Dinornithiformes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Moafugler
En kjempeørn angriper to moaer
En kjempeørn angriper to moaer
Vitenskapelig(e)
navn
:
Dinornithiformes
Bonaparte, 1853
Norsk(e) navn: moafugler,
moaer
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Gruppe: Notopalaeognathae
Antall arter: 9
Habitat: terrestrisk, flygeudyktige
Utbredelse: New Zealand
Delgrupper:

Moafugler eller moaer (Dinornithiformes) er en utdødd orden av store flygeudyktige fugler i kladen Notopalaeognathae. Artene var endemiske til New Zealand, der de såvidt overlevde inn i historisk tid.[1] Moafugler hadde mye til felles med strutsefugler utseendemessig, og lenge trodde man at deres nærmeste nålevende slektninger var emuen og kasuarene i Papua-Australia.[2] Nyere forskning antyder imidlertid at tinamufugler, som er den eneste delgruppen med flygedyktige fugler i gruppen av primitive nåtidsfugler, er nærmere beslektet.[3] Moafuglene omfatter minst ni arter, som er fordelt i tre familier.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Sammenligning av moafugler
Fjellmoa (Megalapteryx didinus)

I mer enn 150 år har antallet moa-arter vært omdiskutert. På begynnelsen av 1900-tallet ble det antatt å være 38 arter. I 2006 var tallet nede i ti arter, og i 2009 var antallet nede i ni arter.[4]

Moaene i de tre slektene Anomalopteryx, Megalapteryx og Pachyornis var nærmere beslektet med hverandre enn med alle andre moaer.[4] Kjempemoaer i slekten Dinornis var bare fjernt beslektet med alle andre moaer.[4]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Denne rekonstruksjonen av en moajakt er fra tidlig på 1900-tallet, da man fortsatt trodde moaene bar hode og hals oppreist, som strutsefuglene. Det gjorde de ikke. Moaene bar normalt hodet i høyde med rygglinjen.

Estimatene for vektangivelser blant moa-arter er og har vært kontroversielle. Estimater av Worthy & Scofield (2012) baserer seg på avanserte beregninger gjort av omkretsen på lårbenet (femur),[5] som angitt av Dickison (2007)[6] i tabell 3.6. Dette ga tildels svært høye og variable vektverdier. Nyere estimater, blant annet Brassey et al. (2013), inkluderer derfor flere faktorer i sine beregninger, og viser at beregningene av Worthy & Scofield (2012) kan ha vært vel optimistiske.[7]

På New Zealand fantes det ingen landlevende pattedyr før maoriene ankom. En gruppe fugler utviklet seg derfor til å utnytte de nisjene som landpattedyr ellers ville ha fylt. Moafuglene utviklet seg til store, men langsomme planteetere som beveget seg sakte rundt i landskapet mens de beitet på det naturen hadde å by på.[8] Fuglene hadde et svært fiberrikt kosthold. De svelget derfor steiner som ble liggende i kråsen og hjalp til med knuse fibrene. Slike små hauger med kråssteiner blir ofte funnet sammen med levninger av disse fuglene. Lenge trodde man at moaene bar hode og hals oppreist, men det var neppe tilfellet. De bar trolig snarere hodet i høyde med rygglinjen.

Den fysisk største arten, sørøykjempemoaen (Dinornis robustus), kunne bli godt over tre meter høy og på sitt mest ekstreme veie opp mot 345,5 kg ifølge Worthy & Scofield (2012),[5] selv om snittvekten ble anslått til cirka 238 kg.[5] Et nyere estimat av Brassey et al. (2013) anslår imidlertid at sørøykjempemoaen veide omkring 155–245 kg, med ei snittvekt på cirka 196 kg.[7] Det knytter seg altså usikkerhet til estimatene. Den største elefantfuglenMadagaskar ble allikevel mye tyngre enn sørøykjempemoaen, men ikke like høy.[9] Dinornithiformes omfatter også åtte mindre arter, hvorav den minste var fjellmoaen (Megalapteryx didinus) med sin høyde på knapt 65–95 cm[9] og ei vekt rundt 18,2–25,2 kg.[5] Også dette estimatet knytter det seg usikkerhet til. Flere av artene viser sterk kjønnsdimorfisme, der hannene ofte var ganske mye mindre enn hunnene.[10]

I dag vet vi at moaene ikke døde ut av naturlige årsaker,[11] men ble utryddet av maorienes intense jakt og eggsanking. Utryddelsen av de nærmest forsvarsløse fuglene må ha skjedd ganske rasket etter at maoriene ankom øyene mot slutten av 1200-tallet.[12][13][11] Hume (2017) hevder at fuglene forsvant i tidsrommet 1350–1450,[9] men ingen vet nøyaktig når. Moaene var imidlertid for lengst utdødd da James Cook ankom øyene på senhøsten i 1769. Maoriene fortalte imidlertid villig de oppdagelsesreisende om forfedrene jakt på kjempefugler, som de kalte moa.[14] Før maoriene ankom øyene var trolig den nå utdødde kjempeørnen (Harpagornis moorei) moaenes eneste reelle fiende.[15] Kjempeørnen var trolig en artsspesialist og døde ganske sikkert ut fordi moaene forsvant.[15] Det er den største ørnen som noen gang har blitt vitenskapelig beskrevet.[15]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Treliste

Slektskap[rediger | rediger kilde]

Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):[16]

Dinornithiformes 

 Megalapteryidae

 Megalapteryx didinus



Dinornithidae
Dinornis 

D. robustus



D. novaezealandiae





 Emeidae 
 Pachyornis 

P. australis




P. elephantopus



P. geranoides






Anomalopteryx didiformis




Emeus crassus



Euryapteryx curtus






Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ OSNZ (januar 2009). «New Zealand Recognised Bird Names (NZRBN) database». Ornithological Society of New Zealand Inc. Arkivert fra originalen 25. april 2015. Besøkt 14. februar 2011. 
  2. ^ Turvey, Samuel T.; Green, Owen R.; Holdaway, Richard N. (2005). «Cortical growth marks reveal extended juvenile development in New Zealand moa». Nature. 435 (7044): 940–943. PMID 15959513. doi:10.1038/nature03635. 
  3. ^ Phillips, Matthew J.; Gibb, Gillian C.; Crimp, Elizabeth A.; Penny, David (2010). «Tinamous and Moa Flock Together: Mitochondrial Genome Sequence Analysis Reveals Independent Losses of Flight among Ratites». Systematic Biology. 59 (1): 90–107. PMID 20525622. doi:10.1093/sysbio/syp079. Besøkt 1. februar 2010. 
  4. ^ a b c Trevor H. Worthy, 'Moa - Scientific classification', Te Ara - the Encyclopedia of New Zealand, http://www.TeAra.govt.nz/en/interactive/11363/moa-family-groupings-2009 (accessed 14 November 2021)
  5. ^ a b c d Worthy, T. H.; Scofield, R. P. (2012). Twenty-first century advances in knowledge of the biology of moa (Aves: Dinornithiformes): a new morphological analysis and moa diagnoses revised. New Zealand Journal of Zoology 39 (2): p. 87–153. doi: https://doi.org/10.1080/03014223.2012.665060.
  6. ^ Dickison, Michael R. The allometry of giant flightless birds. Duke University, 2007. https://hdl.handle.net/10161/200
  7. ^ a b Brassey, C. A., Holdaway, R. N., Packham, A. G., Anne, J., Manning, P. L., & Sellers, W. I. (2013). More than one way of being a moa: differences in leg bone robustness map divergent evolutionary trajectories in Dinornithidae and Emeidae (Dinornithiformes). PLoS One, 8(12), e82668. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0082668
  8. ^ Wood, JR. (2007). «Moa gizzard content analyses: further information on the diet of Dinornis robustus and Emeus crassus, and the first evidence for the diet of Pachyornis elephantopus (Aves: Dinornithiformes)». Records of the Canterbury Museum. 21: 27–39. 
  9. ^ a b c Hume, Julian P. (2017) Extinct Birds. Bloomsbury Publishing, 2017. p. 560. ISBN 9781472937452
  10. ^ Bunce, M.; Worthy, T. H.; Ford, T.; Hoppitt, W.; Willerslev, E.; Drummond, A.; Cooper, A. (2003). «Extreme reversed sexual size dimorphism in the extinct New Zealand moa Dinornis». Nature. 425 (6954): 172–175. PMID 12968178. doi:10.1038/nature01871. 
  11. ^ a b Allentoft, M. E., Heller, R., Oskam, C. L., Lorenzen, E. D., Hale, M. L., Gilbert, M. T. P., ... & Bunce, M. (2014). Extinct New Zealand megafauna were not in decline before human colonization. Proceedings of the National Academy of Sciences, 111(13), 4922-4927. https://doi.org/10.1073/pnas.1314972111
  12. ^ Holdaway RN, Jacomb C (2000) Rapid extinction of the moas (Aves: Dinornithiformes): Model, test, and implications. Science 287(5461):2250–2254. DOI: 10.1126/science.287.5461.2250
  13. ^ Wilmshurst, J. M., Anderson, A. J., Higham, T. F., & Worthy, T. H. (2008). Dating the late prehistoric dispersal of Polynesians to New Zealand using the commensal Pacific rat. Proceedings of the National Academy of Sciences, 105(22), 7676-7680. doi: https://doi.org/10.1073/pnas.0801507105
  14. ^ Smith, Philippa Mein (2012). A Concise History of New Zealand. Cambridge University Press. s. 2, 5–6. ISBN 9781107402171. 
  15. ^ a b c Szabo, M.J. 2013. Haast's eagle. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/haasts-eagle
  16. ^ Bunce, M.; Worthy, T. H.; Phillips, M. J.; Holdaway, R. N.; Willerslev, E.; Haile, J.; Shapiro, B.; Scofield, R. P.; Drummond, A.; Kamp, P. J. J.; Cooper, A. (2009). «The evolutionary history of the extinct ratite moa and New Zealand Neogene paleogeography» (PDF). Proceedings of the National Academy of Sciences. 106 (49): 20646–20651. Bibcode:2009PNAS..10620646B. PMC 2791642Åpent tilgjengelig. PMID 19923428. doi:10.1073/pnas.0906660106. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]