Kokegrop

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kokegroper ved Bommestad, Larvik (ny trasé E18).

Kokegroper er groper med et kullag dekket av skjørbrent stein. Dette har vist seg å være en av de vanligste strukturene som blir funnet ved arkeologiske undersøkelser og et stort antall er undersøkt i forbindelse med undersøkelser i Øst-Norge.

Kokegroper er som fenomen kjent og utbredt i større deler av Nord- og Sentraleuopa.[1] I Norge kan de fleste kokegropene dateres til romertid eller folkevandringstid[trenger referanse], det vil si fra 0600 e.Kr. Enkelte er også datert til førromersk jernalder (500 f.Kr.–0) og yngre bronsealder (ca. 1000 f.Kr.–0) I sjeldne tilfeller forekommer også dateringer fra steinalder og fra vikingtid. I Syd-Skandinavien og på kontinentet ligger tyngdepunktet for dateringene noe tidligere.

Kokegroper varierer i form og størrelse. Dette er muligens et resultat av ulik bruk. De kan være runde, ovale eller rektangulære. I størrelse varierer de fra ca. 1m i diameter til ca. 3m. Hovedpoenget med å legge stein i et bål i ei grop, er å magasinere varme. Når steinene er gjennomvarme, kan man legge på mat innpakket i blader, og lukke gropa med torv. Kokegroper kjennetegnes derfor av tydelige lag med kull samt mengder med skjørbrente stein, også kalt kokstein. Denne matlagingsteknikken er kjent i mange kulturer over hele verden. Kokegropene kan ligge i større samlinger, enkeltvis, eller i mindre grupper. Større kokegropfelt kan tolkes som spesielle samlingsplasser eller kultplasser. En teori er at dette ikke dreier seg om vanlige hverdagslige måltider, men at måltidene som ble tilberedt i gropene var knyttet til spesielle fester eller kultiske handlinger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gustafson, Heibreen & Martens red.,  (2005). De gåtefulle kokegroper. Varia 58, Oslo.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]