstår kalles eklipsedrakt og er uanselig i forhold til hekkedrakten. Arten mandarinand (Aix galericulata) er et eksempel der hannen får eklipsedrakt. Hos svaner, gjess og plystreender har imidlertid hannen og hunnen tilnærmet identisk fjærdrakt.

Artene i andefamilien er selskapelig anlagt og opptrer som oftest i grupper. Der er tilpasset et liv nært tilknyttet vann og har svømmeføtter. De fleste artene foretrekker ferskvann, men noe er også tilknyttet sjø. I hekkesesongen har gjerne artene litt avstand mellom hekkeplassene og eteplassene. Migrerende arter danner ofte store flokker under trekk og flyr gjerne i formasjon.[2]

Fuglene i andefamilien tilbringer typisk mesteparten av tiden flytende i vannflaten, men artene er individuelt tilpasset og fyller gjerne særegne økologiske nisjer. De fleste er generelt planteetere som voksne, og lever av ulike typer vassplanter, dog enkelte arter har tilpassa seg til å ete fisk, eksempelvis laksand og siland.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018).[2] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][3] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Stamtre[rediger | rediger kilde]

Stamtreet under viser slektskapet mellom de ulike delgruppene i andefamilien, som deles inn i fem underfamilier. To av underfamiliene er videre delt inn i et antall tribus. Inndelingen bygger på morfologiske og molekylærgenetiske studier og er i henhold til Boyd (2013).[4]

   andefamilien (Anatidae)   

plystreender og hvitryggand (Dendrocygninae)




fregneand (Stictonettinae)



sporegås (Plectropterinae)



   Anserinae   

pungand (Biziurini)



dvergender (Nettapodini)




skarvender (Oxyurini)



svaner og gjess (Anserini)




   ender (Anatinae)   

gravender og gravgjess (Tadornini)



Mergini



skogender (Cairinini)



Callonettini




dykkender (Aythyini)



grasender (Anatini)







Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b c d e Carboneras, C. (2018). Ducks, Geese, Swans (Anatidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52210 on 15 April 2018).
  3. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  4. ^ Boyd III, John H. (8. oktober 2013). «Taxonomy in Flux: Version 2.63». Besøkt 17. april 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Josep del Hoyo, Nigel J. Collar. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1 - Non-passerines, 904 sider, publisert i juli 2014. ID:ILCHK01 ISBN 978-8496553941
  • Josep del Hoyo, Andrew Elliott, Jordi Sargatal. Handbook of the Birds of the World - Volume 1: «Ostrich to Ducks», september 1992, ISBN 978-8487334108

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]