Fiskeri- og kystdepartementet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fiskeri- og kystdepartementet
FKD
Fiskeri- og kystdepartementet
Type Departement
Virkeområde Norge
Etablert 15. mai 1946[1]
Opphørt 31. desember 2013[2]
Statsråd Elisabeth Aspaker (H)
Hovedkontor Grubbegata 1, Oslo
Ansatte 121 (2011)[3]
Inngangen til Fiskeri- og kystdepartementet i Oslo

Fiskeri- og kystdepartementet (FKD) hadde ansvar for fiskeri- og havbruksnæringa, fiskehelse og fiskevelferd, sjømattrygghet og -kvalitet, havner, infrastruktur for sjøtransport og beredskap mot akutt forurensing.

Departementet ble opprettet i 1946, da under navnet Fiskeridepartementet. Navnet ble endret i 2004.

Norge er en stor havnasjon, og norsk velstand er langt på vei bygd på næringer med tilknyting til havet, som fiskeri og havbruk, skipsbygging, skipsfart og petroleumsvirksomhet.[trenger referanse] Sjømatnæringa er en av landets viktigste eksportnæringer. Mer enn 90 prosent av sjømaten som produseres i Norge går til kunder i over 130 land. De fleste fiskebestandene Norge høster av, forvaltes sammen med andre land, og Norge har et godt forvaltningssamarbeid med disse landene. De fremste samarbeidspartnerne er EU og Russland.

Forsking og overvåking legger et viktig grunnlag for forvaltningen av havet, og den marine forskinga i Norge er verdensledende. Det gjelder både forsking som fremmer næringsutvikling og helse- og ernæringsforsking. Havner og sjøtransport står sentralt i det norske transportsystemet. Fiskeri- og kystdepartementet har ansvar for farleiene på sjøen, fyr, merker, lostjeneste, elektronisk navigasjon og statlig beredskap mot akutt forurensing.

Fiskeri- og kystdepartementet hadde ansvaret for at Norge driver en bærekraftig og lønnsom forvaltning av havet. Departementet la også føringer som påvirker næringsvirksomhet, sysselsetting og bosetting langs kysten.[trenger referanse]

Politisk ledelse[rediger | rediger kilde]

Elisabeth Aspaker (Høyre) var fiskeri- og kystminister. Statssekretær var Amund Drønen Ringdal (H), mens Victoria Braathen (H) var politisk rådgiver.[4]

Underliggende etater[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]