Gjeterfugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gjeterfuglfamilien
Horngjeterfugl (Anhima cornuta)
Horngjeterfugl (Anhima cornuta)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Anhimidae
Stejneger, 1885
Norsk(e) navn: gjeterfuglfamilien,[1]
gjeterfugler,
hyrdefugler
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Andefugler
Antall arter: 3
Habitat: våtmarksområder
Utbredelse: Neotropis, fra Columbia og Venezuela til det sentrale Argentina
Delgrupper:

Gjeterfuglfamilien eller gjeterfugler (Anhimidae) er en liten familie med primitive storvokste andefugler. Familien består av tre nålevende monotypiske arter, fordelt i to slekter. Fuglene er endemiske for den tropiske og subtropiske sonen i Sør-Amerika. BirdLife International regner to av artene som livskraftige, mens den tredje har status som nær truet.

Gjeterfugler utgjør sammen med skjæregås (Anseranatidae) og andefamilien (Anatidae) ordenen andefugler (Anseriformes), som sammen med hønsefugler (Galliformes) utgjør gruppen ande- og hønsefugler (Galloanserae). Sistnevnte er en gruppe fugler som inkluderer nesten alle de økonomisk viktigste (domestiserte) fuglene verden.[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Gjeterfugler er primitive fugler, som i dag betraktes som levende representanter for den evolusjonære utviklingen som førte fram til artene i den mer moderne andefamilien. Den australske skjæregåsa (Anseranas semipalmata) utgjør et mellomstadium og er plassert i sin egen familie, men arten står evolusjonært ganske midt imellom gjeterfugler og andefamilien.[3]

De tidligste fossile beviser man har for gjeterfugler stammer fra pleistocen i Argentina og har blitt datert cirka 20 000 år tilbake i tid. Fossilene viser, at gruppen med gjeterfugler har utviklet seg svært lite fram til våre dager, spesielt sett i forhold til artene i andefamilien.[3]

Anatomiske særtrekk[rediger | rediger kilde]

Vingebeinet viser de to primitive, men svært skarpe sporenevingen
Gjeterfuglenes utbredelse i Sør-Amerika

Konturfjær er ikke uniformt distribuert i huden hos fugler, bortsett fra hos noen noen få grupper; blant annet pingviner, strutsefugler og gjeterfugler. Hos de fleste fugler vokser fjærene fram fra spesielle fjærkanaler (papiller) i huden, som vokser i såkalte fjærbed (pterylae). Mellom hver fjærkanal er det hud uten fjær kalt apteria (apterylae). Såkalte filoplumfjær og dun kan vokse ut i apteria. Hvordan fjærkanalene arrangeres varierer mellom ulike fuglfamilier, og har lenge vært med på å bestemme det evolusjonære slektskapet mellom dem. Gjeterfugler mangler fjærkanaler, så fjær kan vokse fram jevnt fordelt over hele kroppen, uten det tradisjonelle opprommet (apterylae) mellom fjærkanalene.[3]

Gjeterfugler har en benstruktur som er mer er mer pneumatisk (luftfylt) enn hos andre fugler, noe som gjør skjelettet ekstremt lett. I tillegg har disse fuglene et komplisert system av luftsekker under huden. Om luftsekkene sammenpresses hurtig, kan man faktisk høre en karakteristisk sprakelyd.[3]

Reptiler og nesten alle fugler har noen spesielle tagger (kroker, av lat. uncinatus) på ribbeinene som fungerer som feste for skulderbladmuskulaturen og bidrar til å styrke brystbenstrukturen. Gjeterfugler er de eneste fuglene som mangler denne strukturen.[3]

Gjeterfugler har i likhet med sporegås (Plectropterus gambensis) to primitive og svært skarpe sporer på vingebeinet ved albueleddet (på hver vinge). Den minste av sporene kan være vanskelig å se, fordi den dekkes av fjær. Den største kan bli opp mot 40 mm. Sporene er på plass alt fra ungene klekkes. Funksjonen er ikke helt avklart, men sporene kan være et våpen som fuglene bruker seg imellom i territoriale kamper. De er nemlig svært territoriale i hekketiden.[3]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Svarthalsgjeterfugl i sitt naturlige habitat, som ofte består av tett og frodig krattskog nær vann

Gjeterfugler er store fugler (76–95 cm[3] og en vekt på omkring 2–5 kg[3]) med små hoder og korte krummede rovfugllignende nebb, semilange og svært kraftige ekstremiteter med nærmest enorme føtter, som kun har en rudimentær membran mellom de tre lange og kraftfulle framtærne. Fuglene minner om en krysning mellom parakitter (hodet), jungelhøns (nebbet og ekstremitetene) og gjess (kroppen). Vingene er lange og brede og fuglene er ypperlige flygere og glideflygere, som kan observeres i mye større høyder enn hva som ellers er vanlig for andefugler. Når de flyr høyt ligner de gjerne mer på rovfugler enn andefugler. Det er minimal eller ingen forskjell mellom kjønnene.[3]

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

De tre artene er utbredt i Sør-Amerika øst av Andes, fra Colombia og Venezuela og sørover til det sentrale og øst-sentrale Argentina. Gjeterfugler trives i våtmarksområder, med myr, sump, laguner og på elvebanker i sakteflytende elver, som oftest på plasser som er omkranset av skog. Sesongvis er de også å finne i områder som regelmessig oversvømmes (flommark), som for eksempel på den søramerikanske llanosen.[3]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Horngjeterfugl er svært vokal og mest intens på morgenkvisten
Kragegjeterfugl med unger i redet, som er en stor konstruksjon av plantemateriale og annet egnet rask og rusk som fuglene finner

Gjeterfugler myter gradvis gjennom hele året og mister derfor ikke flygeevnen, slik de fleste andre andefugler gjør. Artene karakteriseres ellers av en svært støyende og langtbærende gåselignende vokalisering, spesielt tidlig på morgenkvisten (før solen står opp). Av og til kan lyden også minne om hønsekakling. Denne høylydte kommunikasjonen har gitt dem navnet «skrikere» (eng. screamers) på engelsk.[3]

Artene er planteetere (herbivorer) og hovedsakelig dagaktive. Fuglene eter blant annet eter røtter, blader, skudd, frø og andre grønne deler av sukkulenter og akvatiske planter. Fuglene beiter mye likt andre andefugler, av og til i løselige flokker. Utenfor hekketiden kan de samle seg i større flokker, som i noen tilfeller kan telle et tusentalls individer og mer. Gjeterfugler kan dessuten vagle seg og tilbringer mye tid i trærne, og de samler seg gjerne i grupper for å hvile på grunt vann, mens natten gjerne tilbringes i trær. Fugler som hviler i trærne på dagtid sitter gjerne i toppen av dem.[3]

Hekkeatferd[rediger | rediger kilde]

Gjeterfugler hekker om våren, avhengig av art i perioden septemberdesember. Redet er en stor konstruksjon av plantemateriale og annet egnet rask og rusk som fuglene finner. Det plasseres på flytende vegetasjon eller i vannkanten, og begge kjønn bidrar til byggingen, men hunnen er gjerne mest aktiv. Parene danner langvarige monogame forhold og hekker solitært. Fugler flest (cirka 97 prosent) parer seg via kloakken, en felles åpning for avføring, befruktning og egglegging. Gjeterfuglhanner bruker imidlertid et utkrengbart penislignende parringsorgan, i likhet med sine forfedre krypdyrene og hanner i noen få andre grupper av fugler (blant annet tinamuer, hokkoer, strutsefugler, flamingoer og andriker blant andefuglene).[3]

Hunnen legger normalt 2–7 (typisk 3–5) egg som begge foreldrene ruger. Hunnen bidrar imidlertid mest. Eggene veier omkring 155–184 g, avhengig av arten. Av kommet er dunkledd når det klekker etter cirka 42–46 dager med ruging. Full fjærdrakt oppstår etter cirka 8–10 uker, men ungene blir først uavhengige etter cirka 12–14 uker.[3]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Carboneras (2018).[3] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[1][4] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. ^ Eo, S. H., Bininda‐Emonds, O. R. and Carroll, J. P. (2009), A phylogenetic supertree of the fowls (Galloanserae, Aves). Zoologica Scripta, 38: 465-481. doi:10.1111/j.1463-6409.2008.00382.x
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Carboneras, C. (2018). Screamers (Anhimidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52209 on 21 April 2018).
  4. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]