Emanuel Vigeland

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Emanuel Vigeland: Jesus fordriver kremmerne fra templet, glassmaleri Oslo domkirke

Emanuel Vigeland (født 2. desember 1875 i Halse, død 22. desember 1948 i Oslo) var en norsk billedkunstner, og yngre bror av Gustav Vigeland. Han er mest kjent for en rekke utsmykninger av kirkebygg og for sitt mausoleumSlemdal i Oslo.

Familiehistorie[rediger | rediger kilde]

Emanuel var sønn av kabinettmaker Elesæus Thorsen (1835–86) og Anna Aanensdatter (1835–1907). Han ble født i Halse ved Mandal i Vest-Agder, seks år etter sin eldre bror Gustav. I 1902 giftet han seg med Valborg Kristine Madsen (1879–1951), og de fikk en datter, Maria Vigeland (1903-83), og en sønn, Per Vigeland (1904–1968). Begge barna ble anerkjente kunstnere.

Barndomshjemmet i Mandal er bevart som museet Vigeland hus.

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Han gikk på Den kgl. Tegneskole i Kristiania i tiden 18941897. Fra 18991900 var han elev av Fernand Cormon i Paris. Deretter dro han på studiereiser i Italia og England, frem til 1902. I 1905 var han på studiereiser i Egypt, Jerusalem og Italia. Senere, i perioden 19071910 dro han på studiereiser til Nord-Frankrikes katedraler – Le Mans, Chartres, og Tours.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Vigeland debuterte på høstutstillingen i Kristiania i 1897 med maleriet "Adam og Eva". Hans første soloutstillinger fant sted i Kristiania i 1879. Mange av motivene hans er inspirert av kristendom, og han har dekorert en rekke kirkebygg. Han er mest kjent for sine malerier, fresker og glassmalerier, men var også virksom innen andre kunstarter som skulptur og smijernsarbeid. Noen av de viktigste verkene er:

Tomba Emmanuelle[rediger | rediger kilde]

Mange anser Vigelands hovedverk for å være hans eget mausoleum, Tomba Emmanuelle (italiensk for "Emanuels grav"), bedre kjent som Emanuel Vigelands Mausoleum. Han oppførte det i Grimelundveien 8 på Slemdal i Oslo, opprinnelig som atelier og fremtidig museum for sine verker. Da han var ca. 50 år gammel, gjorde han om planene, og begynte å bygge om stedet for å gjøre det til sitt eget mausoleum. Som del av ombyggingen fikk han murt igjen alle vinduene, og i en nisje over den lave utgangen fra hovedrommet ble det plassert en uthulet rullesten fra Sørlandet. Denne skulle tjene som urne til hans aske, noe den gjør den dag i dag. Det sies at Vigeland, som var misfornøyd med at han gjennom hele livet kom til å virke i skyggen av sin mer kjente bror, laget døren så lav at man er henvist til å bøye seg foran hans urne.

Innvendig fylte han tak og vegger med en 800 kvadratmeter stor freske som bærer navnet "Vita" (italiensk for "livet"). Hovedtemaet er menneskets livsløp fra unnfangelse til død, med fokus på seksualitet og reproduksjon. Et gjennomgående motiv er kvinner (særlig rødhårede) som seksuelle vesener eller som mødre. Der mannen er avbildet, fungerer han som regel som seksualpartner for kvinnene, men mot slutten av livssyklusen blir mannen oppfattet som kunstner, og han dør som et skapende individ midt iblant sine kunstnerverktøy. I tillegg finnes et større motiv på hver vegg, samt i taket. Fresken er ment som en hyldest til den kristne Gud som skaper av, og herre over, mannens og kvinnens liv. I freskene kan man se flere karaktertrekk som bærer likhet med kunsten til broren Gustav - som for eksempel fascinasjonen over menneskets livssyklus og reproduksjon - samt de generøse formene til de avbildede menneskene.

I 1958 ble mausoleet åpnet for publikum. Det drives av den private stiftelsen Emanuel Vigeland Museum.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]