Hopp til innhold

Fettfugl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fettfugl
Nomenklatur
Steatornis caripensis
von Humboldt, 1817
Populærnavn
fettfugl,[1]
oljefugl,
guácharo
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OverordenNattfugler
OrdenSteatornithiformes
FamilieSteatornithidae
SlektSteatornis
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
BirdLife International (2021)[2]

Økologi
Habitat: terrestrisk, eviggrønne skogområder opp til 3 200 moh
Utbredelse: Neotropis

Fettfugl (Steatornis caripensis) er en monotypisk nattaktiv fruktetende fugl i slekten Steatornis (fettfuglslekten), som inngår som eneste slekt i familien Steatornithidae (fettfuglfamilien). Familien plasseres nå i den monotypiske ordenen Steatornithiformes,[3][4][5] men ble inntil ganske nylig regnet til en utvidet versjon av Caprimulgiformes (se taksonomi).[6][5] Arten er utbredt i Neotropis.

Mange fuglearter kan (på ulike måter) beskrives som unike, men fettfuglen er virkelig usedvanlig unik. Det er nemlig den eneste flyvende, nattaktive og fruktspisende fuglen i verden.[6]

BirdLife International (2021) hevder at arten er livskraftig.[2] Partners in Flight estimerte totalpopulasjonen til færre enn 50 000 voksne individer i 2019,[7] mens BirdLife International i 2021 sier populasjonen teller omkring 20 000–49 999 voksne individer.[2]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Fettfugler blir cirka 40–49 cm lange og veier omkring 255–485 g (typisk cirka 400–415 g).[6] Arten er svakt kjønnsdimorf, i det hannene blir såvidt litt større og gråere, mens hunnene er lysere og mer rustrøde i fargen.[6] Hannene har dessuten litt større nebb enn hunnene.[8]

Fettfuglen er en stor nattaktiv fugl som minner om en overdimensjonert nattsvermer. Fjærdrakten er rustrød-brun på oversiden og lysere, mer kanelbrun på undersiden. Den har små, hvite, diamantformede flekker på issen og undersiden, fremtredende (0–39 mm lange[9]) børstefjær (bristelfjær, rictalbørster) ved nebbasen, et kraftig krokformet nebb og brune øyne som reflekterer rødt. Vingene er lange, smale og sterkt slisset, mens halen er lang og svakt stripet med svart. Når fuglen hviler danner halefjærene en teltlignende, omvendt «V»-form, der de midtre fjærene holdes høyere og de ytre lavere. Tarsene (den nedre delen av bena) er korte og plassert langt frem på kroppen, slik at fuglen i normal positur holder hodet lavere enn halen.[6]

Fettfuglens øyer er spesielt høyt utviklet. Artens usedvanlige nattsyn ble forklart i en studie av Martin, Rojas, Ramírez et al. (2004).[10] Ved bruk av standard mikroskopiteknikker ble fettfuglens netthinnestruktur undersøkt, og det ble benyttet en oftalmoskopisk refleksteknikk for å fastslå parameterne for fuglenes synsfelt.[10] Netthinnen domineres av små stavreseptorer (diameter 1,3±0,2 μm; lengde 18,6±0,6 μm) som er ordnet i en lagdelt struktur som er unik blant terrestriske virveldyr. Denne strukturen gir en fotoreseptortetthet som er den høyeste som noen gang er registrert (≈1 000 000 staver per mm²) i et virveldyrs øye. Tappereseptorer er derimot til stede i lave antall. Øyet er relativt lite (akseavstand 16,1±0,2 mm) med en maksimal pupillediameter på 9,0±0,0 mm, og har en lysinnsamlingskapasitet som er den høyeste som er målt hos en fugl (f-nummer ≈1,07).[10]

Det binokulære synsfeltet har en maksimal bredde på 38° og strekker seg vertikalt gjennom 100°, med nebbet projisert mot den nedre periferien – en topografi som antyder at synet ikke brukes til å kontrollere nebbets posisjon. Undersøkelsen foreslår at fettfuglens øyne befinner seg på den ene enden av en kontinuerlig balanse mellom synssensitivitet og oppløsning. Dermed kan artens visuelle følsomhet være nær et maksimum, mens den visuelle oppløsningen må være lav. Dette forklarer hvorfor disse fuglene benytter seg av andre sanseinntrykk, som lukt og ekkolokalisering, for å styre atferden sin i miljøer med lite lys.[10]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]

Den første vestlige naturforskeren som kom over arten, Alexander von Humboldt, beskrev hvordan lokale urfolk kokte de lubne ungene for å utvinne olje til matlaging og lamper.[6] Dette ga opphav til det vitenskapelige slektsnavnet Steatornis, som henviser til fett hos fugleungene. Første del av slektsnavnet følger av det greske stear (στεαρ) eller steatos (στεατος) og betyr fett, mens navneendelsen -ornis følger av det greske ordet ornis (ορνις) eller ornithos (ορνιθος) og betyr fugl.[11] Artsepitet, caripensis, refererer til typelokaliteten, landsbyen Caripe, som ligger nær den berømte grotten Cueva del Guácharo (også kalt Caripe-grotten) i fjellene nordøst i Venezuela. Grotten har en bestand på cirka 10 000 fettfugler.[6]

«Hvert år rundt midtsommer drar indianerne ned i grotten, utstyrt med stokker for å ødelegge reirene. På dette tidspunktet blir mange tusen fugler drept, og de voksne fuglene, som om de vil beskytte avkommet, svever over hodene på indianerne og gir fra seg de mest fryktelige skrik. Ungene som faller til bakken blir straks åpnet for å hente en slags fet eller oljete substans som de er fulle av. I denne perioden, som vanligvis kalles oljehøsten, bygger indianerne små hytter av palmeblader nær åpningen, og til og med i selve grotteåpningen. Her smeltes fettet fra de nylig drepte fugleungene over bål av tørre kvister, og helles i potter av hvit leire. Dette fettet, kjent som Guacharo-smør eller -olje, er halvflytende, gjennomsiktig og luktfritt, og så rent at det kan oppbevares i et helt år uten å bli harskt. I et nærliggende kloster, som ble besøkt av reisende, ble det ikke brukt annen olje enn den fra hulen i munkenes kjøkken, og den ga aldri noen ubehagelig smak eller lukt til maten.»

– von Humboldt, ifølge Stanley (1835)[12]

Taksonomi

[rediger | rediger kilde]

Anatomiske bevis tydet på at Steatornithidae og Trogoniformes utgjorde ei monofyletisk gruppe; altså at de delte en felles stamfar.[6] Genetiske analyser støtter imidlertid ikke denne påstanden, og derfor kunne heller ikke den systematiske plasseringen anses som avklart.[6] South American Classification Committee plasserte i 2023 familien i sin egen orden, Steatornithiformes,[3] og dette støttes nå av de fleste.[4][6]

Clements et al. (2024) deler derfor Caprimulgiformes, som tidligere utgjorde ei parafyletisk gruppe, inn i seks monofyletiske grupper i kladen Strisores (nattfugler): Caprimulgiformes; Nyctibiiformes; Steatornithiformes; Podargiformes; Aegotheliformes; og Apodiformes.[4][5]

Inndeling

[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Birds of the World i henhold til Clements et al. (2024).[4][6][5][13]

Treliste

Utbredelse og habitat

[rediger | rediger kilde]

Fettfugler er utbredt fra Guyana, Trinidad og Venezuela i nord, langs Andesfjellene sørover gjennom Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia, samt i det nordligste Brasil (Roraima) nær grensen til Venezuela – men den forekommer sjelden i Amazonas.[6]

Arten trives i eviggrønne skogområder, fra lavlandet og opp i fjellene, i høyder opp mot 3 200 moh i Andesfjellene (registrert opp til 3 650 moh i Ecuador), og av og til også i skyggelagte kaffeplantasjer og eldre sekundærskog.[6] Den trenger store skogområder med tilgang på moden frukt hele året, samt grotter eller dype juv til bruk som hvile- og yngleplasser. Derfor finnes den hovedsakelig i områder med kalksteinsfjell eller -formasjoner, eller på de flate sandsteinsfjellene i Guiana-skjoldet.[6]

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Fettfuglen hekker kolonialt i grotter, noen ganger i grupper på nærmere 10 000 individer, slik som ved Cueva del Guácharo (Caripe-grotten) i fjellene nordøst i Venezuela.[6] Det har blitt foreslått at arten foretar en migrasjon etter hekkesesongen. Observasjoner fra kolonier i Venezuela, Ecuador og Colombia har dokumentert at mange fugler – noen ganger tusenvis – forlater hulene sine etter hekking. Det er imidlertid uklart hvor disse fuglene drar, og om disse bevegelsene representerer en delvis migrasjon.[6] Fuglene kan være sesongmessige migranter, som trekker fra primærområdene på søk etter bærende frukttrær for lengre tid om gangen. Trekk på opp mot 240 km på en natt er registrert, og trekk på 1 000 km fra hekkekoloniene har blitt registrert.[14]

I motsetning til mange andre nattaktive dyr, opplever fettfuglen mørke både om natten, når den leter etter mat, og om dagen, i det nesten totale mørket inne i grottene. For å orientere seg bruker arten både syn og ekkolokalisering. Fuglene har eksepsjonelt godt nattsyn og bruker ekkolokalisering gjennom hørbare klikkelyder, der hver fugl i flokken klikker på litt forskjellige frekvenser.[6]

Ved bruk av ekkolokalisering produserer fettfuglen klikkserier som varer mindre enn 10 millisekunder og består av et variabelt antall klikk (2–8) med 2–3 millisekunders mellomrom. Disse klikkseriene har et frekvensområde på 7–23 kHz ved −6 dB fra signalets toppfrekvens. I motsetning til flaggermus, som bruker kortbølget ultralyd til å oppdage små insekter, bruker fettfuglen klikk som ligger innenfor det frekvensområdet som mennesker kan høre. Klikkene avgis ikke med jevne mellomrom, men i serier på 2–6 klikk.[6]

Den nattaktive fettfuglen ferdes i små grupper og plukker frukt fra skogstrærne i flukt, ved hjelp av godt nattsyn og ekkolokalisering. Arten er utelukkende frukteter, og svelger fruktene hele før den gulper opp frøene – og bidrar dermed til frøspredning. Arten drikker også på vingene. Kostholdet består hovedsakelig av frukter fra bare tre plantefamilier: laurbærfamilien (Lauraceae), palmefamilien (Arecaceae) og balsamfamilien (Burseraceae).[6]

En studie av fettfugler fant at vokalrepertoaret består av ni unike vokaliseringstyper. Dette vokalrepertoaret er større enn hos mange andre spurvefugler og ikke-spurvefugler. Det var både kortdistanselyder som kan fungere som kontaktvokaliseringer, og langdistanselyder som kan tjene som alarm, aggressive uttrykk, eller koordinasjonsvokaliseringer for gruppen. Det relativt store vokalrepertoaret, sammen med de strukturelt og funksjonelt distinkte vokaliseringstypene, støtter hypotesen om sosial kompleksitet, og antyder en høy sosial kompleksitet hos fettfugler, støttet av et svært komplekst kommunikasjonssystem.[15] Den sosiale kompleksitetshypotesen hevder at sosial kompleksitet driver utviklingen av komplekse kommunikasjonssystemer.[15]

Fettfuglen er sosialt monogam og har en sesongbasert hekkesyklus. Den ser ut til å danne permanente parforbindelser. Fuglene hekker hovedsakelig kolonivis i grotter i fullstendig mørke, på avsatser 4–20 meter over gulvet og bare sjelden på bakken. Reirene ligger ofte tett sammen, men forsvares intenst mot inntrengende naboer. For å stive opp kanten av reiret plasserer de voksne fuglene en halvveis flytende blanding av fruktmasse og spytt, som siver ut fra sidene av nebbet og legges langs ytterkanten av reiret med raske, rykkvise bevegelser. Redene gjenbrukes over flere år og vedlikeholdes jevnlig. Hver hekkesesong legger den 2–4 hvite egg med et intervall på 2–7 dager. Arten har både lang rugeperiode (32–35 dager for hvert egg) og tid med unger i redet (95–120 dager) – hele hekkesyklusen varer rundt 150 dager. Ungene blir ekstremt feite (veier rundt 600 g 70 dager etter klekking) på en diett av næringsrik fruktmasse, og kan på det meste veie opptil 57 % mer enn en voksen fugl.[6]

Kullturell betydning

[rediger | rediger kilde]

Fettfuglen er iøynefallende og bemerkelsesverdig og har hatt stor betydning for flere av Venezuelas urbefolkninger. Det gamle chaima-folket (et urfolk som holdt til i Monagas og Sucre, nær fjellområdene rundt Caripe og Cariaco) betraktet guácharoene (et lokalt navn på arten) som «hellige voktere av grotter» (særlig Cueva del Guácharo i Caripe) og som den materielle manifestasjonen av «forfedrenes sjeler», under kommando av den onde ånden «Ivorokiamo». De trodde også at høvdingenes sjeler, når de døde, ble til guácharoer. Den dag i dag tror etterkommerne deres fortsatt at de dødes sjeler oppholder seg i guácharo-grottene.[6]

Yukpa-folket (et urfolk som lever i fjellområdene som danner grensen mellom Colombia og Venezuela) anser fettfuglen som temmelig (altså at den kunne temmes), spiselig og tallrik. De bruker fettet som medisin og hodets fjær til å dekorere halskjeder.[6]

Pemón-folket (et urfolk som lever i deler av Venezuela, Brasil og Guyana) sier at guácharoen ikke hviler for å spise, for hvis den gjør det, vil treet den sitter i gjøre den til sin make.[6]

Fettfuglunger er en rik kilde til olje, protein og fett, og derfor har urbefolkninger over hele deres utbredelsesområde høstet dem til mat og olje i hundrevis eller tusenvis av år. Heldigvis er de fleste reir lite tilgjengelige, gitt utfordringer som mørke, kulde, loddrette fjellvegger på hundrevis av meter, samt smale, høye, glatte og våte avsatser som «fettfugljegere» må forsere med fakler i hendene for å nå reirene. En beskrivende fremstilling av de geniale teknikkene brukt av etterkommere av chaima-folket i utforskning av grotter og innhøsting av fettfuglunger er gitt av Galán (1981).[16][6]

Til tross for utfordringene, var «fiske etter fettfugler», som det kalles, en tradisjon i det østlige Venezuela rundt slutten av mai eller juni, hvor mange lokale jegere, kokker, hjelpere osv. deltok. Disse praksisene ble, så langt man vet, utført regelmessig i Mata de Mango-området i det østlige Venezuela i hvert fall frem til 1980-tallet. Det faktum at de mange grottene i området, samt Caripe-grotten, fortsatt huser kolonier med tusenvis av fugler, tyder på at fettfugl-fiske ikke begrenser populasjonene; i tillegg er fettfugljegerne respektfulle og unngår overhøsting. Likevel, som følge av menneskelig utnyttelse av ungene til mat og olje, har flere små kolonier forsvunnet.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/
  2. 1 2 3 BirdLife International. 2021. Steatornis caripensis. The IUCN Red List of Threatened Species 2021: e.T22689633A137757943. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2021-3.RLTS.T22689633A137757943.en. Accessed on 13 July 2025.
  3. 1 2 Remsen, J. V., Jr., J. I. Areta, E. Bonaccorso, S. Claramunt, G. Del-Rio, A. Jaramillo, D. F. Lane, M. B. Robbins, F. G. Stiles, and K. J. Zimmer. Version 2023. A classification of the bird species of South America. Museum of Natural Science, Louisiana State University. http://www.museum.lsu.edu/~Remsen/SACCBaseline.htm
  4. 1 2 3 4 Clements, J. F., P. C. Rasmussen, T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, T. A. Fredericks, J. A. Gerbracht, D. Lepage, A. Spencer, S. M. Billerman, B. L. Sullivan, M. Smith, and C. L. Wood. 2024. The eBird/Clements checklist of Birds of the World: v2024. Downloaded from https://www.birds.cornell.edu/clementschecklist/download/
  5. 1 2 3 4 Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I. J. Lovette (2024). Oilbird (Steatornithidae), version 2.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.steato1.02
  6. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 Bosque, C., A. A. del Risco, and A. Echeverri (2024). Oilbird (Steatornis caripensis), version 2.0. In Birds of the World (F. Medrano, B. K. Keeney, T. S. Schulenberg, and S. M. Billerman, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.oilbir1.02
  7. ↑ Partners in Flight. 2019. Avian Conservation Assessment Database, version 2019. Available at: https://pif.birdconservancy.org/avian-conservation-assessment-database/
  8. ↑ Robayo Salek, A. F. (2022). Characterization of the sexual dimorphism in oilbirds (Steatornis caripensis). Facultad de Ciencias Naturales, Universidad del Rosario. DOI: https://doi.org/10.48713/10336_34812
  9. ↑ Delaunay, M.G., Brassey, C., Larsen, C. et al. The evolutionary origin of avian facial bristles and the likely role of rictal bristles in feeding ecology. Sci Rep 12, 21108 (2022). https://doi.org/10.1038/s41598-022-24781-7
  10. 1 2 3 4 Martin, G., Rojas, L.M., Ramírez, Y. et al. The eyes of oilbirds (Steatornis caripensis): pushing at the limits of sensitivity. Naturwissenschaften 91, 26–29 (2004). https://doi.org/10.1007/s00114-003-0495-3
  11. ↑ Jobling, J. A. (editor). The Key to Scientific Names in Birds of the World (S. M. Billerman et al. editors), Cornell Laboratory of Ornithology, Ithaca. https://birdsoftheworld.org/bow/key-to-scientific-names/introduction
  12. ↑ Stanley, Revd. E. 1835. A Familiar History of Birds: their Nature, Habits, and Instincts. Vols. I-II. John W. Parker, London.
  13. ↑ AviList Core Team. 2025. AviList: The Global Avian Checklist, v2025. https://doi.org/10.2173/avilist.v2025
  14. ↑ Thomas, B.T. & Kirwan, G.M. (2016). Oilbird (Steatornis caripensis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-05-14
  15. 1 2 Tovar, Diego Mejia. (2024) The vocal repertoire of oilbirds. Facultad de Ciencias Naturales, Universidad del Rosario DOI: https://doi.org/10.48713/10336_42404
  16. ↑ Galán, C. (1981). Técnicas de exploración utilizadas en la caza de guácharos. El Guácharo (Boletín Sociedad-Venezolana de Espeleología) 21:28–35.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Fettfugl&oldid=25563158»