Andes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Andes
Andes
Andes i Argentina.
Hører til:Kordillerene
Land:Venezuela Venezuela
Colombia Colombia
Ecuador Ecuador
Peru Peru
Bolivia Bolivia
Chile Chile
Argentina Argentina
Høyeste topp:Aconcagua (6 961 moh.)
Andes
Andesfjellenes relieff
Flyfoto av Aconcagua.

Andes eller Andesfjellene (spansk: Cordilleras de los Andes) er en uavbrutt fjellkjede langs kontinentets vestkyst fra Det karibiske hav i nord til Kapp Horn i sør, nær vestkysten av Sør-Amerika. Fjellkjeden er over 8 000 km lang[1], det vil si Sør-Amerikas lengste (også verdens lengste) og høyeste fjellkjede, med en gjennomsnittshøyde på ca. 4 000 meter. Største bredden er ved vannskillet mellom elvene Madeira og Pilcomayo, 19° sørlig bredde, og er på 920 km; den minste bredden er i Chile, 47° sørlig bredde, og den er 170 km. Middelbredden er 500 km. Andesfjellene dekker et areal på over 1,8 mill. km². Andes er Sør-Amerikas hovedvannskille med losiden på østsiden av Andes der vi finner Amazonas, og lesiden, eller regnskyggen, på vestsiden av fjellkjeden. Det høyeste fjellet i Andes er Aconcagua, som er 6 961 moh. (denne ble tidligere målt til 6 959 moh.), og som ligger i Argentina.

Geologi[rediger | rediger kilde]

Cono de Arita, Salta (Argentina).

Geologisk henger Andesfjellene sammen med fjellsystemet i de vestlige delene av Nord-Amerika og er på samme måten som disse foldet i nyere geologisk tid. Fjellmassen er brutt opp ved forkastninger i litosfæreplatene i store blokker og er i dag fjellrekker som stort sett står parallelle med kysten, med høysletter fjellrekkene. Vulkanisme og jordskjelv er vanlig i området da fjellkjeden dannes ved at Nazcaplaten (havbunnsplate) synker ned inn under Sør-Amerikaplaten ved subduksjon. Av de mange vulkanene reknes ca. 60 fortsatt som virksomme, med 25 av disse vulkanene som mest aktive. Fjordene i sør i Chile er gravd ut av store breer i istidene. Fjellkjeden består av foldefjell fra kritt-tertiærtid i tre parallelle kjeder.

Mineralforekomster[rediger | rediger kilde]

Det er rike kobber- og tinnforekomster i flere områder, og rettighetene til utvinning av disse er i flere land solgt til utenlandske multinasjonale selskaper. Men fjellene danner ofte en barriere for samferdselen generelt og utnyttingen av mineralene spesielt.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Andesfjellene kan deles i tre hoveddeler: de nordlige Andesfjellene, de midterste Andesfjellene og de sørlige Andesfjellene.

  • De nordlige Andesfjellene strekker seg helt opp til Det karibiske hav, og kan igjen deles i tre deler: 1) de peruanske, fra Arequipa til 4° sørlig bredde, som består av tre hovedkjeder med smale høysletter uten vulkaner, 2) de ecuadorianske, fra 4° sørlig bredde til 1° nordlig bredde som danner to kjeder, begge med mange vulkaner og 3) de colombianske, fra 1° til 8° nordlig bredde; de har tre kjeder, som i sør har vulkaner. Isolert fra de øvrige Andesfjellene ligger fjellkjeden Sierra Nevada de Santa Marta, nær Colombias kyst ved Det karibiske hav, som har en maksimal høyde på ca. 5800 meter.
  • De midterste Andesfjellene går fra Aconcagua til Arequipa, og har i nord to hovedkjeder. Mellom disse ligger et av jordas største høyplatåer. Denne delen av Andesfjellene har veldig mange vulkaner, mens den indre og vestlige delen er ørkenaktig, og den østlige delen fra 25° sørlig bredde er skogkledd.
  • De sørlige Andesfjellene går fra Ildlandet (Tierra del Fuego) i Chile, til Aconcagua, og består av to parallelle kjeder. Den vestligste er delt opp i øyer lengst sør, til Chiloé, mens den går langs kysten videre nordover, og skilles fra den østlige kjeden ved den chilenske lengdedalen. Høyden øker fra sør mot nord til Aconcagua.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet i Andesfjellene varierer mye, avvhengig av høyde, breddegrad og nærheten til havet. Fjellkjeden er Sør-Amerikas viktigste vannskille og deler dermed også Sør-Amerika klimatisk. Det er hovedsakelig fuktig og frodig regnskog på østsiden og tørt og karrig på vestsiden. Også i sørøst, i de sydlige delene av Argentina, er det ganske tørt. Den nordre delen av Andesfjellene ligger på samme breddegrader som Vest-Afrika, mens de sydlige delene nestan når helt ned til Antarktis. I nord er klimaet derfor overveiende varmt og fuktig, mens det i sør er kaldt og vindfullt. I høyden er det også kaldere enn i de lavereliggende områdene. Helt sør i Andes finnes det også isbreer.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Vikunja (Vicugna vicugna)
Peruviansk kondor (Vultur gryphus)

Plante- og dyrelivet preges i stor grad av forskjellene i nedbørsmengdene. De lavtliggende helningene på Stillehavssiden i Colombia og Ecuador er dekket av tropiske regnskoger. En rekke arter av planter og dyr lever her, inkludert dovendyr, jaguarer, brøleaper, flaggermus, riksetrost og klippefugler.   På høyere høyder er skogene tilpasset et temperert klima. I de bolivianske delene vokser Cinchona, med bark som brukes til å fremstille blant annet kinin brukt som medisin mot malaria.

I svært høye områder i Ecuador, Peru og Bolivia finnes skog av slekten Polylepis. Trærne, som lokalbefolkningen kaller Queñua, Yagual eller Quinua, finnes på 4 500 meters høyde over havet. Treet har vært brukt som byggematerialer og som brensel, noe som har medført at skogene gradvis har blitt mindre siden inkaenes tid. I dag er det bare 10 prosent igjen av skogene, og trærne anses å være svært truet.

I Chile er det Patagoniasypress som kan være over 2000 år gammel. I Peru vokser puya og kandelaberkaktus.

Pattedyrene i Andesfjellene har ekstra stort lungevolum for å greie seg i den tynne fjellufta. Vi finner flere endemiske dyrearter i Andesfjellene, blant annet chinchillaen som blir holdt som kjæledyr i Norge i dag, og som er en delikatesse i blant annet Peru.

Lamaen trives i høytliggende områder av fortrinnsvis Peru og Bolivia. Alpakkaen har blitt domestisert på grunn av den eksklusive ullen. Vikunja og guanako leveer også her. Vikunjan ble en gang jaktet på pågrunn av den fine ullen, men ble beskyttet da bestanden nådde et farlig lavt nivå. Også chinchillaen, en gnager funnet i Andesfjellene, er en truet art. Det har også blitt jaktet på på grunn av pelsen. Viscaschaen er en annen gnager som bor her. Andre pattedyr på inkluderer andeshjort, mankeulv og puma.

Den sydamerikanske kondoren er den største fuglen av sitt slag på den vestlige halvkule. Den lever hovedsakelig av døde dyr. Det er også fugler som tulipacacara og tofstinamon.

I sørlige Andes er det en spesiell type høyslette kalt puna. Karakteristisk for dette er at det er veldig vindfullt og at nettene er veldig kjølige. Vegetasjonen er også veldig økonomisk.

Atacamaørkenen er et annet spesialområde i Andes. Her regner det sjelden, og det eneste vannet som mange ørkenplanter får kommer fra tåken som kondenserer fra Stillehavet, og noen ganger virvler over land.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Andes har en stor urbefolkningsbosetning i 2 000 – 3 000 m høyde. Menneskene som lever der har tilpasset seg både den tynne luften og temperaturutvekslingen mellom dag og natt.

Historie[rediger | rediger kilde]

Andesfjellene danner en nord-sør-akse med kulturelle påvirkninger. Kulturutvikling over lang tid kulminerte i utvidelsen av Inkariket i det sentrale Andes i løpet av det 15. århundre. Inkaene dannet denne sivilisasjonen gjennom imperialistisk militarisme, så vel som et forsiktig og nøye kontrollert styre.[2] Styresmaktene sponset bygging av akvedukter og veier i tillegg til den eksisterende infrastrukturen. Noen av disse konstruksjonene eksisterer fortsatt i dag.

Svekket av europeiske sykdommer som de ikke hadde immunitet mot og sivile kriger, ble inkaene beseiret i 1532 av en allianse bestående av titusener av allierte fra nasjoner de hadde underkastet (f.eks. huanacaene, chachapoyaene og cañariene) og en liten hær på 180 spanjoler ledet av Francisco Pizarro. En av de få inkabyene spanjolene aldri fant i løpet av sin erobring var Machu Picchu, som lå skjult på en topp på østsiden av Andes hvor fjellkjeden heller ned mot Amazonas. Noen av de overlevende språkene til de andinske folkene er i språkfamiliene quechua og aymara. Woodbine Parish og Joseph Barclay Pentland undersøkte en stor del av det bolivianske Andes fra 1826 til 1827.

Byer[rediger | rediger kilde]

La Paz i Bolivia er verdens høyestliggende hovedstad.

I moderne tid er de største byene i Andes Bogotá i Colombia, med en befolkning på rundt åtte millioner, Santiago i Chile og Medellin i Colombia. Lima i Peru er en kystby ved foten av Andes, og er den største byen i alle Andeslandene. Det er hovedsetet til Det andiske fellesskap.

La Paz i huser den bolivianske regjeringen og er den høyestliggende hovedstaden i verden, i en høyde på omtrent 3 650 m (11 975 ft). Byen El Alto, som tidligere ble regnet som en forstad til La Paz, men fikk status som egen by i 1987, strekker seg opp til 4 200 m (13 780 ft).

Andre byer i eller nær Andesene inkluderer Arequipa, Cusco og Huancayo i Peru, Quito og Cuenca i Ecuador, Cochabamba, Oruro og Sucre i Bolivia, Mendoza, Tucumán, Salta, og San Juan i Argentina, Rancagua i Chile, Cali, Cucuta, Bucaramanga, Pereira, Pasto, Villavicencio og Manizales i Colombia, og Barquisimeto, San Cristóbal, Mérida, og Valera i Venezuela. Byene Caracas, Valencia og Maracay er i Cordillera de la Costa, som er en omdiskutert utvidelse av Andes helt nord i Sør Amerika.

Transport[rediger | rediger kilde]

De største byene er knyttet sammen med [asfalt]]erte veier, mens mindre byer ofte er bundet sammen av grusveier, noe som kan kreve kjøretøy med firehjulstrekk.[3]

Andes i Mérida, Venezuela

Det grove terrenget har historisk sett gjort det for dyrt for de fleste naboland å bygge gode veier og jernbaner som krysser Andes for å knytte landene sammen, selv med moderne bygningsingeniørkunst. Det var ikke før ganske nylig at endene på noen hovedveier som lå ganske nær hverandre fra øst og vest ble koblet sammen.[4] Mye av transporten av passasjerer skjer via fly.

Det er imidlertid en jernbane som forbinder Chile med Argentina via Andes, og det er andre som gjør den samme forbindelsen via Sør-Bolivia. Se jernbanekart over regionen.

Det er en eller flere motorveier i Bolivia som krysser Andes. Noen av disse ble bygget i under en krig mellom Bolivia og Paraguay for å transportere bolivianske tropper og forsyninger til krigsfronten i lavlandet i sørøstlige Bolivia og vestlige Paraguay.

I flere tiår hevdet Chile eierskap av land på den østlige delen av Andesfjellene. Disse kravene ble imidlertid forlatt i 1870 under Salpeterkrigen mellom Chile, det allierte Bolivia og Peru, i en diplomatisk avtale for å holde Argentina ute av krigen. Den chilenske hæren og marinen beseiret de allierte styrkene fra Bolivia og Peru, og Chile overtok Bolivias eneste provins på Stillehavskysten. Bolivia har vært et helt uten kystlinje siden dette. De bruker nå for det meste havner i Øst-Argentina og Uruguay til sin internasjonale handel fordi landets diplomatiske forbindelser med Chile har vært suspendert siden 1978.

Peruvianske bønder sår mais og bønner.

Landbruk[rediger | rediger kilde]

På grunn av fjellskråningene har Terrassejordbruk vært en vanlig praksis. Dette ble imidlertid ikke veldig vanlig før inkaenes imperialisme var på det sterkeste, da et stadig voksende rike krevde større tilgang på ressurser. Potet har lenge hatt en svært viktig rolle som en mat for befolkningen. Mais var også en viktig avling for disse menneskene, og ble brukt til produksjon av chicha, viktig for indianere fra Andes. For tiden er tobakk, bomull og kaffe de viktigste eksportavlingene. Coca, til tross for utryddelsesprogrammer i enkelte land, forblir en viktig avling for lovlig lokal bruk i mildt stimulerende [urtete]], og både kontroversielt og ulovlig, for produksjon av kokain.

I områder uten kunstig vanning land er beite den vanligste typen arealbruk. I regntiden (som ommeren) blir en del av beiteområdene brukt til dyrking (hovedsakelig poteter, bygg, bønner og hvete).

Irrigasjon[rediger | rediger kilde]

Vanning av land i peruviansk Andes.

Teknikker for kunstig vanning har eksister i Andesfjellene i så mye som 6000 år, og særlig inkaene hadde avanserte systemer for å vanne avlingene.

Vanning er nyttig i å framskynde veksten til sommeravlingen, noe som garanterer et tidlig utbytte i perioder med matmangel. I tilleg kan mais dyrkes høyere opp i fjellet (til 3800 m) dersom man kan så tidligere. I tillegg muliggjør irrigasjon dyrking i frostsesongen (vinter) og tillater dyrking av frostresistente vegetabilske avlinger som løk og gulrot.[5]

Gruvedrift[rediger | rediger kilde]

Andesfjellene ble berømt for sin mineralske rikdom i løpet av den spanske koloniseringen av Sør-Amerika. Selv om Andes-amerindiske folk laget seremonielle smykker av gull og andre metaller, ble mineralforekomstene i Andes først utvunnet i stor skala etter den spanske ankomsten. Potosí i dagens Bolivia og Cerro de Pasco i Peru var blant de viktigste gruvene i det spanske imperiet i den nye verden. Río de la Plata og Argentina[6] har fått sine navn etter sølvet av Potosí.

I dag plasserer Chiles og Perus gruvedrift i Andes av disse landene som hendholdsvis største og tredje største produsent av kobber i verden. I Peru befinner også den fjerde største gullgruven i verden seg, Yanacocha i Cajamarcaregionen. I boliviansk Andes produseres hovedsakelig tinn, men historisk hadde sølvgruvedrift en stor innvirkning på den spanske prisrevolusjonen i 1700-tallets Europa.

Høyde[rediger | rediger kilde]

Kamhøyden på fjellkjeden er i enkelte tilfeller mer enn 5 000 moh., og den er sjelden lavere enn 2 000 moh. Topphøyden på fjelltoppene er også forskjellig; den er i både Chile og Peru over 6 500 moh. Snøgrensen ligger i sør 1 500 moh., ved 15° sørlig bredde over 5 000 moh. og under ekvator så høyt som 4 500 – 5 000 moh. Innenfor Valparaíso er det et fjellpass på knapt 4 00 moh. som heter Uspallatapasset, mens i Peru og Bolivia ligger ingen av passene under 4 000 moh. På tross av den store passhøyden er det flere jernbaner som krysser over Andesfjellene. Eksempler er ArequipaPunobanen i Peru ved Titicacasjøen, som har en passhøyde på 4 580 moh.

Topper[rediger | rediger kilde]

Dette er en liste over noen av de høyeste toppene i Andesfjellene.

Argentina[rediger | rediger kilde]

Grensen mellom Argentina og Chile[rediger | rediger kilde]

Bolivia[rediger | rediger kilde]

Grensen mellom Bolivia og Chile[rediger | rediger kilde]

Chile[rediger | rediger kilde]

Colombia[rediger | rediger kilde]

Ecuador[rediger | rediger kilde]

Peru[rediger | rediger kilde]

Venezuela[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Andes Facts, information, pictures | Encyclopedia.com articles about Andes». www.encyclopedia.com. Besøkt 29. august 2016. 
  2. ^ D'Altroy, Terence N. (2003). The Incas (engelsk). Blackwell Publishing. ISBN 9780631176770. 
  3. ^ «Travel map of Western South America and the Andes» (engelsk). zoom-maps.com. Besøkt 8. april 2018. 
  4. ^ Galli, Emiliano (7. august 2009). «Jujuy apuesta a captar las cargas de Brasil en tránsito hacia Chile» (spansk). La Nación. Besøkt 22. juli 2011. 
  5. ^ W. van Immerzeel. «Irrigation and erosion/flood control at high altitudes in the Andes.» (PDF). Annual Report 1989 (engelsk). International Institute for Land Reclamation and Improvement, Wageningen, Nederland: s. 8 – 24. 
  6. ^ «Information on Argentina» (engelsk). Argentinas ambassade i London. Besøkt 8. april 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]