Strutsefugler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Strutsefugler
Toflikkasuar (Casuarius casuarius)
Toflikkasuar (Casuarius casuarius)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Struthioniformes
Latham, 1790
Ratitae,
Casuariiformes
Norsk(e) navn: strutsefugler
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Overorden: Primitive nåtidsfugler
Antall arter: 10
Habitat: fra halvørkener og savanner til tropiske og tempererte skoger
Utbredelse: Afrika, Australia, New Zealand, Ny-Guinea og Sør-Amerika
Delgrupper:

Strutsefugler (Struthioniformes) er en orden med små til kjempestore terrestriske fugler, som kun forekommer på den sørlige halvkule. De fleste er flygeudyktige.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Med en høyde på opp mot 275 cm og en vekt inntil 156 kg (avhengig av kjønn) er strutsen (Struthio camelus) den største nålevende fuglen på kloden vår.[1] Minst av strutsefuglene er tinamuene, som kun blir omkring 15–50 cm høye og har beskjeden vekt.[1]

Strutsefuglene har avvikende anatomiske egenskaper i forhold til de fleste andre fugler, blant annet i skjelettet og fjærenes oppbygning. Egenskapene kan delvis forklares med neoteni, altså med at strutsefugler så å si er storvokste kyllinger. Fjærene består utelukkende av dun og er et eksempel på dette, likeså at de fleste artene er flygeudyktige og mangler kjøl på brytsbeinet.

Det har vært spekulert i om strutsefuglenes flygeudyktighet er en opprinnelig egenskap, altså at strutsefuglene evolusjonært sett skilte lag fra de resterende fuglene før disse utviklet flygeferdigheten. Det gjorde dem imidlertid ikke. Strutsefuglenes progenitor kunne fly, så artene må ha gitt opp denne måten å bevege seg på til fordel for størrelse og hurtighet langs bakken. Årsaken kan ha vært manglende fiender. Dette forsto man når det ble klart at tinamuene, som til en viss grad har bevart flygeevnen, ble erklært som søstergruppe til alle andre strutsefugler. Videre har man registrert at strutsen utfører flagrende refleksbevegelser med vingene, som hadde vært uforklarlige hvis den ikke hadde hatt en flygende stamfar.

Med til strutsefuglene hører også de to utdødde familiene moafamilien og elefantfuglfamilien.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive.

Treliste

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

For omkring 75,2 (±5,0) millioner år siden separerte Paleognathae i to linjer. Den ene førte til dannelsen av Struthioniformes (strutsefugler), den andre ledet til Tinamiformes (tinamuer).[2][3] Tinamiformes er imidlertid omdiskutert som selvstendig orden. HBW Alive velger å inkludere tinamufamilien (Tinamidae) i strutsefugler, en inndeling vi følger her.[4]

Den linja som førte fram til struts separerte fra de andre for omkring 70,1 (±4,8) millioner år siden. Linja som førte til nanduer separerte fra resten for omkring 63,7 (±4,8) millioner år siden. Linja som førte til kivier separerte fra resten for omkring 56,7 (±4,0) millioner år siden. Og emu og kasuarer separerte for omkring 30–35 (33,1 ±1,3) millioner år siden.[2][3]

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Nåtidsfuglenes basale klader i treet under er i henhold til Sibley & Ahlquist (1990)[5]. Inndelingen støttes i hovedtrekk av nyere forskning med genom, jfr. Jarvis et al. (2014). Det er imidlertid uklart om Tinamidae (tinamufamilien) og flere andre familier skal inkluderes i selvstendige ordener under Paleognathae (primitive nåtidsfugler) eller som familier under Struthioniformes (strutsefugler). Det siste støttes av HBW Alive.

   Neornithes   
   Palaeognathae   

Struthioniformes



(Tinamiformes?)



   Neognathae   
 

Neoaves


   Galloanserae   

Anseriformes



Galliformes







Strutsefuglene faller inn i to hovedgrupper, henholdsvis de australske og de afrikansk/amerikanske strutsefuglene. Forstnevnte gruppe omfatter emu, kasuarer og kivier, sistnevnte omfatter nanduer og struts. Moafugler og elefantfugler tilhører de australske strutsefuglene, trolig er moafuglene nermest beslektet med kasuarfamilien og elefantfugler med kivier.[6] Det er også mulig at pampashøns (en familie med flygedyktige primitive nåtidsfugler) har utviklet seg fra de afrikansk/amerikanske strutsefuglene, og manglende flygeevne har utviklet seg flere ganger i de forskjellige gruppene.[7] Graden av konvergent evolusjon, særlig tap av flygeevne, og det at oppsplittingen av de primitive nåtidsfuglene ligger langt tilbake i tid, gjør det vanskelig å finne en enhetlig fylogenetikk for disse fuglene.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Folch, A., Christie, D.A., Jutglar, F. & Garcia, E.F.J. (2016). Common Ostrich (Struthio camelus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ a b A.J.Baker, S.L.Pereira, O.P.Haddrath and K.A.Edge. 2006. Multiple gene evidence for expansion of extant penguins out of Antarctica due to global cooling. Proc Biol Sci. vol. 273, issue 1582, pp. 11–17
  3. ^ a b Slack, K.E., Jones, C.M., Ando, T., Harrison G.L., Fordyce R.E., Arnason, U. and Penny, D. (2006). "Early Penguin Fossils, plus Mitochondrial Genomes, Calibrate Avian Evolution." Molecular Biology and Evolution, 23(6): 1144-1155. doi:10.1093/molbev/msj124 PDF fulltext Supplementary Material. Besøkt 2012-08-03
  4. ^ Cabot, J. (2016). Tinamous (Tinamidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  5. ^ Sibley, C. G., och J. Ahlquist. 1990. Phylogeny and classification of birds. Yale University Press, New Haven, Conn.
  6. ^ Mitchell, K. J.; Llamas, B.; Soubrier, J.; Rawlence, N. J.; Worthy, T. H.; Wood, J.; Lee, M. S. Y.; Cooper, A. (23. mai 2014). «Ancient DNA reveals elephant birds and kiwi are sister taxa and clarifies ratite bird evolution». Science, 344 (6186), s. 898–900. doi:10.1126/science.1251981. PMID 24855267. 
  7. ^ Harshman, John; Braun, Edward L.; Braun, Michael J.; Huddleston, Christopher J.; Bowie, Rauri C. K.; Chojnowski, Jena L.; Hackett, Shannon J.; Han, Kin-Lan; Kimball, Rebecca T.; Marks, Ben D.; Miglia, Kathleen J.; Moore, William S.; Reddy, Sushma; Sheldon, Frederick H.; Steadman, David W.; Steppan, Scott J.; Witt, Christopher C.; Yuri, Tamaki (2008). «Phylogenomic evidence for multiple losses of flight in ratite birds». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 105 (36), s. 13462–13467. doi:10.1073/pnas.0803242105. PMC 2533212. PMID 18765814. 
  8. ^ Baker, A. J.; Haddrath, O.; McPherson, J. D.; Cloutier, A. (2014). «Genomic Support for a Moa-Tinamou Clade and Adaptive Morphological Convergence in Flightless Ratites». Molecular Biology and Evolution. doi:10.1093/molbev/msu153. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]