Ard
- For det tyske TV-selskapet, se ARD
Ard er den første plogtypen vi kjenner til. Arden var av tre og besto av et rammeverk som gjorde at den kunne styres, med en pigg som gikk ned i jorden, og et feste som gjorde det mulig for et trekkdyr, (trolig ku eller okse, til hesten ble mere vanlig), å dra den. Arden vendte ikke jorden, men laget primært en fure, slik at en kunne gå etter og så, eller sette ned planter.
Arden bestod av tre deler - skjær, ås og styre - og kunne lages ved hjelp av bare øks og kniv. Den veide ikke mer enn 10-15 kilo, men var likevel robust, og kunne trekkes av en hest eller et par okser. Viktigst var likevel at en mann ved hjelp av en ard og trekkdyr i løpet av et par dager kunne bearbeide og så til nok land til å fø seg selv og en familie. Arden er avbildet på helleristninger, blant annet i Valla og i Finntorp i Båhuslen.[1]
Et stykke inn i yngre steinalder begynte man å pløye både på langs og tvers av jordstykket, såkalt korsarding, for å få jorden løs, lett og ugressfri. De første eksempler på korsarding fra oldtiden fant arkeologene på Hunnfeltene i Østfold i 1950. Oldtidens åkre fremstår med mørke, kryssende striper, for hver gang ardskjæret stakk dypt, trakk det mørk jord ned i den lyse, sterile morenen under. Funn av slike ardspor på den værharde vesle øyen Fjørtofta nordvest for Ålesund, viser at man i bronsealderen drev et like avansert jordbruk her som i Østfold.[2]
Etter hvert ble piggen eller trekroken påsatt et ardjern eller ardskjær slik at den arbeidet mer effektivt. I deler av landet ble ard bruk som betegnelse på mindre ploger langt ut på 1900-tallet. «Å arde» kunne bety både «å pløye» og «å hyppe med ard».
Arden kan sees som en videreføring av gravestokken.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Anders Hagen: Norges oldtid (s. 232-3), forlaget Cappelen, Oslo 1983, ISBN 82-02-09067-9
- ^ Anders Hagen: Norges oldtid (s. 233-6)