Oslo domkirke
Koordinater: 59°54′45,203″N 10°44′46,0254″Ø
| Oslo domkirke | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Sted | Oslo | ||
| Byggeår | 1694–1697 | ||
| Endringer | 1848–1850 ved Alexis de Chateauneuf 1950 ved Arnstein Arneberg Omfattende restaurering 2006–2010 |
||
| Kirkegård | Nedlagt i 1808 | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | Barokk | ||
| Arkitekt | Muligens ingeniøroffiser Anthony Coucheron | ||
| Tårn | Aksialt plassert tårn | ||
| Kirkerommet | |||
| Prekestol | Utført av en nederlandsk mester på slutten av 1600-tallet | ||
| Døpefont | Utført av Torsten Ottersen Hoff. Fra 1720-årene. Dåpsfat i sølv fra Hellig Trefoldighedskirke. | ||
| Alter | Utført av den samme som står bak prekestolen | ||
| Plasser | Ca.900 | ||
| Diverse | Takmalerier av Hugo Lous Mohr Glassmalerier av Emanuel Vigeland Sølvskulpturen «L'ultima Cena» av Arrigo Minerbi «Maria med barnet» av Turid Angell Eng Bronserelieffer på inngangsdøren av Dagfin Werenskiold Tre orgeler hvorav hovedorgelet har fasade av Lambert Daniel Kastens |
||
 Oslo domkirke på Commons |
|||
- For andre kirker med navnet Vår Frelsers kirke, se Vår Frelsers kirke.
Oslo domkirke, tidligere Vår Frelsers kirke, er en korskirke som ligger ved Stortorvet i Oslo sentrum. Den stod ferdig i 1697. Oslo domkirke er hovedkirke for Oslo bispedømme og menighetskirke for Oslo domkirkes menighet, Oslo sentrum. Domkirken er samtidig landets rikskirke hvor kongehuset og staten benytter den ved offisielle begivenheter som vielser og gravferder.
Domkirken har gått gjennom omfattende endringer opp gjennom årene, hvorav den viktigste var ombyggingen på 1850-tallet som ble foretatt under ledelse av arkitekt Alexis de Chateauneuf.
Innhold |
[rediger] Historie
Den nåværende kirke er den tredje domkirken i Oslo.
Den første var St. Hallvards domkirke ved Oslo torg i Gamlebyen. Den ble oppført under kong Sigurd Jorsalfare i første halvdel av 1100-tallet i romansk stil og utvidet flere ganger i gotisk stil. I nesten 500 år var dette den viktigste kirken i byen. Ruinen inngår i Ruinparken i Gamlebyen. Søndre del av Halvardskatedralen ligger imidlertid under betonglokk anlagt i.o.m. utvidelsen av Bispegatas østre forlengelse på 1960-tallet. Ruinparken strakte seg opprinnelig lengre sørover.
I 1624 brant Oslo og kong Christian IV bestemte å flytte byen til vestsiden av Bjørvika, slik at den kunne komme under bedre beskyttelse fra Akershus festning. Hallvardskirken var relativt uskadd og måtte fortsatt gjøre nytte for bybefolkningen i det nye Christiania. Men kirkeveien var lang og vanskelig og bygging av en ny kirke ble satt i gang i 1632, ved torget, Christiania torv, i den nye byen. Hellig Trefoldighedskirke fikk overhvelvet kirkerom over en plan formet som et gresk kors.
Byens andre domkirke ble skadet i bybrannen i 1686, men ikke verre enn at den kunne ha vært reparert. Men militære myndigheter forlangte den revet fordi den lå for nær Akershus festning. Da byens voller samtidig ble nedlagt, ble det besluttet å bygge byens tredje domkirke utenfor byen.
[rediger] Nåværende kirke
Planleggingen av den nåværende domkirken, Vår Frelser kirke, kom i gang på slutten av 1680-tallet, begynnelsen av 1690-tallet. Originaltegningene er forsvunnet og man vet derfor ikke med sikkerhet hvem som har tegnet den. Ingeniøroffiser Anthony Coucheron arbeidet på denne tiden med befestningene på Akershus festning og kan ha vært den som sto bak.[1] Han døde imidlertid i 1689. Store norske leksikon oppgir etatsråd Jørgen Wiggers som mulig arkitekt.[2]
Kirken ble reist på en liten fjellknaus mellom daværende Store og Lille Voldport, i østenden av det som senere skulle bli Stortorget. Grunnsteinen ble lagt ned av visestattholder Just Høeg i 1694. Høeg hadde vært aktivt med i planleggingsarbeidet.[3]
Det var knapphet på byggematerialer i tillegg til at man hadde lite penger. Man benyttet stein både fra restene av Hellig Trefoldighetskirke og antakelig fra Hallvardskatedralen. Kirken ble enklere utført enn disse to, blant annet uten hvelv. Utvendig ble kirken dekket av nederlandsk gul teglstein som ble importert fra Leiden som ballast på de norske trelastskutene og som derfor var langt billigere å bruke enn den norske, røde teglsteinen.
Planen har latinsk korsform. Tårnet var lavere enn dagens og ble avsluttet med et pyramideformet tak, se Gerhard Schønings tegning av kirken. Innvendig fikk kirken et flattrykt tønnehvelv i grå-sort.
Kirken ble innviet 7. november 1697 av biskop Hans Rosing selv om den på langtnær fremsto som ferdig. Tårnet fikk en engelsk klokke i 1718, dette er landets eldste tårnur som fremdeles er i bruk. I forbindelse med at kirken ble ferdigstilt i 1720-årene ble taket dekorert med skymalerier. Disse ble dekket over med perlegrått allerede i 1775.
Domkirken ble bygget om innvendig i årene 1848–1850 etter planer av arkitekt Alexis de Chateauneuf. Interiøret ble omskapt i nygotikk og det gamle inventaret fjernet, og tårnet ble forhøyet og utstyrt med en rikere tårnhjelm og fikk renessansespiret som siden har vært karakteristisk for kirken.
Ved påmuringen ble det brukt rød tegl i større format istedenfor den mindre røde og gule nederlandske teglsteinen i de eldre delene, noe man kan se på de forskjellige delene av tårnet.
På samme tid fikk man anbrakt en ny kongeinngang på sydsiden.
Hundre år senere ble kirken restaurert under ledelse av arkitekt Arnstein Arneberg. Da ble den nygotiske innredningen fjernet og det opprinnelige inventaret brakt tilbake. I himlingen ble de illuderte hvelvribbene erstattet av Hugo Lous Mohrs store takmaleri. Arneberg tegnet også kapellet på sydsiden av kirken. Restaureringen var ferdig til byens 900-årsjubileum i 1950.
Inngangsdøra er prydet med bronserelieffer av Dagfin Werenskiold. Motivene er hentet fra Bergprekenen.
Kirken undergikk en ny restaurering i 2006–2010 etter at det er avdekket omfattende fuktskader særlig i taket.
[rediger] Inventar
Domkirkens praktfulle barokkinventar med altertavle og prekestol kom på plass i kirken allerede i 1699. Begge er påbegynt av en ukjent nederlandsk kunstner, men avsluttet av norske treskjærere ved Lars Sivertsen[4] i akantusstil.
Altertavlen er delt i tre; nederst er nattverden, i midten Kristus på korset med Maria og Johannes og øverst den seirende Kristus. Kirsten Toller, en rik enke bosatt i byen ga 500 riksdaler til utføringen av altertavlen og den ble utstyrt med hennes families våpenskjold.[5]
Prekestolen har rike utskjæringer med engler og akantus. Over himlingen på prekestolen sees kong Christian Vs monogram. På en stolpe bak stedet presten står under prekenen henger et timeglass med fire sylindre. Den viser kvarter, halvtime, tre kvarter og en hel time. Timeglasset var tidligere plassert på forsiden slik at menigheten kunne følge med på hvor lenge prekenen varte. Kongen hadde fastsatt at prekenen ikke skulle overskride en time.[6]
Døpefonten kom til kirken på 1720-tallet og var en gave fra Jacob Rasch som var rektor ved Oslo katedralskole. Fonten er i akantusbarokk og er utført av Torsten Ottersen Hoff.[7]Dåpsfatet kommer fra Hellig Trefoldighetskirken, er i sølv og ble laget i 1656.
Kongestolen ble opprinnelig bygget i 1700 i forbindelse med et besøk av Frederik IV. Den er senere endret og restaurert. Initialene viser H7 for kong Haakon VII.
«L'ultima Cena» – Nattverden – er en sølvskulptur av den italienske billedhuggeren Arrigo Minerbi. Den ble laget i 1930 og ble opprinnelig gitt som gave til Nasjonalgalleriet. Skulpturen kom til Domkirken i 1950. Nattverdscenen som skildres er da Jesus dypper et stykke usaltet brød og skal til å gi det til den som kommer til å forråde han. Selve skulpturen er i 2/3s størrelse, 2,8 meter lang og 0,8 meter bred. Den er støpt i sølv og veier ca. 300 kilo.
Av øvrig inventar sees Maria-skulpturen i tre som er et verk av Turid Angell Eng og var en gave til kirken i forbindelse med 300-årsjubileet i 1997.
[rediger] Orgler og organister
Domkirkens første orgel ble bygget i 1711 av svensken Carl Gustav Luckvitz og var en gave til kirken fra Casper Herman Hausmann.[9] Orgelet ble ganske snart ansett som ubrukelig og det ble rettet en henvendelse til orgelbygger Lambert Daniel Kastens i København. Han bygget et nytt orgel til domkirken som ble satt inn i kirken i 1729. Ornamentikken ble utført av Torsten Ottersen Hoff. Dette orgelet ble skiftet ut i 1880, mens det nåværende er bygget av Ryde & Berg Orgelbyggeri i 1997 til kirkens 300 års jubileum. Kastens orgelfasade benyttes fremdeles.
Det nye instrumentet har 53 registre, tre manualer og pedal.[10]
|
|
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
- Kopler:: II/I, III/I, III/II, I/P, II/P, III/P
I tillegg til hovedorgelet finnes to mindre orgler i domkirken og begge disse er også bygget av Ryde.
- Christian Olsen Rode (1709 – 1721)
- Johan Fredrik Clasen (1721 – 1764)
- Johan Adolph Pløen (1764 – 1769)
- Johan Krøyer (1769 – 1809)
- Fredrik Christian Groth (1809 – 1828)
- Frederik Christian Lindeman (1820 – 1826)
- Jacob Andreas Lindeman (1828 – 1840)
- Ludvig Mathias Lindeman (1840 – 1887)
- Christian Cappelen (1887 – 1916)
- Wilhelm Huus-Hansen (1913 – 1916)
- Eyvind Alnæs (1916 – 1932)
- Arild Sandvold (1933 – 1966)
- Rolf Karlsen (1966 - 1982)
- Terje Kvam (1982 -)
- Kåre Nordstoga (1984 – )
[rediger] Klokker
Oslo domkirke har fire kirkeklokker hengt opp i tårnet, de ble alle hengt opp i 1697. Klokkene kommer fra Hellig Trefoldighedskirke og den største skal etter tradisjonen ha hengt i Halvardskatedralen.[11] Klokkene er smeltet om flere ganger.
[rediger] Kirkegården
Ved byggingen av Vår Frelsers kirke ble byens kirkegård lagt omkring kirken. Fram til 1805 hadde de rikeste familiene sine graver i krypten i kirken; dessuten hadde familiene Collett, Leuch og Elieson egne gravkapeller på kirkegården.
Kirkegården ble nedlagt i 1808, men den høye kirkegårdsmuren ble stående til 1819, da området nord og vest for kirken ble lagt til torget. I 1823 ble resten av kirkegården omgjort til park.
I perioden 1840 til 1859 ble Basarene og Brannvakten oppført i upusset rød tegl i nyromansk stil, arkitekt for dette var Christian H. Grosch.
Uttrykket Kirkeristen har sin bakgrunn i to rister som fra tidlig på 1700-tallet gikk gjennom muren og inn på kirkegården. Disse skulle hindre at dyr, særlig husdyr, kom inn på den daværende kirkegården. Den ene av disse var i en port i den sørlige enden, og den andre var en liten bro som gikk fra dagens kryss Storgata/Dronningens gate og inn på kirkegården. Disse hadde mistet sin funksjon da kirkegården ble lagt ned og de ble fjernet i forbindelse med byggingen av Basarene.
[rediger] Kulturminne
Oslo domkirke er et kulturminne og har nummer 85250 i Riksantikvarens kulturminnebase.
[rediger] Se også
Oslo bispedømme med blant annet oversikt over biskoper
[rediger] Referanser
- ^ M.C. Kirkebøe, side 23
- ^ Oslo domkirke hos SNL
- ^ Just Høeg i DBL
- ^ M.C. Kirkebøe, side 23
- ^ Oslo Domkirke: Barokkinteriøret
- ^ Oslo Domkirke: Barokkinteriøret
- ^ Oslo Domkirke: Barokkinteriøret
- ^ Ryde & Berg orgelbyggeri
- ^ Oslo Domkirke - Orglene
- ^ Ryde & Berg orgelbyggeri
- ^ M.C. Kirkebøe, side 25
[rediger] Litteratur
- M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid, ny utgave ved Knut Are Tvedt og Øyvind Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007, side 22–25
[rediger] Eksterne lenker
|
||||||||||||||||||||||||||
|
|||||
|
|||||||
