Hallvard Devold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fangstmann og oppdagelsesreisende i meteorologiens tjeneste

Hallvard Ophuus Devold (født 8. november 1898 i Tysfjord, død 10. september 1957) var en norsk fangstmann og oppdagelsesreisende i meteorologiens tjeneste i polare områder. Han var utdannet cand.oecon. ved Universitetet i Oslo i 1920. Han var bestyrer på Jan Mayen metereologiske stasjon under den private annekteringen av øya i 1926 og ledet ekspedisjonen som heiste det norske flagget i Myggbukta i 1931. Annekteringen av Jan Mayen i 1926 førte til at øya senere ble en del av Norge. Flaggheisingen i Myggbukta la grunnlaget for opprettelsen av Eirik Raudes Land.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Hallvard Devold i tiden i Myggbukta

Hallvard Devold ble bitt av «polar-basillen» på grunn av sine frilufts- og jaktinteresser i ung alder.

1920-1922 var Devold i halvannet år meteorologi-assistent under licentiat (senere professor i Uppsala) H. Köhler på Halddeobservatoriet ved Alta. Køhler hadde den uvane at han stadig ga den unge Devold vitenskapelig litteratur på nattbordet med ordre om å pløye seg gjennom bøkene. Sammen med de daglige vær-observasjoner ga dette ham en ballast i meteorologi, som kom godt med senere. Den tid til jakt og friluftsliv han hadde håpet på, ble det imidlertid lite av.

Sommeren 1922 fikk han sin første virkelige arktiske erfaring som kullarbeider ved Hiorthhavn i IsfjordenSvalbard.

Vinteren etter tok han kurs i radiotelegrafi og våren 1923 fikk han beskjed av direktør Ole Andreas Krogness ved Det Geofysiske Institutt at han fra august 1923 var ansatt som meteorologi-assistent og radiotelegrafist ved Quade Hoek (nederlandsk for Den forbannede odde), ca. 1 mil vest for Kings Bay, sammen med sin bror Finn Devold og Sverre Strøm. En natt i juli 1924 ble Finn oppmerksom på et lite sjøfly utpå havet i vest. De forstod at noe var galt fatt, for det blåste 16 m/s og ingen ville vel lande frivillig på sjøen i slikt vær. De satte en 16 fots motorbåt på vannet og dro utover. Etter en strevsom reise, der både motoren stoppet og roret falt av, fikk de en line ombord i flyet og tauet det inn til land. Ombord i flyet var to engelskmenn, mr. George Binney, chefen for Oxford University Arctic Expedition 1924, og hans pilot mr. Ellis. De belønnet redningsmennene med noen flasker whiskey. Mr. Binney omtalte senere redningsdåden i meget begeistrede ordelag i sin rapport til Oxford University. Hallvard Devold ble på Quade Hoek til oktober 1924, da stasjonen ble nedlagt av økonomiske årsaker. De siste månedene var han der alene da de to andre ble beordret hjem om sommeren.

Jan Mayen[rediger | rediger kilde]

Skilt som viser til de norske anneksjonene

I 1925—26 var Devold bestyrer for den norske meteorologi- og radio-stasjonen på Jan Mayen, med en besetning på tre mann, den kjente ishavsfarer Kvive Andersen og en skolekamerat, Fritz Øien. På øya ligger Norges 4. høyeste fjelltopp, vulkanen Beerenberg på 2370 moh med siste utbrudd i 1970. Ved et forsøk på å forsere breen under en fottur på Beerenberg mistet Devold fotfestet og skled utfor ned mot et stup i havet. Men han forholdt seg kald, fikk i siste øyeblikk tak i en forhøyning og reddet livet. Øya var på denne tiden statsløst land, men de annekterte den på vegne av Det Norske Meteorologiske Institutt og satte opp flere skilt om dette rundt på øya. Skiltene hadde teksten: «Det Norske Meteorologiske Institutts Eiendom». Dette la grunnlaget for at leder for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser, NSIU, dr.philos. Adolf Hoel, sikret Norge retten til Jan Mayen i 1928. Øya ble underlagt norsk suverenitet ved kongelig resolusjon 8. mai 1929 og ble en del av kongeriket 27. februar 1930, jf. Jan Mayen-lovens § 1.

Østgrønland[rediger | rediger kilde]

Dokumentet underskrevet ved flaggheisingen i Myggbukta 1931

Hallvard Devold overvintret på Østgrønland seks år i tiden 1926-1933 og et senere år, mesteparten av tiden i Myggbukta, som meteorologi-assistent og radiotelegrafist. Devold og de mange andre, norske fangstmennene på Østgrønland bygget omkring 80 hytter til overvintrings- og jaktformål med 20-50 km avstand. Dette var Devolds ide basert på de erfaringer han hadde fra Svalbard og Jan Mayen. De fleste hyttene var eiet av Arktisk Næringsdrift A/S, der Hallvard Devold var daglig leder. Hans bror Finn Devold var involvert i noen av foretakene.

Han ledet den ekspedisjon, som den 27. juni 1931 heiste det norske flagg i Myggbukta og annekterte deler av Øst-Grønland under navnet Eirik Raudes Land. Etter flaggheisingen sendte Devold ut følgende telegram for å annonsere okkupasjonen:

«I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes Land».

Telegrammet ble sendt til Aftenposten, Dagbladet og Tidens Tegn (VG) samme dag. To dager senere ble Regjeringen underrettet. Dette trekk var et rent kupp, beregnet på å skape en stemningsbølge i befolkningen i det unge Norge og utsette Regjeringen for et press fra media før den offisielt hadde fått kjennskap til hva som foregikk. Planen lyktes og Regjeringen ble tvunget til å støtte den private okkupasjonen få dager senere. Danmark protesterte og bragte saken inn for Den internasjonale domstolen i Haag, der Norge tapte saken på alle punkter våren 1933. Dette har blitt omtalt som Grønlandssaken. Sysselmann i den knapt to år lange perioden Eirik Raudes Land eksisterte var Helge Ingstad.

Etter sin polartid mente han at han hadde skutt 1100-1200 moskus, rev, ulv og isbjørn. En god del av skinnene ble solgt på pelsauksjonene i Oslo.

Antarktis[rediger | rediger kilde]

Hallvard Devold deltok sammen med den kjente skiløperen Olav Kjelbotn som mannskap på Kaptein Hjalmar Riiser-Larsens mislykkede ekspedisjon til Antarktis i 1932. Kjelbotn var også en av Østgrønland karene og hadde overvintret i flere år der. Isen, som de losset alt utstyr for et års overvintring ned på fra en hvalbåt utenfor kysten av Enderby Land, var etter alt å dømme syv år gammel, men brøt opp allerede første natten. De tre drev til havs på et isflak sammen med en schäfertispe. De 52 andre hundene drev avgårde på et annet isflak der et berg med hvalkjøtt var losset. Disse hundene forsvant på flaket sitt og ble senere aldri observert. Devold og Kjelbotn vekslet på å trå på en ergometersykkel med dynamo, som leverte strøm til en liten radiosender. Efter vel to døgns dramatisk sykling og morsing, der vind og sjø stadig brøt isflaket deres mindre og mindre, fikk de omsider kontakt med en norsk hvalbåt og ble reddet.

Krigen[rediger | rediger kilde]

Hallvard Devold meldte seg frivillig til militærtjeneste våren 1940 og deltok som soldat på alliert side i den franske Fremmedlegionen under slaget ved Narvik, der han tildels var under norsk kommando, men altså i fransk uniform. Hans ordre fra franske offiserer var å delta i kampene sammen med norske styrker og å operere som bindeledd mellom norske og franske styrker. Han fortalte selv senere denne episoden om sin deltakelse:

Den avdeling han var tilsatt i skulle krysse en fjord for å angripe tyske styrker. På motsatt side av fjorden fantes et tysk rede, som hadde til oppgave å forhindre en slik krysning. Nordmenn / allierte og tyskere skjøt mot hverandre over fjorden uten særlig hell, men det ble ansett som for risikabelt å sette over fjorden i store båter i stort antall. Det ble besluttet å la to små robåter med tre mann i hver båt krysse over først noe til side for den tyske stilling. To mann skulle ro som besatt i hver båt, mens én skarpskytter skulle ligge i hver baug og skyte mot tyskerne det de var kar om. Samtidig skulle de norske / allierte styrker skyte mot den tyske stilling fra land for å avlede deres oppmerksomhet fra robåtene. Hallvard Devold lå i den ene baugen og skjøt alt han klarte med kun fem skudd i magasinet, mens kulene hvinte over hodene på dem. Begge robåtene kom seg over fjorden uten å bli truffet, karene gikk i land på stranda og beskjøt så de tyske mannskapene fra siden. Da tyskerne kom under dobbelt ild, både fra seks mann fra siden og fra hovedstyrken på den andre siden av fjorden trakk de seg bakover, og dermed ble det mulighet for resten av den norske / allierte styrken til å komme seg over fjorden i større båter.

Helge Ingstad skrev i sin minnekronikk i Aftenpostens aftenutgave den 17. september 1957 om Devolds krigsdeltakelse følgende:

«Til slutt vil jeg nevne Hallvard Devolds innsats under krigen i Norge, jeg kjenner noe til den fra menn som sloss ved hans side. Han meldte seg straks til tjeneste, havnet i Narvik-distriktet hvor det gikk hardt for seg. Han var med på det siste stormløpet oppover fjellet mot tyskerne, som ble drevet tilbake, hvorefter Narvik ble erobret. Major Knut Haugland, den kjente mann fra krigen og Kon Tiki, forteller at Hallvard Devold var blant de elleve første nordmenn som rykket inn i Narvik. Men så skulle det altså bli slutt. Og han var ikke mer enn 58 år. Han vil bli husket av mange som den fribårne mann og den usvikelige kamerat han var».

Etter Krigen[rediger | rediger kilde]

Flaggheisingen i Myggbukta

I tiden 1951-1957 var Devold disponent ved silderøkeriet på Gofarnes nord for KopervikKarmøy, der han mottok fangsten fra sildeskøytene på Syd-Vestlandet, ledet driften av røkeriet og stod for eksport av røykasild til land som Portugal, Brasil og Argentina.

Devold er forfatter av boken Polarliv, utgitt på Gyldendal i 1940.

Han ligger begravet på kirkegården ved Kopervik kirkeKarmøy i Rogaland.

Privat[rediger | rediger kilde]

Hallvard Devold er barnebarn til industribyggeren Ole Andreas Devold og farfar til filmregissør Leiv Igor Devold

Til minne om Hallvard Devold[rediger | rediger kilde]

Fjelltoppene Devoldnuten og Devoldkalven i Dronning Maud Land er oppkalt etter Hallvard Devold.

Kilder[rediger | rediger kilde]