Stormfugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stormfugler
Grålire (Puffinus griseus)
Grålire (Puffinus griseus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Procellariiformes
Fürbringer, 1888
Norsk(e) navn: stormfugler[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Gruppe: Austrodyptornithes
Antall arter: 138–145
Habitat: pelagisk
Utbredelse: alle verdenshav
Delgrupper:

Stormfugler (Procellariiformes) er orden av pelagiske fugler, hvorav de fleste er pelagisk overflatebeitende sjøfugler. Fuglene tilbringer mesteparten av året svevende på lange, smale og spisse vinger over åpent hav, der de aller fleste fanger blekkspruter, fisker, krepsdyr og andre virvelløse dyr fra vannoverflaten. Noen få arter dykker også etter maten.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Neoaves separerte i to linjer for cirka 79,6 millioner år siden. Den ene ledet fram til Passeriformes, den andre til Falconiformes, Charadriiformes, Procellariiformes (stormfuglene), Gaviiformes, Ciconiiformes og Sphenisciformes.[2].[3]

Pingviner (Sphenisciformes) og stormfugler (Procellariiformes) inngår videre i gruppen Austrodyptornithes,[4][5] fordi man tror at disse fuglene hadde en felles progenitor som levde på Gondwana for omkring 71 millioner år siden, den gang Australia, Antarktika og Sør-Amerika hang sammen og den store landmassen lå lenger mot sør.[2].[3]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Stormfuglene er glimrende flygere, men nokså ubehjelpelige på land. Samtlige arter legger kun ett eneste egg hvert år – eller annethvert år. Til gjengjeld har de voksne fuglene noen av de høyeste overlevelsesratene blant fuglene (opp mot 98 % per år).

Et karakteristisk trekk er den rørlignende forstørrelsen av neseborene. Funksjonen er fremdeles uviss. De brukes muligens for å avsondre overflødig salt. De kan derimot også stå i sammenheng med stormfuglenes usedvanlig godt utviklete luktesans.

Stormfuglene mangler krås, man har en unik lomme i spiserøret, der de lagrer maten, som delvis blir omgjort til energirik olje. Dette gjør det mulig for de voksne å fly både langt og lenge mens de samler mat til ungene. Ungene er på sin side avhengig av å overleve foreldrenes lange fravær, og er derfor også henvist til å kunne lagre maten.

Stormfugler brukes også som betegnelse for en delgruppe av Procellariiformes, se stormfuglfamilien (Procellariidae). De andre delgruppene er albatrosser, som har fugleverdens største vingespenn (vandrealbatrossens vingespenn kan bli mer enn 350 cm[6]); stormsvaler, som bare blir 32 cm store; sørstormsvaler, som tradisjonelt ble regnet til stormsvalene; og dykkpetreller, som også går under navnet alkestormfugler.

Det er uklart hvor mange arter gruppa omhandler, men det er trolig cirka 138–145. Hovedvekten av stormfuglartene treffes på sørhalvkula. I Norge hekker havhest, havsvale og stormsvale. Havlire sees regelmessig langs kysten, men den hekker ikke her.[7]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Prum et al. (2015).[8]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ a b A.J.Baker, S.L.Pereira, O.P.Haddrath and K.A.Edge. 2006. Multiple gene evidence for expansion of extant penguins out of Antarctica due to global cooling. Proc Biol Sci. vol. 273, issue 1582, pp. 11–17 doi: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC1560011/
  3. ^ a b Slack, K.E., Jones, C.M., Ando, T., Harrison G.L., Fordyce R.E., Arnason, U. and Penny, D. (2006). "Early Penguin Fossils, plus Mitochondrial Genomes, Calibrate Avian Evolution." Molecular Biology and Evolution, 23(6): 1144-1155. doi:10.1093/molbev/msj124 PDF fulltext Supplementary Material. Besøkt 2012-08-03
  4. ^ Yuri, T., Kimball, R. T., Harshman, J., Bowie, R. C., Braun, M. J., Chojnowski, J. L., ... & Braun, E. L. (2013). Parsimony and model-based analyses of indels in avian nuclear genes reveal congruent and incongruent phylogenetic signals. Biology, 2(1), 419-444. https://doi.org/10.3390/biology2010419
  5. ^ Jarvis, E. D., Mirarab, S., Aberer, A. J., Li, B., Houde, P., Li, C., ... & Zhang, G. (2014). Whole-genome analyses resolve early branches in the tree of life of modern birds. Science, 346(6215), 1320-1331. DOI: https://doi.org/10.1126/science.1253451
  6. ^ del Hoyo, J., C. Carboneras, F. Jutglar, N. Collar, G. M. Kirwan, and E. F. J. Garcia (2020). Wandering Albatross (Diomedea exulans), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.wanalb.01
  7. ^ Lee, D. S., J. C. Haney, C. Carboneras, F. Jutglar, and G. M. Kirwan (2020). Manx Shearwater (Puffinus puffinus), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.manshe.01
  8. ^ Prum, R. O., Berv, J. S., Dornburg, A., Field, D. J., Townsend, J. P., Lemmon, E. M., & Lemmon, A. R. (2015). A comprehensive phylogeny of birds (Aves) using targeted next-generation DNA sequencing. Nature, 526(7574), 569-573. https://doi.org/10.1038/nature15697

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]