Spettefugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Spettefugler
Flaggspett (Dendrocopos major)
Flaggspett (Dendrocopos major)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Piciformes
Meyer & Wolf, 1810
Galbuliformes
Norsk(e) navn: spettefugler
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Gruppe: Picodynastornithes
Antall arter: 484
Habitat: trelevende
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Antarktis, Australia, Madagaskar og øyer i Stillehavet
Delgrupper:

Spettefugler (Piciformes) er en orden av primært trelevende fugler. Gruppa består av cirka 467–484 arter, fordelt i ni familier. Søstergruppen er råkefugler (Coraciformes). Årsaken til det usikre antallet skyldes spettefamilien (Picidae), der antallet arter og slektsforholdene dem imellom fortsatt ikke er godt nok avklart.

Biologi[rediger | rediger kilde]

Spettefuglene er hovedsakelig insektetere, selv om vokseterne også kan utnytte bivoks og tukanene primært er frugivore. Nesten alle artene har korte ekstremiteter med føtter som har to tær (2. og 3. tå) som peker framover og to tær (1. og 4. tå) som peker bakover - såkalt zygodactyly, en evolusjonær adapsjon som har åpenbare fordeler når mesteparten av livet tilbringes i trærne. Zygodactyly gjør artene til ypperlige klatrere. Alle spettefuglene, men unntak for artene i jakamarfamilien, mangler dun i alle stadier av livet, også når de er nyklekte.

Spettefuglene varierer i størrelse, fra den vesle malaypikuletten (Sasia abnormis) som måler cirka 9 cm og veier omkring 7,2–12 g,[1] til tocotucanen (Ramphastos toco) som måler cirka 55–61 cm og veier omkring 500–860 g.[2]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Jakamarer og dovenfugler behandles ofte i den separate ordenen Galbuliformes, men dette savner allmenn aksept. DNA-analyser viser et de danner en egen evolusjonær utviklingslinje, men de fleste regner denne linjen som en delgruppe av spettefugler. De andre familiene danner en monofyletisk gruppe, men slektskapet mellom skjeggfugler og tukaner er ikke fullt klarlagt og det virker som om de afrikanske og asiatiske skjeggfuglene utgjør distinkte evolusjonær linjer. Det samme gjelder for tukanskjeggfuglene. Spettene og vokseterne er søsterfamilier, og de to familiene som er nærmest beslektet med hverandre.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Det hersker noe uenighet om inndelingen av enkelte familier i denne gruppen. Generelt følger inndelingen under HBW Alive og BirdLife International, i henhold til del Hoyo & Collar (2014),[3] men spettefamilien følger Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2017).[4] Dette siden Boyd har inkludert mer oppdatert forskning i sin oversikt. Det fører imidlertid til at antallet arter varierer noe i spettefamilien, som fortsatt må påregne nye endringer framover. Spettefamilien omhandler omkring halvpartene av artene og er den mest tallrike og komplekse familien blant spettefuglene. Boyd hevder den har færre arter, men flere slekter enn hva del Hoyo & Collar hevder.

Norske navn på gruppene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[5] Beskrivelser i parentes er ikke offisielle gruppenavn.

Treliste

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Ballmann, Peter (1969): Les Oiseaux miocènes de la Grive-Saint-Alban (Isère) [The Miocene birds of Grive-Saint-Alban (Isère)]. Geobios 2: 157-204. [French with English abstract] doi:10.1016/S0016-6995(69)80005-7 (HTML abstract)
  • Cracraft, Joel & Morony, John J. Jr. (1969): A new Pliocene woodpecker, with comments on the fossil Picidae. American Museum Novitates 2400: 1-8. PDF fulltext
  • Johansson, Ulf S. & Ericson, Per G.P. (2003): Molecular support for a sister group relationship between Pici and Galbulae (Piciformes sensu Wetmore 1960). J. Avian Biol. 34(2): 185–197. doi:10.1034/j.1600-048X.2003.03103.x PDF fulltext

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Winkler, H. & Christie, D.A. (2017). Rufous Piculet (Sasia abnormis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ Short, L.L. & Sharpe, C.J. (2017). Toco Toucan (Ramphastos toco). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  3. ^ Josep del Hoyo, Nigel J. Collar. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1 - Non-passerines, 904 sider, publisert i juli 2014. ISBN 978-84-96553-94-1
  4. ^ Boyd III, John H. (14. april 2017). «Taxonomy in Flux: Version 3.07». Besøkt 8. juli 2017. 
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]