Storker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Storkefamilien
Sadelnebbstork (E. senegalensis)
Sadelnebbstork (E. senegalensis)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ciconiidae
Gray, 1840
Norsk(e) navn: storkefamilien,
storker
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Storkefugler
Antall arter: 20
Habitat: terrestrisk, våtmark
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Antarktis
Delgrupper:

Storkefamilien eller storker (Ciconiidae) er en familie med store vadende storkefugler. Det finnes 20 arter (24 taxa), fordelt i seks slekter. Ifølge BirdLife International er fire arter sterkt truet av utryddelse, to sårbare, to nær truet og tolv livskraftige.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Storkereder bygges av kvist og leire og kan anta enorme dimensjoner. Reder med en diameter på 200 cm eller mer er ikke uvanlig. Gjenbruk er derimot vanlig.
Gapenebber bærer navnet med rette. De kan ikke lukke nebbet på grunn av utformingen. Her en asiagapenebb (A. oscitans) i flukt.
Beltestorken (M. leucocephala) er utvilsomt en av de vakreste storkefuglene. Den kalles «malt stork» på engelsk
Marabustorkens nebb vokser gjennom hele livet og kan anta enorm størrelse. Nebb opptil 34,6 cm har blitt målt.

Ullhalsstork (Ciconia episcopus) er i henhold til del Hoyo et al. (2014) blitt delt i to arter, C. episcopus (asiaullhalsstork) og C. microscelis (afrikaullhalsstork).[1] Sistnevnte har i henhold til Sibley & Monroe (1990) blitt behandlet som én av tre underarter av ullhalsstork,[2] men den skiller seg fra denne på flere vesentlige punkter.[1][3] Norske navn på artene etter splittelsen mangler i øyeblikket.[4][5]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Storker er store til meget store fugler med svært lange undere ekstremiteter og store til ekstremt store nebb. Hos marabustorken vokser faktisk nebbet gjennom hele livet, og kan bli kjempestort. Nebb på opp mot 34,6 cm har blitt målt.[6] Utbredelsen er nær kosmopolitisk, med unntak av i Antarktis og store begrensninger i Nearktis. Artene blir omkring 75–152 cm høye.[6] De mangler syrinx, men er ikke stumme slik mange har hevdet, om enn kanskje stille. De kommuniserer også ved å klappe med nebbet.[6]

Hekketiden varierer med både arten og utbredelsen. Generelt kan man hevde, at arter som hekker på høye breddegrader er trekkfugler, mens arter som hekker på lave breddegrader i større grad er standfugler. Storkene er imidlertid nært knyttet til naturlige flomområder (områder som regelmessig oversvømmes) og våtmarksområder, så mange arter gjør kortere trekk i forbindelse med endringer i vannstanden til disse områdene.[6]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Elliott (2018).[6] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[4][5] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Systematikk[rediger | rediger kilde]

Storkefamilien er ei godt definert gruppe, som allerede i begynnelsen av tertiær var distinktiv. De tidligste fossile bevisene man har for beviselige storker, stammer fra øvre eocen i Frankrike. Det finnes omfattende fossile beviser, etter omkring 30 arter, som peker mot, at den videre primære inndelingen i denne gruppen tok til under oligocen. Slekter som Leptoptilos, Ciconia og Ephippiorhynchus fantes alt under miocen, mens det er funnet beviser for arter som amerikastork (M. americana) og jabirustork (J. mycteria) i depositer fra pleistocen, datert til cirka 140 000 år siden.

Stektstre[rediger | rediger kilde]

Skyggefuglens plassering i systematikken har vært usikker, og den har vanligvis hatt sin egen familie, men AOU mente den var en del av pelikanfamilien. HBW Alive plasserer den imidlertid i sin egen familie, noe kladogrammet nedenfor også reflekter.[7]

 Aequornithes 
 Ciconiiformes 

   Storker (Ciconiidae)



   Suliformes 

   Fregattfugler (Fregatidae)




   Suler (Sulidae)




   Slangehalsfugler (Anhingidae)



   Skarver (Phalacrocoracidae)





   Pelecaniformes 


   Hegrer (Ardeidae)



   Ibisfamilien (Threskiornithidae)



      

   Skyggefugler (Scopidae)


      

   Pelikaner (Pelecanidae)



   Treskonebber (Balaenicipitidae)







Mytologi[rediger | rediger kilde]

Nesten alle må vel har hørt myten om at det er storken som kommer med nyfødte barn? Hvit stork har faktisk blitt assosiert med nyfødte barn igjennom århundrer. I noen land har det vært tradisjon å plassere søtsaker i vindusposten når man ønsker seg barn. Om en stork bygget reir på pipen ville det bringe familien i lykkelig omstendigheter trodde noen. I Tyskland trodde man, at et handikappet barn var blitt sluppet i bakken av storken, før den rakk å levere. I Polen trodde man at storkens hvite fjær var gitt av Gud, mens de sorte vingefjærene var Djevelens verk. I England trodde man, at tilstedeværelsen av stork var et symbol på utroskap.[8]

Opprinnelsen til historien bunner trolig i gammel gresk mytologi, der denne fuglen skal ha blitt assosiert med å stjele babyer, etter at Hera (Ἥρα) gjorde om sin rivalinne til en stork. Storkekvinnen forsøkte siden å stjele Heras sønn. I egyptisk mytologi ble sjelen til en person – ba – vanligvis representert av hieroglyfen av en stork. Når en stork returnerte, returnerte også også sjelen til en person, som da kunne bli av kjøtt og blod igjen. I norrøn mytologi har imidlertid storken i større grad hatt betydning for familieverdier og forpliktelser ovenfor hverandre. Hans Christian Andersen (1805–1875) populariserte fabelen om storken på 1800-tallet, gjennom å fortelle ei historie om storker som ble ertet av en ung gutt når de fløy over landsbyen. Storkene hevnet seg ved å levere en dødfødt baby til familien.[8]

Selve opprinnelsen til at «storken kommer med nyfødte barn» oppsto imidlertid trolig for flere hundre år siden i Tyskland, og har sammenheng med storkens naturlige atferd. Som trekkfugl drar nemlig stork (C. ciconia) sørover om høsten for å overvintre, og den returnerer gjerne omkring ni måneder senere. På 1800-tallet og tidligere var som kjent sexologi et tabu, og trolig har det ført til myten om storken og nyfødte barn, som følge av barns nysgjerrighet om hvordan man blir til.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b del Hoyo, J., Collar, N.J., Christie, D.A., Elliott, A. and Fishpool, L.D.C. 2014. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1: Non-passerines. Lynx Edicions BirdLife International, Barcelona, Spain and Cambridge, UK.
  2. ^ Charles Gald Sibley, Burt Leavelle Monroe (1990). Distribution and Taxonomy of Birds of the World. Yale University Press. ISBN 9780300049695. 
  3. ^ del Hoyo, J., Collar, N. & Garcia, E.F.J. (2018). African Woollyneck (Ciconia microscelis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/467285 on 28 April 2018).
  4. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  5. ^ a b Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  6. ^ a b c d e Elliott, A. (2018). Storks (Ciconiidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52205 on 28 April 2018).
  7. ^ Elliott, A., Garcia, E.F.J. & Boesman, P. (2016). Hamerkop (Scopus umbretta) . In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  8. ^ a b c TodayIFoundOut (2013) WHY STORKS ARE ASSOCIATED WITH DELIVERING BABIES. TodayIFoundOut.com, May 13, 2013. Besøkt 2018-04-29

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]