Drøvtyggere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Drøvtyggere
Hjort (Cervus elaphus)
Hjort (Cervus elaphus)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Ruminantia
Scopoli, 1777
Ruminantiamorpha,
Tragulina,
Pecora
Norsk(e) navn: drøvtyggere,
ruminanter
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Klovdyr
Antall arter: 200+
Habitat: terrestrisk, fra ørken og savanne til snaufjell og tundra, i alt mellom tropisk og arktisk klima
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt Australia og Antarktis
Delgrupper:

Drøvtyggere (Ruminantia) er en underorden av pattedyr og inngår i ordenen av klovdyr (Artiodactyla). Gruppen består av planteetere med en komplekst fordøyelsessystem, der selve ernæringsprosessen kalles drøvtygging. Gruppen består av seks familier fordelt i to grupper (Tragulina og Pecora), hvorav Tragulina inkluderer kun én familie og Pecora fem familier.[1] Dyra har en kosmopolitisk utbredelse, men de finnes ikke naturlig i Australia og Antarktis.

Hos drøvtyggere er de øvre fortennene enten reduserte eller fraværende og erstattet av en hornplate.[2] Artene har en firekammeret mage og partåede klover.[2] Bearbeidingen av næringsstoffene (drøvtyggingen) foregår i to kamre, kalt formagen og fordøyelsesmagen. Formagen består av vom (rumen) og nettmage (reticulum), og fordøyelsesmagen av bladmage (omasum) og løypemage (abomasum).[3][4] De primitive dvergmoskusdyrene (Tragulidae) mangler imidlertid bladmage.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

De eldste fossile beviser man har for Ruminantia dateres gjerne cirka 45 millioner år tilbake i tid.[5] Denne gruppen splittet videre i to klader (som etter hvert førte fram til Tragulina og Pecora) for omkring 39,3–28,8 millioner år siden.[5] Videre estimeres det at Pecora oppsto for cirka 21–18,2 millioner år siden, og at Bovidae og Moschidae splittet i to klader for cirka 19,1–16,4 millioner år siden.[5] Dette gjør hendelsene i alle tilfeller endel yngre enn hva Hassanin et al. (2011) estimerte.[6]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Kongeantilope er én av verdens minste drøvtyggere og veier kun 1,5–3 kg.
Drøvtyggere har en formage som består av vom (rumen) og nettmage (reticulum), og en fordøyelsesmage som består av bladmage (omasum) og løypemage (abomasum). Dvergmoskusdyr mangler imidlertid bladmage.
Moskusfe er verdens nordligst levende av våre drøvtyggere
Sørlig savannesjiraff er en av verdens største drøvtyggere

Drøvtyggere er i all hovedsak mellomstore til kjempestore pattedyr (som sjiraffer), selv om noen arter også er ganske små (som kongeantilope og dvergmoskusdyr). De minste artene veier typisk så lite som 0,7–3 kg, mens de største kan veie opp mot 1 200–1 900 kg.[7] En fellesnevner er at disse dyrene er mer eller mindre hurtige og i mange tilfeller svært sprettende fluktdyr, hvis strategi ved akutt fare er å flykte. De fleste artene bærer enten horn eller gevir og har relativt kort hale, selv om noen oksedyr (Bovinae) kan ha noe lengre haler og dvergmoskusdyr mangler hodepryd.[1]

Artene i gruppen beiter på mange ulike sorter gress, urter, knopper, skudd, frukt, nøtter, friske blader, tynne greiner fra trær, bark og sopper med mer. Dette kostholdet har lav ernæringsgrad og inneholder lite proteiner og fett. Størsteparten av næringsverdien finnes i celleveggene. Pattedyrene mangler enzymene som naturlig bryter ned disse celleveggene, som blant annet består av cellulose og lignin. Imidlertid kan mange mikroorganismer syntetisere cellulytiske enzymer, slik at dyra kan nyttegjøre seg næringen.

For å kunne utnytte næringen har drøvtyggere en avansert fordøyelseskanal med fire mager, som gjør at disse dyrene ikke trenger å tygge maten like grundig som andre herbivorer.[8] Den første av disse magene er vommen, der næringsgrunnlaget gjennomgår en gjæringsprosess. Den andre magen er nettmagen og den tredje bladmagen. Disse magene fungere nærmest som et filter, som tillater væske, mikroorganismer og fermenterbare matpartikler å passere til den fjerde magen, løypemagen, som altså er den egentlige magen hos drøvtyggere. Større partikler filtreres vekk og føres tilbake til vommen, der de gjennomgår en ny gjæringsprosess. For å komplettere fermenteringsprosessen gulper drøvtyggere regelmessig opp maten og tygger den på nytt. Det er dette som kalles å tygge drøv eller å jorte.

Nyfødte drøvtyggere lever utelukkende av morsmelk. Derfor er avkommets formage små og lite utviklet, mens den egentlige magen, løypemagen, er forholdsvis stor og godt utviklet alt ved fødselen. Melken avkommet drikker føres fra spiserøret og direkte til løypemagen via bollerenna, ei renne med kraftige sidevegger som går fra utgangen av spiserøret til åpningen av løypemagen. I løypemagen vil næring og antistoffer fra mora tas raskt opp i blodet til avkommet. Etter det første måltidet, vil avkommet i mange tilfeller finne en skjermet plass å legge seg for å trykke i opptil et døgn, før det igjen finner mora og får et nytt måltid. Etter noen dager vil avkommet begynne å spise plantevekster. Da vil bollerenna åpne seg og de to kamrene i formagen utvikle seg, slik at avkommet blir en egentlig drøvtygger. Hos storfe tar denne prosessen cirka to uker.[9]

I Norge er storfe, sau og geit husdyr som hører til i denne gruppen. I tillegg finnes de naturlige artene elg, rein, hjort og rådyr her, samt de to introduserte artene dådyr og moskusfe, hvorav sistnevnte forresten er verdens nordligst levende drøvtygger.[10]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger Bibi (2013).[5]

Treliste

Kladogram[rediger | rediger kilde]

   Artiodactyla   

 Tylopoda


   Artiofabula   

 Suina    


   Cetruminantia   

 Ruminantia


   Whippomorpha   

 Hippopotamidae



 Cetacea







Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Hassanin, A., & Douzery, E. J. (2003). Molecular and morphological phylogenies of Ruminantia and the alternative position of the Moschidae. Systematic biology, 52(2), 206-228. https://doi.org/10.1080/10635150390192726
  2. ^ a b Editors of Encyclopaedia Britannica (2019) Ruminant. Encyclopædia Britannica, publ. February 21, 2019. https://www.britannica.com/animal/ruminant Besøkt 2020-11-03
  3. ^ Torger Gjefsen (2016) Fordøyelsessystemet hos storfe. Agropub, 19. sep. 2016
  4. ^ Østbye, Eivind; Aarnes, Halvor: drøvtyggere i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. november 2020 fra https://snl.no/dr%C3%B8vtyggere
  5. ^ a b c d Bibi, F. (2013). A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC evolutionary biology, 13(1), 166. https://doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  6. ^ Hassanin A, Delsuc F, Ropiquet A, Hammer C, Jansen van Vuuren B, Matthee C, Ruiz-Garcia M, Catzeflis F, Areskoug V, Nguyen TT, Couloux A: Pattern and timing of diversification of Cetartiodactyla (Mammalia, Laurasiatheria), as revealed by a comprehensive analysis of mitochondrial genomes. C R Biol. 2012, 335: 32-50. https://doi.org/10.1016/j.crvi.2011.11.002
  7. ^ Owen-Smith, R. N. (1988). Megaherbivores: the influence of very large body size on ecology. Cambridge university press. ISBN 9780521426374
  8. ^ Zhou, Z., Winkler, D. E., Fortuny, J., Kaiser, T. M., & Marcé-Nogué, J. (2019). Why ruminating ungulates chew sloppily: Biomechanics discern a phylogenetic pattern. PloS one, 14(4), e0214510. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0214510
  9. ^ Rose Bergslid (2011) Veien til drøvtygger. Agropub, 23. sep. 2011
  10. ^ Castelló, José R. Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. 454–456 pages. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]